1,6 barn og andre trøblete tall

Med årets TV-sendte nyttårstale lyktes det statsminister Erna Solberg å sette reproduksjon og befolkningsutvikling på dagsorden – og hun slo fast at «Norge trenger flere barn».

Solberg forklarte at «for å opprettholde folketallet må hver av oss kvinner få litt mer enn to barn i gjennomsnitt» – og la til at i dag er tallet 1,6. Den siste setningen gjorde seerne oppmerksomme på at det var trøbbel med fruktbarhetstallene: Norske kvinner hadde i 2017 en rekordlav fruktbarhet på 1,62. 7. mars kom tallene for 2018, som viser at fruktbarhetstallene for kvinner i Norge er nede i 1,56. En ny bunnrekord er altså satt. Ser man på tallene for menns fruktbarhet, er de faktisk enda lavere: 1,46 i 2017 og 1,41 i 2018.

Hva viser tallene?

I Solbergs tale var det «hver av oss kvinner» som måtte trå til og føde flere barn. Naturlig nok, kan man mene – siden fødsel er typisk kvinnearbeid, noe jeg som surrogatiforsker kan være ganske opphengt i. Samtidig kan man si at Solberg med denne formuleringen la ansvaret på kvinnene for å bære (fram) velferdsstaten.

Diskusjonene i etterkant av nyttårstalen har ikke kun omhandlet spørsmålet om hvem som har ansvaret for at tallene skal se bedre ut i årene som kommer. Det har også vært diskutert om tallenes klare tale virkelig er så klar som vi fikk inntrykk av i Solbergs tale.

I en kronikk i Klassekampen 5. januar forklarte sosiologiprofessor Anne Lise Ellingsæter at nedgang i de årlige fødselsratene tidligere har vist seg å handle om at kvinner ikke nødvendigvis får færre barn, men snarere at de får dem senere i livet.

Dette var tilfellet i 1983, som var forrige gang fødselstallene var nede på 1,6 – eller mer presist 1,68. Også den gang bestemte politikerne seg for å nedsette et «befolkningsutvalg», à la den arbeidsgruppa som Solberg-regjeringen har satt til å finne tiltak for å øke fødselstallene.

Grunn til bekymring?

Også andre spørsmål har vært stilt, slik som: Er 2,1 et godt mål for reproduksjon i dag? Er «eldrebølgen» den eneste krusningen i sjøen, eller aner vi også en «yngrebølge»? Går folketallet i sin helhet opp eller ned? Og er 1,6 – eller det nye tallet 1,56 – en forbigående bølgedal hva gjelder fødetall eller varsler det om varig endring i norsk reproduksjon?

Tallene florerer altså, og de betyr muligens heller ikke det vi trodde. Det er rett og slett litt trøblete å få has på om det er grunn til bekymring eller ei.

Denne diskusjonen om tall og reproduksjon gir anledning til å reflektere over hva det betyr å telle mennesker. Jeg er opptatt av hvordan vi kan lese Solbergs nyttårstale inn i en mer utbredt tendens til ikke bare å telle mennesker, men også å regne på den økonomiske verdien av mennesker og menneskeliv.

Handler om velferdssamfunnet

Her vil jeg tilbake til noe Solberg sa i nyttårstalen sin: Hun koblet nemlig fødselstallene og behovet for flere barn til velferdsstatens bærekraft og det hun kalte «et bærekraftig velferdssamfunn». Solberg forklarte at det bærekraftige velferdssamfunnet har tre komponenter: økonomisk bærekraft, sosial bærekraft og miljømessig bærekraft.

Begrepet miljømessig bærekraft har en nærmest akutt aktualitet ved seg i en samtid preget av klimaendringer. Klimaendringene har fått flere til å spørre seg om bærekraften ved fortsatt befolkningsvekst.

Spørsmålet har en lang historie gjennom det 20. århundre, hvor ideer om eksplosiv befolkningsvekst har gitt legitimitet til befolkningspolitikker som har vært voldelige og med en klar rasistisk slagside. Mer allment har slike ideer gitt næring til en frykt for at vi blir for mange.

Slik jeg hørte Solberg i talen sin, var ikke hennes frykt at det blir for mange mennesker på jorda, men snarere at det blir for få i Norge. Det handler altså ikke om jorda eller kloden i sin helhet, men om velferdsstaten og velferdssamfunnet. Problemet, slik det fremgikk av Solbergs tale, er den økonomiske og sosiale bærekraften i dette velferdssamfunnet.

Økonomisk bærekraft

Fra Solbergs nyttårstale lærer vi om den norske velferdsmodellen, som kjennetegnes av, og jeg siterer Solberg, at «voksne tar ansvar for barna og arbeidsføre sørger for de eldre». For at denne velferdsmodellen skal gå rundt trengs altså de som er «arbeidsføre»; arbeid er nøkkelen til økonomisk bærekraft, forklarer Solberg.

Vi aner med dette at reproduksjonen står i produksjonens tjeneste: Barn er framtidige arbeidere og framtidige skatteinntekter – og kvinner skal føde flere barn for å sikre at nasjonalbudsjettet ikke får røde tall.

Jeg maler det fram som om det er noe oppsiktsvekkende, samtidig som det er noe selvsagt ved det. Den norske velferdsstatsmodellen trenger skatteinntekter – og den har for øvrig alltid vært tett koblet til en kapitalistisk økonomi. Arbeid og vekst er fundamentet for profitt og økonomisk velstand – og ja, økonomisk bærekraft. Det til tross for at vekst og bærekraft i andre fortolkningsrammer ville fremstått som hverandres rake motsetninger.

Kanskje mer oppsiktsvekkende, skal vi tro nevnte Ellingsæter, er det at staten blander seg i antall barn folk får. Ifølge Ellingsæter har den norske velferdsstaten siden 70-tallet først og fremst fokusert på familiepolitikk og ikke på befolkningspolitikk. Det har handlet om å legge til rette for foreldres muligheter til å ta vare på barna, og ikke om å oppmuntre til flere barnefødsler.

For lav og for høy fertilitet

Det jeg har lyst til å peke på her er at denne oppmuntringen ikke er universell, slik velferdsstatens ordninger historisk har vært. I stedet bærer den preg av å være selektiv. Jeg mener det er grunn til å snakke om en såkalt selektiv pronatalisme, hvor ett seleksjonskriterium altså handler om økonomisk bærekraft – eller antatt økonomisk verdi av forskjellige menneskeliv. Denne økonomiske verdisettelsen av mennesker skjer i en velferdsstatlig kontekst hvor sosial bærekraft formuleres på måter som forutsetter at folk til en viss grad likner på hverandre. Kort sagt: Det «sosiale» er ikke en fargeblind størrelse i denne sammenheng.

Jeg trekker her på den feministiske historikeren Michelle Murphy, som viser hvordan begrepet «befolkning» i det 20. århundre har blitt et slags «beregningsbegrep» i økonomiens tjeneste, brukt for å styre beholdningen av mennesker innad i et land med det for øye å sikre et høyt bruttonasjonalprodukt. Murphy synliggjør hvordan «problemet» med befolkningens utvikling ofte har blitt formulert som et spørsmål om noens for lave fertilitet og andres for høye fertilitet.

Hos Solberg var det lav fertilitet som var problemet, og da særlig blant studenter. Hun tilkjennega en målsetning om å legge bedre til rette for å få barn i studietida. Solberg ble kort tid etter nyttårstalen supplert av tidligere justisminister og stortingsrepresentant fra Frp, Per Willy Amundsen, som påpekte at det er noen i Norge som har for høy fertilitet. Han ville kutte i barnetrygden etter barn nummer tre, med det mål å få ned antallet fødsler blant innvandrere med mange barn – og nevnte i den sammenheng særlig innvandrere fra Somalia.

Fødselstall og innvandring

Dette er ikke nødvendigvis koordinerte utspill, men likevel kan man her trekke en slutning om at studenter – med høy såkalt humankapital – bør få flere barn, mens innvandrere, især fra noen bestemte land, helst ikke bør få for mange barn. I stedet bør de jobbe mer, som budskapet har vært de siste dagene i forbindelse med den sosiale bærekrafts-meldingen.

Denne logikken avspeiles også i regjeringens politikk, hvor (noen bestemte) kvinner i Norge altså oppfordres til å føde flere barn (og ta færre aborter), samtidig som man skryter av en streng innvandringspolitikk.

Og det avspeiler ståa i Europa for tiden. På samme tid er man bekymret for lave fødselstall og for høy innvandring. Hadde spørsmålet vært å sikre nok folk i Europa og i Norge, så ville problemet etter alt å dømme vært løst. Det ser ut til at det er fordi det handler om å skaffe de riktige folkene at politikerne roper varsku.

Aftenposten har i den sammenheng skrevet om Ungarns president Viktor Orbán og hans plan for å få ungarske kvinner til å føde barn: gunstige lån når de gifter seg, kutt og sletting av lånene ved to og tre barn, livslangt skattefritak ved fjerde barnet – og prisavslag på sjuseters bil. Her hjemme ville sjeføkonomen Jan Ludvig Andreassen gi høyere pensjon til foreldre. Andreassen foreslo at alle foreldre skulle få en halv million i oppspart pensjon per barn de brakte til verden – og til velferdsstaten.

Reproduksjon er kvinnesak

Jeg forsker på pengene i surrogati, og blir fascinert av denne koblingen av kroner og øre til det nyfødte barnet, i velferdsstatens navn. I den norske debatten om surrogati var nettopp koblingen av penger og reproduksjon en del av det som skapte forargelse. Reproduksjonen – og ikke minst barnet – ble nemlig oppfattet som en motsats til økonomiske logikker og regnestykker.

Men så var altså regnestykkene der likevel også her hjemme, som fundamentet for velferdssamfunnet og den norske modellen.
Det maner til ettertanke om hva vi legger i en «norsk modell», men ansporer også til en feministisk kritikk av ikke bare pronatalismen i seg selv, men dens selektivitet. Dette er en seleksjon fundert i økonomiske regnestykker: om arbeidsføre og ikke arbeidsføre; i produktivt liv og uproduktivt liv; om ønskebarn og de som er knapt så ønsket.

Men hvorfor skal vi bry oss med dette på en dag som i dag, kvinnenes internasjonale kampdag? Jo, fordi reproduksjon krever at kvinner legger kropp til den. Konstruksjonen av noen barn som mer ønsket enn andre – og noens reproduksjon som mer ønsket enn andres – er en kvinnesak, også når den spiller på økonomiske og rasistiske logikker. I en kontekst hvor velferdsstaten ofte beskrives som kvinnevennlig og en garantist for den institusjonaliserte kjønnslikestillingen, blir det ekstra viktig å utforske hvordan den samme velferdsstaten gjennom sin befolkningspolitikk rangerer noe liv over annet. Det handler, som så ofte før i en feministisk historie, om solidaritet og et ønske om andre framtider og mer rettferdige samfunn.

Med det vil jeg ønske god kampdag!