Å basere samfunnet på selvbestemmelse når individet ikke har et reelt valg, er å lure individet og undergrave samfunnet – og demokratiet.

Vi lever i en tid da individuell selvbestemmelse er en grunnleggende verdi. Vi kan velge utdanning, behandling,  kjønn og identitet bare for å nevne noe. I disse dager opplever vi derimot at korona-pandemien innskrenker selvbestemmelsen kraftig. Dessuten vet vi mer om individets manglende evne til å ta selvstendige veloverveide valg. Vi lures av reklame, påvirkes av sosiale media og forføres av egne tilbøyeligheter.

På den ene siden baserer vi mer og mer på at individer tar egne uavhengige valg samtidig som vi avdekker at valgene ikke er uavhengige. Det er et paradoks – eller mer presist: et selvbestemmelsens selvbedrag. Hvordan henger dette sammen?

Manglende forutsetninger: Det er tre grunnleggende forutsetninger for at vi som individer kan ta selvstendige valg: Vi må ha forstått hva beslutningen innebærer. Valget må være frivillig. Og vi må være beslutningskompetente – det vil si at vi må være ved våre fulle fem. Vi sliter med alle tre.

Manglende forståelse: I dagens komplekse samfunn er det utfordrende å forstå følgene av selv de enkleste valg og handlinger. Samtidig som vi gir flere samtykker enn noen gang i historien, vet vi mindre om hva vi samtykker til. Jeg aksepterer daglig en rekke vilkår uten å ane hva jeg samtykker til. Det tar for eksempel over 30 min å lese gjennom vilkårene for Spotify, TikTok og Apple og det tar nesten like lang tid å lese Microsoft sine som å lese Shakespeares Macbeth.  Jeg kan jo velge ikke å vite, men med samtykket overtar jeg ansvar for noe jeg ikke aner hva er. I helsetjenesten er det godt dokumentert at pasienter vet for lite om behandlingsvalg før, under og etter forløpet til at de gir reelle samtykker. Likevel insisteres det på informert samtykke. Det grunnleggende problemet er at det ikke bare er pasientene som blir lurt.

Manglende valgfrihet: Den andre forutsetningen for reell selvbestemmelse er at valget er frivillig. Idealet er den upåvirkede beslutningstager. Men kan du helt fritt velge ikke å være på sosiale medier, å gå til svangerskapskontroll eller å vaksinere barnet ditt? Vi er alle vevet inn relasjoner og nettverk av forpliktelser som undergraver selvstendige valg. Dessuten er vi lett påvirkelige. At verdens mest verdsatte bedrifter i dag lever av å påvirke oss, er ingen tilfeldighet. Deres størrelse og overskudd viser at det virker.

Manglende kompetanse: Den tredje forutsetningen er at vi er beslutningskompetente – at det er noen voksne og tilregnelige hjemme i beslutningsboksen. Selv om de fleste av oss mener vi har et godt grep om rattet i våre liv, viser forskning at vi styres av disposisjoner og impulser. Som nobelprisvinneren Daniel Kahneman har vist, ledes vi av en rekke tanketilbøyeligheter og følelsesforføringer. Enkelt sagt trekker vi en lang rekke altfor korte slutninger – vi tenker med magen og skyter fra hofta. Å kalle det for beslutningskompetanse, er sterkt overdrevet.

Selvbestemmelsesspøkelset: Når nødvendige forutsetninger for selvbestemmelse så sjelden er tilfredsstilt, så blir selvbestemmelsen en illusjon – et spøkelse. Og, som for spøkelser flest, kan (over)troen på selvbestemmelsen gjøre stor skade. Når vi bygger et samfunn på individets selvbestemmelse, uten at betingelsene er oppfylt, blir individet ansvarlig for handlinger og hendelser det ikke har forutsetninger for. Dermed fraskriver vi også dem som faktisk har makt, deres ansvar. Og vi undergraver demokratiet. I tillegg blir vi som individer og som samfunn, svært sårbare. Trumpismen og Brexit kan tjene som skremmende eksempler.

Bort fra selv-bedraget: Hva skal vi så gjøre? Skal vi gi opp selvbestemmelsen? Vende tilbake til autokratiet? Aristokratiet? Paternalismen?

Det verste vi kan gjøre, er å late som ingen ting. Å erkjenne vår ufrihet er første steg bort fra selvbestemmelsens selvbedrag. Dernest må vi trene opp selvbestemmelsen. Vi må trimme magefølelsen og magemålet like mye som magemusklene. Å ta hensyn til våre tanketibøyeligheter og følelsesforføringer er viktig.

Videre må vi demme opp for personer, institusjoner og selskaper som ønsker å utnytte våre svakheter til å øke sin egen makt. Vi må med andre ord temme dem som vil styre våre tilbøyeligheter.

Dernest må vi unngå ordninger der selvbestemmelsen er en illusjon. Å akseptere avtaler man ikke forstår, å velge noe man ikke har frihet til, eller å beslutte noe man ikke er kompetent til – det undergraver selvbestemmelsesinstituttet. Enten må vi legge forholdene til rette for reell selvbestemmelse, eller så må vi la være å late som om beslutningene, ordningene og institusjonene er basert på selvbestemmelse.

For å komme bort fra selvbestemmelsens selvbedrag må vi altså gjøre tre ting: Vi må gi folk reelle muligheter til å (trimme selvbestemmelsen og) bestemme selv. Dernest må vi forhindre utnyttelsen av manglende selvbestemmelse. Til sist må vi sørge for at ansvaret ikke blir liggende hos individet for forhold som individet ikke rår over.

Selvbestemmelsens funksjoner må tilpasses forutsetningene og motsatt.  Som individ må mine beslutninger kunne være informerte, frivillige og kompetente. Som samfunn må vi tillegge individer kun det ansvaret som de kan ta.

En tidligere versjon av denne artikkelen har stått i Dagbladet 26.1.2021

Bjørn Hofmann
Profilside NTNU | + posts

Professor ved Institutt for helsevitenskap i Gjøvik, NTNU

Professor II ved Senter for medisinsk etikk, UiO