Digital misjonær som kjører akademisk slalåm

Han leste det som var spennende, ikke pensum. Den akademiske starten gikk derfor ikke helt bra. Men nå er han professor, Arne Krokan, ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap.

Som guttunge tjuvkoblet han og kameratene billykter fra en opphogger og laget den første flombelyste slalåmbakken på Dokka.

Den akademiske ferden har også vært slalåm. Merittene spenner fra kvinnesosiologi og tungtransportstøy, til informasjonsøkonomi, krisekommunikasjon, digital pedagogikk og statistikk for dem som er dårlige i matte … for å nevne noen eksempler.

– Hva slags professor er du?

– Professor i «teknologi, kommunikasjon, organisasjon og ledelse» stod det i utlysningsteksten fra NTNU, begynner Arne Krokan.

• Tidligere artikler som presenterer medieforskere ved NTNU, les om:
  • Anne Gjelsvik: «Hun skal undersøke terrorens ansikt»
  • Torill Aalberg: «NTNU-professor studerer populistiske politikere og medier»

– «Slalåm» er kanskje ikke så pent sagt, men du har utmerket deg med å være innom mange og svært ulike temaer.

– Tverrfaglig, sier Arne selv.

– Jeg har vært heldig å være i tverrfaglige miljøer. Det har formet min forståelse av samfunnet. Det blir stadig lettere å se at samfunnets utfordringer ikke kan løses ved ett fags forståelse, men krever kunnskap fra mange områder.

Digitalmisjonen

Han forteller også at han jobber for Digitalmisjonen.

– Ja, og min lidenskap for digital misjonering er blitt til i samspillet mellom de forskjellige fagene og inspirerende fagpersoner jeg har truffet på min vei, forklarer han.

– Jeg ingen typisk medieforsker, svarer Arne Krokan når vi spør om å få presentere han med denne artikkelen. Men doktorgrad i medievitenskap, det har han – «i bånn» for å si det sånn.

Så da ba vi ham fortelle hele historien, fra starten av. Og den fortellingen handler ikke bare om bøker, men også om bier, blomster og øl.

– La oss starte med begynnelsen …

– Jeg trådte mine tidlige barnesko i et drivhus på Levanger, der min farfar var rektor på en hagebruksskole. Etter de tre første årene på barneskolen flyttet familien til Kongsberg og videre til Bjugn, Brekstad og Lillehammer, så jeg gikk på fem ulike skoler de syv første skoleårene. Det har nok gjort noe ikke bare med dialekten, men også evnen til å tilpasse meg ulike nye miljøer.

Kanskje leseren her tenker at denne omflakkende skolegangen ble de første «komparative casestudiene» som la grunnlaget for senere pedagogiske bidrag?

– Gymnaset ble gjennomført på Dokka. Der var vi fem gutter som bodde på en gård utenfor sentrum. Denne gården var den første i Oppland som hadde elektrisk strøm, og den eneste som fremdeles hadde likestrøm fra eget kraftverk.

– Og med tilgang til uendelige mengder strøm og kreativitet lagde guttegjengen flombelyst slalåmbakke av gamle billykter som vi fikk på et lokalt bilopphugger og hengte opp i trær. Det var da vi virkelig skjønte forskjellen mellom parallellkobling og seriekobling, for på første forsøk skapte vi Norges største blitz og alle pærene røk.

Ville bli psykolog

– Ut av gymnaset ble det forberedende og Universitetet i Oslo med mål å bli psykolog. Men jeg skjønte nok ikke så mye av hvordan en skulle få god karakter på Blindern. Jeg leste det jeg syntes var mest interessant og ikke pensum, og da gikk det som det måtte gå, jeg fikk ikke laud slik at jeg kunne komme videre.

– Så ved en tilfeldighet ble jeg sosiolog, endog med mellomfag i kvinnesosiologi og magistergrad i familiesosiologi. Den siste ble stort sett skrevet som forskningsassistent ved Institutt for samfunnsforskning der jeg tidligere hadde avtjent siviltjeneste.

– Da magistergraden var i boks fikk jeg jobb som forsker på subjektive effekter av tungtrafikkstøy i Oslo Helseråd, et prosjekt der en skulle kartlegge hvordan trafikkstøy virket inn på innbyggernes helse.

– Var det noe jobb å få med slik utdanning da?

– Neste fase var å søke jobb i høyskolesystemet. Jeg søkte to jobber, en på Oslo ingeniørhøyskole og en på Statens bibliotekhøyskole i «informasjonskunnskap». Der fikk jeg beskjed om at informasjonskunnskap hadde jeg ikke noe kunnskap om, det viste seg å være katalogisering og klassifikasjon, men jeg fikk jobb likevel og underviste i statistikk det første året, et felt jeg også hadde grunnfag i.

– Det endte med at jeg skrev to lærebøker, en om Statistikk for bibliotekarer og senere «Forstå statistikk» rettet mot studenter som var dårlige i matematikk. Den boken er forresten gratis tilgjengelig på nett for dem som måtte ha bruk for den.

Bratt lærekurve hos bibliotekarene

– På Bibliotekhøskolen fikk jeg i oppgave å undervise i faget «Infologi» – læren om informasjon.

– Jeg fikk selv en bratt læringskurve for jeg måtte undervise i signalteori der blant annet ulike algoritmer for komprimering av data inngikk. Jeg måtte også undervise i filosofisk begrepsanalyse, komponenter fra lingvistikk, informasjonsøkonomi og mer allment om informasjonssamfunnets fremvekst.

– Dette faget gjorde at jeg senere tok doktorgrad ved Universitetet i Oslo i «Informasjonsledelse».

– Hva var tema for din doktoravhandling?

– Den består av tre deler. Først en analyse av «hva informasjon er», dernest en analyse av området informasjonsøkonomi både i makro- og mikroperspektiv, og til slutt en modell for hvordan organisasjoner kunne arbeide smartere med informasjonshåndtering.

– Ved en tilfeldighet ble jeg engasjert ved Norges markedshøyskole, der jeg blant kollegene hadde en prest, en franskfilolog med passion for retorikk, noen selgere og svært mange sosiologer. I likhet med Bibliotekhøgskolen var dette også et svært tverrfaglig miljø som bidro til å forme min forståelse av samfunnet. Jeg hadde ansvar for mellomfag i Informasjon og samfunn, og underviste blant annet i krisekommunikasjon og i fag som hadde med teknologi, marked og samfunn å gjøre.

Internett-pionér

– Da internett tok av fikk jeg installert en egen webserver på kontoret mitt, der studentene mine måtte levere oppgaver digitalt allerede tidlig på 1990-tallet. Jeg lagde hjemmesider og holdt kurs om webdesign for ledere i norske bedrifter.

– Etter hvert utviklet jeg et halvårsstudium i eBusiness, som ble gjennomført gjennom BIs senter for lederutdanning (da hadde BI overtatt Markedshøyskolen), der jeg gjennom en årrekke hadde flere hundre studenter som også skrev omfattende analyser av egne virksomheter og bransjer som oppgaver, slik at jeg fikk svært god innsikt i hva de selv så som utfordringer.

Digital og tverrfaglig

– Og siden har jeg vært opptatt av det digitale. Jeg har med meg den tverrfaglige ballasten fra tiden jeg underviste i «infologi» og det organisatoriske og forretningsmessige aspektet fra tiden ved Markedshøyskolen og BI og det blir stadig lettere å se at samfunnets utfordringer ikke kan løses ved ett fags forståelse, men krever kunnskap fra mange områder.

– Faglig arbeid på tvers, som faktisk startet med kurset «infologi» har siden vært min passion og drivkraften i arbeidet mitt. Jeg har gitt ut bøker som er klassifisert som økonomi, pedagogikk, ledelse og metode, men faktisk ingen bøker som er klassifisert som sosiologi.

– Men hvilken betydning har da sosiologien i ditt arbeid?

– For meg har sosiologien vært en innfallsvinkel til å utvikle gode analytiske ferdigheter, lære gangbare metoder for å forstå samfunnsutvikling og ikke minst forstå noen av nabofagene vi forholder oss til i den akademiske verden.

Twitring og blogging

– Jeg var tidlig ute med å etablere nettverk gjennom sosiale medier. Siden 2007 da jeg startet å bruke Twitter og var i gang med seriøs fagblogging, har digitale medier vært et interessefelt. Min kunnskap om transaksjonskostnadsteori, om nettverksøkonomi, om increasing returns, oppmerksomhets- og opplevelsesøkonomi har gjort at jeg ser hvordan ulike virksomheter jobber imot det som er den digitale økonomiens natur, for der er det en evig kamp om å utnytte nettverkseffekter for å skape vekst og senke transaksjonskostnader for å gjøre tilgangen til egne tjenester enklere.

– Å jobbe imot disse mekanismene for å beskytte fortidens forretnings- og tjenestemodeller er som å bygge broer uten å ta hensyn til tyngdekraften. Det går som kjent ikke bra.

– Hva er dine nyeste forskningsarbeider?

– Nå har jeg skrevet to av tre bøker om overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn. De to første bøkene handler om digital økonomi, økonomiske mekanismer og samspill mellom teknologi og samfunnsutvikling, spesielt på organisasjonsnivå. Den tredje vil handle mer om hvilke konsekvenser disse endringene har for oss som samfunn: Hvordan endrer teknologiutviklingen samfunnet?

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Hva er du nå mest nysgjerrig på som forsker?

– Selv om jeg har doktorgrad i medievitenskap er jeg ingen typisk medieforsker. Min forskning er på hvordan teknologi endrer tjenester, arbeidsformer, organisasjoner og forretningsmodeller har konsekvenser for mediesektoren, og også andre sektorer. Derfor er jeg like mye gjest i energisektoren, telekomsektoren, utdannings- og helsesektoren.

– Jeg har viet mesteparten av tiden de tre siste årene til å studere hvordan vi faktisk kan endre utdanningssektoren ved hjelp av ny teknologi. Jeg skrev boken «Smart læring» om dette, og for tiden har jeg et «innovativt undervisningsprogram» sammen med Program for lærerutdanning for å pushe digitaliseringstakten på dette området.

– Det er jo et paradoks at en fremdeles har eksamen i programmering på universitetene med blyant og papir.

– Du omtaler deg selv som digital misjonær.

– Mitt engasjement for Digitalmisjonen er brennende og passion har oppstått i samspill mellom fag og inspirerende fagpersoner jeg har truffet på min vei.

– NTNUs visjon «Kunnskap for en bedre verden» kan være veileder på mange områder. Jeg er fascinert av kunnskapsintensive oppgaver og det å «få til ting», skape synlige resultater.

Biene har svaret

– Det er kanskje derfor jeg startet som birøkter sist år og kom ut med 80 kg honning og fantastiske opplevelser og erfaringer, og en passion for biers sosiale liv som går rett inn i sosiologien og samfunnsvitenskapenes tanker om organisering og selvorganisering.

– De gamle profetene sa vi skulle gå til mauren for å bli vis, mens du ser på biene?

– Ja, og dette med selvorganisering er jo kjernen i det nye digitale nettsamfunnet, fordi lave transaksjonskostnader og nettverkseffekter gjør at vi ikke trenger å ha organisasjoner på samme måte som i gamle dager. Slik er kanskje ringen sluttet i forholdet mellom teori og praksis.

– Så biene er din inspirasjon?

– Siden biene driver med sitt inne i kuben på vintertid har jeg skaffet meg enda en kunnskapsintensiv hobby – ølbrygging. Der er det også et uendelig antall variabler som skaper det endelige resultatet. Og det blir som regel godt!

Medieanalyser viser samfunnsutviklingen

– Mediene skaper bildet av samfunnets liv og livgivende prosesser. Derfor er det viktig å forstå hvordan de fungerer. I en lærebok i sosialøkonomi fra den tiden jeg selv gikk på universitetet stod det i forordet omtrent som så: «I den virkelige verden er det flere millioner variabler som påvirker hverandre. I denne boken skal vi behandle to av dem, hvorav vi skal holde den ene konstant.»

– Det er kanskje en grunn til at samfunnsøkonomene er blitt mer lik sosiologene, der tverrfagligheten nesten er innebygd gjennom at en arbeider med å forstå samfunnsutvikling. Helheten er mer enn summen av delene og det er denne jeg forsøker å forstå, blant annet gjennom analyse av medier og mediesamfunn.

Mange fag = innsikt

– Og det gjør kanskje at både sosiologer og medievitere nok synes jeg er litt på siden av deres fagfelt.

– For meg ligger nøkkelen til innsikt og erkjennelse i kunnskap fra mange fag og erfaring fra ulike praksisfelt. Det er hva vi trenger for å løse fremtidens komplekse utfordringer. Da hjelper det ikke å analysere to eller få variabler og holde den ene konstant, slår Arne Krokan fast.