For en profesjonell sykepleier er det helt grunnleggende å være klar over egne reaksjoner, andres perspektiv og kunne vurdere flere løsninger. For sykepleierstudenter som er ute i praksis i helsetjenestene er det å få trening i å reflektere over ulike situasjoner de møter derfor en viktig del av praksisen.

Foto: Tony Hall

Sykepleierstudentene står daglig overfor situasjoner i praksis som krever at de må reflektere over hva de gjør og hvordan de opptrer. For eksempel er det viktig at de er bevisst over måten de kommuniserer med pasientene på og at det non-verbale henger sammen med det de sier verbalt. Når det er sammenheng i dette så oppnår man også økt tillit hos pasientene.

Praksisstudier

I Norge er bachelor i sykepleie en treårig akademisk profesjonsutdanning, der halvparten av utdanningen er praksisstudier. I praksisstudier skal studentene reflektere over situasjoner de opplever i praksis. Det å kunne reflektere er grunnleggende i studentens utvikling for å bli profesjonelle sykepleiere. Det vil si, de må være klar over egne reaksjoner og kunne tenke over andre sine perspektiv i saken og vurdere flere løsninger i en handling.

Et prosjekt om veiledning og refleksjon i praksisstudier

Ved Institutt for helsevitenskap i Ålesund har vi gjennomført et prosjekt som skal bidra til å styrke praksisveiledningen og gi veilederne bedre metoder for praksisevaluering av studentene. Prosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom Helse Møre og Romsdal, Ålesund sjukehus, medisinsk avdeling post 2, og NTNU, Institutt for helsevitenskap i Ålesund. Hensikten med prosjektet var å se hvordan en veiledningsmodell kunne påvirke studentenes læresituasjon, og praksisveileders veiledning i praksisstudier i spesialisthelsetjenesten. I denne praksismodellen får praksisveilederne et større ansvar og mer involvering av studentveiledning, noe som er med på å styrke kvaliteten i praksisstudier.

Praksisveilederne utarbeidet pasientcase som studentene fikk utdelt da de begynte i praksisstudier. Case omhandlet kliniske pasientsituasjoner som var komplekse, slik at studentene måtte ha fokus på observasjoner, tiltak og sykepleie.

Vi gjennomførte prosjektet i to perioder, en for studenter i femte semester, og en for studenter i sjette semester i praksisstudier i spesialisthelsetjenesten. Før oppstart av praksisstudieperioden gjennomførte vi et oppstartsmøte mellom praksisveiledere og praksislærer hvor fokuset var på undervisningsplan for praksisstudier, veiledning av studenter, pasientcase samt praksisveileders behov. Rollen som praksislærer ble flyttet fra å veilede studentene til å veilede praksisveileder. Det var praksisveileder som gjennomførte forventningssamtalen. Praksislærer var kun til stede på midtsamtalen, men var tilgjengelig dersom det oppstod noe i praksis eller om studentene og praksisveileder hadde behov for det.

I prosjektet la vi vekt på:

  1. Studentenes opplevelse av veiledningsmodellen.
  2. Praksisveileders opplevelse av veiledningsmodellen.

Fornøyde studenter

Vi fikk tilbakemeldinger på at studentene var svært fornøyde med å kunne arbeide med en pasientcase i praksisstudier. Studentene fikk tildelt pasientcase ut ifra hvilke team de tilhørte. Det å kunne arbeide med en pasientcase, samtidig som man har mulighet til å møte pasienten i avdelingen, gjør det lettere for studentene å knytte teori og praksis sammen. Gjennom forskning og annen litteratur har studentene mulighet til å tilegne seg teoretisk kunnskap, for så å overføre dette til praksisstudier.

Videre så vi at studentene påpekte at veiledningsmodellen bidrar til at praksisveileder er mer aktiv i veiledningen, da de har et eierforhold til pasientcase som er utarbeidet. Studentene opplevde at praksisveileder viste mer interesse for det skriftlige arbeidet enn de tidligere hadde opplevd i praksisstudier.

Praksislærer er mindre til stede i praksisstudier i forbindelse med evalueringer, men studentene var fornøyde med oppfølgingen fra praksislærer, og dersom det skulle være noe, var praksislærer bare en telefon unna.

Positive praksisveiledere

Praksisveilederne var veldig fornøyde med at studentene arbeidet med pasientcase som var relevante for diagnosene som ble behandlet på avdelingen. Praksisveilederne syntes at case gav studentene bedre mulighet til å gi en helhetlig sykepleie til pasientene i motsetning til de mer tradisjonelle arbeidskravene som kunne oppleves som mer fragmentert og pragmatisk. Videre viste praksisveilederne til at studentene jobbet mer selvstendig med case, og at de ble tvunget til å vise til relevante observasjoner, problemløsninger og evaluere sykepleien de utøvde.

Styrket veiledning i praksis (SVIP)

Vi ser at SVIP-modellen har likhetstrekk til denne veiledningsmodellen. SVIP-modellen består av veiledning på to nivåer; 1) praksisveilederens veiledning av sykepleiestudenter og 2) praksislærers veiledning av praksisveileder. SVIP-modellen kan være bra for å sikre kvaliteten på praksisstudiene gjennom å styrke praksisveiledernes rolle, og å utvikle et faglig og pedagogisk samarbeid mellom praksisplass og universitetet. SVIP-modellen har vært utprøvd på sykehjem, hjemmebasert omsorg, psykisk helsearbeid, og noe i spesialisthelsetjenesten.

Hva skiller den tradisjonelle veiledningsmodellen fra denne veiledningsmodellen?

I en tradisjonell veiledningsmodell ved institutt for helsevitenskap i Ålesund har praksislærer vært til stede ved forventningssamtale, midt- og sluttsamtalene. I denne veiledningsmodellen og i SVIP-modellen gjennomføres det samtaler med praksisveileder før de nevnte samtalen, mens de gjennomfører samtalene alene med studentene, noe som gir praksisveilederne et større ansvar, og økt involvering av studentveiledning. Dette er med på å styrke kvaliteten i praksisstudier, noe som også er i tråd med nasjonale føringer.

Publikasjoner fra prosjektet:

A model for guidance and reflection in practice studies for nursing students

A qualitative study of supervisors’ experiences with nursing students in practice, a new guidance model

Lindis Kathrine Helberget
+ posts
Sven Inge Molnes
+ posts