Thea Emilie Løchøe og unge kvinners økonomiske frigjøring
I de siste tiårene av 1800-tallet opplevde norske kvinner en gryende økonomisk frigjøring. De deltok i økende grad i arbeidsmarkedet og de fikk stadig flere økonomiske valgmuligheter. Hvorfor skjedde dette? I denne bloggposten skal vi se nærmere på Thea Emilie Løchøe fra Ålesund og andre unge kvinners vei mot økonomisk selvstendighet.
Som så mange unge kvinner i tiårene omkring 1900 fant Thea Emilie Løchøe arbeid i den voksende handelsnæringen. På bildet nedenfor står hun bak disken i Ole Holtes tøyforretning i 1908. Thea var yngst av seks søstre og var født i Bud i Romsdal i 1885 der faren arbeidet som lærer. Faren døde da hun var to år og familien flyttet etter hvert til Ålesund hvor både Thea og flere av søstrene fikk butikkarbeid.
Søstrene Løchøe var langt fra alene. Mot slutten av 1800-tallet steg kvinners deltagelse i arbeidsmarkedet kraftig. Det store spørsmålet er hvorfor dette skjedde. Hvorfor fikk kvinner større økonomiske valgmuligheter og en gryende økonomisk frigjøring?
Fra hushold til arbeidsmarked
I det gamle bondesamfunnet hadde muligheten for individuelle yrkesvalg vært høyst begrensede. Dette gjaldt begge kjønn, men aller mest for kvinner. Det tradisjonelle bondehusholdet hadde en komplementær arbeidsdeling mellom menn og kvinner, både i ekteskapet og ellers. Kvinner var primært knyttet til husholdet og var bare i liten grad selvstendige markedsaktører. Unntakene var særlig unge kvinner og enker. Unge kvinner ble gjerne tjenere i andres hushold. Noen enker fortsatte mannens næringsaktivitet. Dette skjedde både i landbruk, håndverk og handel, men stort sett giftet enkene seg opp igjen eller overlot virksomheten til en sønn eller svigersønn.
Økonomien i det gamle samfunnet var i stor grad organisert omkring husholdet. Hvert enkelt hushold hadde en stor grad av selvforsyning av alt fra mat til klær og redskaper. Familien var både et produksjonsfellesskap og en kilde til forsørgelse. Med industriens og markedsøkonomiens fremvekst på 1800-tallet endret dette seg. Produksjonen ble gradvis flyttet ut av hjemmene, og mer av forbruket ble dekket gjennom markedet. Folk kjøpte ganske enkelt mer av det de trengte, på butikken. Samtidig vokste det frem et mer velfungerende arbeidsmarked, der man kunne tjene til livets opphold uten å bli knyttet til noen andres hushold.
Retten til å drive næringsvirksomhet og handel
Parallelt med dette ble de fleste juridiske barrierene mot kvinnelig næringsvirksomhet fjernet. Dette skyldtes dels opplysningstidens og liberalismens tro på verdien av økt frihet, noe som gradvis også kom kvinner til gode. Pragmatiske forhold talte også for å gi kvinner økte økonomiske rettigheter. Hvis enslige kvinner og enker ikke fikk drive næringsvirksomhet, var alternativet gjerne at de måtte støttes av familien eller storsamfunnet.
Fra omkring 1840 fikk kvinner friere tilgang til handel og håndverk. I 1862 fikk enslige kvinner over 25 år status som fullt myndige, på lik linje med voksne menn. Disse kvinnene fikk dermed juridisk råderett over egne inntekter og formue. De ble egne rettssubjekter, dette medførte blant annet at de fikk inngå forretningsavtaler i eget navn. Den risiko som heftet ved en kvinnes næringsvirksomhet ble dermed hennes eget ansvar, ikke vergens. Disse endringene gjaldt først og fremst de ugifte kvinnene. For gifte kvinner gikk den juridiske likestillingen adskillig langsommere, men mye tyder på at også mange gifte kvinner fikk større økonomiske muligheter mot slutten av 1800-tallet.
Den økte økonomiske friheten for kvinner fikk i hvert fall klar samfunnsmessig betydning. I Kristiania (Oslo) fikk flere kvinner enn menn handelsbevilling i årene etter 1894. De kvinnedrevne butikkene solgte gjerne matvarer, klær, blomster eller lignende, ofte i liten skala. Ved folketellingen i 1900 oppga ni tusen kvinner at de var selvstendig næringsdrivende i handelsbransjen. Det vil si at omtrent en tredjedel av landets butikker var eid og drevet av kvinner.
Starten på veien mot likelønn
Kvinners inntekter var like fullt lavere enn menns. Slik hadde det vært fra gammelt av. I bondesamfunnet hadde kvinnelige tjenere bare fått halv lønn av en mann. Det er fremmet ulike forklaringer på at kvinnelønnen var så lav. Historikeren Stein Tveite har vektlagt rent markedsmessige forhold: Mennene var fysisk sterkere, de hadde mer allsidig opplæring hjemmefra og kunne derfor utføre flere typer arbeidsoppgaver. I sine studier av gårdsøkonomien på Hedmarken har Anna Tranberg kommet til andre resultater. Etter hennes mening spilte også kulturelle og normative forhold en rolle når kvinners arbeid ble lavere verdsatt.
Det som derimot er klart, er at kvinnelønningene begynte å stige merkbart fra omkring 1880. Statistikken gjør det riktignok vanskelig å sammenligne lønnsutviklingen for kvinner og menn. De utførte sjelden nøyaktig de samme typene arbeid. Utviklingen i tjenerlønningene kan imidlertid være en indikator for noen bredere tendenser. For tjenernes del økte kvinnenes lønninger mest i hvert tiår frem mot 1910. Dette skjedde interessant nok til tross for at tilbudet av kvinnelig arbeidskraft steg mer enn mannlig. Langt flere menn enn kvinner emigrerte til Amerika. En forklaring på at kvinner likevel etter hvert fikk mer betalt, kan være omleggingen i jordbruket i retning av mer husdyrhold. Fjøsdrift og arbeid med melkeprodukter hadde tradisjonelt vært et kvinnelig domene. Slik fortsatte det. På landsbygda gikk derfor behovet for kvinnelig arbeidskraft markant opp.
Det offentlige ble også et viktig arbeidsmarked, ikke minst for kvinner fra bedrestilte hjem. Både skole- og telegrafverket begynte tidlig å rekruttere kvinner. Det ble også stadig flere kvinnelige sykepleiere. I telegrafverket var opptakskravene de samme for kvinner og menn. Her var lønnsnivået for kvinnene rundt åtti prosent av mannlig lønn. Sammenlignet med hva som var gjengs ellers i samfunnet, var dette et langt steg i retning av likelønn.
De «beskjørtede» møtte motstand
I mange yrker ble riktignok kvinners inntog forsøkt bekjempet. Kvinnene godtok gjerne lavere betaling og truet dermed lønnsnivået for mannlige arbeidere. Historikeren Gro Hagemann har beskrevet hvordan mannlige typografer drev en årelang og intens verbal krigføring mot de «beskjørtede», blant annet med det argument at «brystene kom i veien» under arbeidet. Men den langsiktige tendensen var likevel ikke til å ta feil av; kvinners yrkesmuligheter ble gradvis utvidet.
De økte valgmulighetene og stigningen i kvinnelønningene er også dokumentert i andre land. For Englands del forklarer historikeren Gregory Clark dette med at mange arbeidsoppgaver var blitt mekanisert. I så måte kom industrialiseringen og maskinalderen kvinnene til gode. Fysisk styrke betød mindre enn før. Mange av de nye arbeidsplassene i handels- og servicebransjen var ikke spesielt fysisk krevende. Kvinner kunne derfor lettere gjøre samme arbeid som menn og i noen tilfeller erstatte menn.
For en profittmaksimerende arbeidsgiver betød det i prinsippet lite om oppgavene ble utført av en kvinne eller mann. I så måte burde enkle markedsmekanismer bidra til en gradvis lønnsutjevning. For Norges del ser vi at lønnsforskjellene mellom kjønnene omkring 1900 var størst nordpå og minst i byene og på det sentrale Østlandet. Forskjellene var altså minst der økonomien var mest utviklet. Muligens var også selve tenkningen omkring lønnsfastsettelsen blitt mer markedsøkonomisk. Kanskje var normative forestillinger om at kvinners arbeid var mindre verdt på langsom retur. Dette er vel å merke noe som ikke er forsket på systematisk. Det vi vet sikkert, er derimot at unge kvinner som Thea Emilie Løchøe fikk flere økonomiske valgmuligheter, og at inntekten deres gikk opp.
Den økonomiske frigjøringen kom for øvrig dels i forkant – og dels samtidig med – den politiske. Thea Emilie hørte også til første generasjon kvinner som fikk stemmerett. Selv om det fortsatt var lang vei frem til full likestilling, ble kvinner i stadig større grad selvstendige borgere.
Pål Thonstad Sandvik er professor i økønomisk historie ved Institutt for historiske studier. Han utga i 2018 boka Nasjonens velstad – Norges økonomiske historie 1800-1940.
Denne bloggposten er tidligere publisert på Fagbokforlagets nettsider i forbindelse med utgivelsen av boka.
Pål Thonstad Sandvik
Forsker blant annet på politisk økonomi og næringslivshistorie i Norge og Norden etter 1750. Regulering av naturressurser og multinasjonale selskaper og små land.