Sara Brinch: «Å skrive bok sammen ga et løft til alle»

– Denne boken er ikke en antologi, men en bok med sju kapitler og fem forfattere. Vi har skrevet den sammen, og er med det fem forfattere som står bak alle kapitlene. Samarbeidet ga oss alle et løft.

Det forteller Sara Brinch, førsteamanuensis ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU. Hun viser frem den nye boken Forestillinger om fortid. Historisk fiksjon i film og fjernsyn.

– Det var lærerikt med en slik samskriving av tekster, der vi gjennom skriveprosessen også roterte på hvem som satt på ansvaret for den enkelte teksten, forteller hun.

Den historiske fiksjonens både-og

– Men først, før du forteller mer om skriveprosessen, hva er de viktigste funnene dere formidler i boken?

– En viktig grunn til at vi skrev Forestillinger om fortid er at det er mange som mener mye om historiske fjernsynsserier og historiske spillefilmer, og at de ofte får høye seer- og besøkstall. Før boka vår kom, var det imidlertid lite av det som medievitere har skrevet om denne typen fjernsynsserier og filmers bidrag til folks forståelse av fortiden som har fått et større publikum. Det har stort sett dreid seg om masteroppgaver og doktoravhandlinger, samt en og annen fagartikkel med andre medievitere som målgruppe, forteller Sara.

– Vi ønsket å belyse slik som Downton Abbey, Kampen om tungtvannet og The Imitation Game fra et faglig ståsted, og samtidig nå ut til folk. Vi håper vi får mange lesere, både blant kollegaer og i en bredere sammenheng.

Hun fortsetter med å understreke at et viktig poeng er at historisk fiksjon i sin framstilling av fortiden både er fiksjon og historie.

– Og disse kan ikke skilles fra hverandre, argumenterer vi. Det har ikke noe ved seg å diskutere eventuelle feiltolkninger eller faktafeil i en historisk fiksjonsfilm, i forsøk på å vurdere dens korrekthet som historisk framstilling. En historisk fiksjonsfilm må heller vurderes utfra om den klarer å etablere en troverdighet framstilling av det den forteller om, og å gjøre det historisk fremmede tilgjengelig for oss, sier hun.

Følger debattene

Etter å nylig ha jobbet inngående med denne typen film- og fjernsynsproduksjoner synes hun det har vært veldig interessant å følge debatten som har gått nå i høstmånedene om forholdet mellom sakprosa og fiksjon i litteraturen, med utgangspunkt i verk som egentlig ikke lar seg forstå som det ene eller det andre.

– I tillegg har det jo gått diskusjoner i mange runder de siste årene om skjønnlitterære forfatteres frihet når det kommer til å dikte innenfor historiske rammer, og etikk når det gjelder å bruke brokker av virkelighet eller trekke eget eller andres liv inn i teksten.

– Disse problemstillingene er i bunn og grunn ikke særlig annerledes enn de som trekkes opp for audiovisuelle framstillinger, sier Sara.

– Jeg synes det er overraskende at ikke flere ser, eller bryr seg med å påpeke parallellene som finnes.  Det har jeg lyst til å gjøre.

Flat struktur

Saras medforfattere er Hege Gundersen (forlagssjef, Universitetsforlaget), Gunn Ragnhild Bekken (universitetslektor ved IKM, NTNU), Julianne Rustad (UiO) og Tonje Sørensen (UiB).

– Denne flate strukturen på et skriveprosjekt passet nok best i fasene tidlig og i midten av skrivingen. Etter at vi leverte forlaget den første ferdige versjonen, gikk vi inn i en avslutningsfase der det fungerte bedre at en eller to av oss holdt strammere i tøylene. Da er det mange ting som fortløpende skal avklares, rettes, justeres og føyes til, og alt skal gjøres med korte tidsfrister.

– På slutten ble det derfor jeg og Hege som fungerte som ledere av prosjektet selv om vi alle fem er likeverdige som forfattere. Dette hadde mest å gjøre med å finne en fornuftig arbeidsdeling, forteller hun

Neste prosjekt: INDVIL

– Det er jo en milepæl å være ferdig med en bok. Så, hva er neste forskningsprosjekt?

– Det blir noe helt annet, men like interessant! Jeg er en av åtte forskere som om et par måneders tid går i gang med prosjektet INDVIL. Der skal vi undersøke hvordan innovative former for datavisualisering kan bidra til å gjøre blant annet statistisk informasjon mer forståelig og tilgjengelig for folk flest. INDVIL står for Innovative Data Visualisation and Visual-Numeric Literacy, det er finansiert av NFRs SAMKUL-program, og ledes av professor Martin Engebretsen ved Universitetet i Agder.

I tillegg til deltakere fra UiA og NTNU har man i dette høyst tverrfaglige prosjektet med seg forskere fra UiB, Rokkansenteret, universitetet i Sheffield og universitetet i Zürich.

Fra Hønefoss via Oslo til Trondheim

Sara vokste opp i Hønefoss. Etter en kort visitt innom realfag ved UiO endte hun opp i Trondheim hvor hun tok en cand. mag. med litteratur og filmvitenskap, og deretter hovedfag i filmvitenskap i 1997. Allerede da var interessen vekket for hvordan virkeligheten representeres i fiksjon og dokumentar, med en oppgave om den biografiske spillefilmen.

Interessen ble med inn i et doktorgradsarbeid om fjernsyn og historieformidling, som Sara var ferdig med i 2004. I hennes studier og forskning kan man faktisk se en bortimot 20 års sammenhengende interesse for historie på film og i fjernsyn.

Barn og film

– Men du kan jo ikke bare forske, hva kobler du av med?

– He-he. Før var det rugby. Nå har jeg to herlige unger, en fem- og en treåring, som opptar så å si all tid utenfor jobben. Vi har mye å finne på.

– Men med deg som mamma får de vel se mye film?

– Ja, det blir nok sånn: en god del film, serier og spill eller barnebok-apper, avpasset alderen. Sånne tidsgrenser er i seg selv ikke så viktige, etter min mening. Jeg tror nok vi bruker mer tid på skjermmedier enn mange andre småbarnsfamilier. Men kanskje bruker vi dem på en annen måte? For meg er det viktigst at vi ser på eller spiller sammen. Det liker både barna og jeg, sier Sara.