Nåla i høystakken
Genetikk og ADHD
Tenk om man kunne laget en genprøve som kunne påvise ADHD! Med en slik prøve kunne vi slippe lange, tunge, tidskrevende og slitsomme undersøkelser i BUP og PP-tjenesten. Man kunne dratt til legen, tatt en blodprøve og deretter fått helt presis hjelp til akkurat det man syns er vanskelig. Genprøven ville eksempelvis kunne vise om man sliter med konsentrasjon eller med impulskontroll (eller begge deler). Så kunne man tatt med seg prøven videre til en spesialist som hadde skreddersydd hjelp for akkurat det du sliter med. For en drøm. Dessverre er det menneskelige genomet gigantisk, med mer enn 30.000 ulike gener og flere milliarder «steder» på hvert enkelt gen hvor man potensielt kan lete etter opphavet til ADHD. Det er med andre ord å lete etter den berømte nåla i høystakken.
Arveligheten for ADHD ligger opp mot 77% – 88%.[i] Til tross for denne påviste høye arvbarheten, sliter forskerne med å finne den konkrete mekanismen som kan forklare hvorfor ADHD er så arvelig. [ii] Anerkjente metoder for å studere arvbarhet, finner bare 22% arvbarhet.[iii] Forskere verden rundt spør seg hva som forklarer dette gapet mellom 77% – 88% arvbarhet og konkrete genfunn på bare 22%?
Forskerne bruker begrepet «skjult arvbarhet» om spennet mellom disse tallene. I jakten på en genetikkmetode som også kan brukes i klinikken for å diagnostisere ADHD, har enkelte forskere foreslått å se på metoder som brukes på andre psykiske lidelser som bipolar lidelse og schizofreni. Disse lidelsene har også arvbarhet opp mot ca. 80%.
En nyere metode brukt i schizofreni- og bipolarfeltene setter sammen ulike snipper for å danne såkalte polygene risikoskårer (PRS).[i] Enkelt forklart så tar denne metoden utgangspunkt i å slå sammen de mest potente snippene for å lage en sammensatt totalrisiko for et bestemt fenomen.
Slik kunne man brukt PRS til å for eksempel se på symptomet distraherbarhet, og undersøkt dette ved hjelp av metoden. Men, som vi vet består ikke ADHD bare av distraherbarhet, og det er mulig å ha ADHD uten å ha symptomet distraherbarhet. På grunn av at ADHD er en heterogen lidelse med mange ulike symptomer, så fungerer ikke PRS for å sette diagnosen ADHD. Forskerne klarer ikke å finne risikoskårer som forklarer arvbarheten godt nok.[ii]
Det vi forskere kan gjøre, er å bruke PRS-metoden for å se på risikoen for samfallende tilstander hos personer med ADHD. Når vi gjør dette, ser vi for eksempel at risikoskåren for ADHD også gir forhøyet risiko for samtidige diagnoser på angst og depresjon.[iii] PRS kan altså være nyttig for å forutsi en del samtidige vansker man kan få om man har en diagnose som ADHD.
Pr. i dag kan dessverre verken snipper eller risikoskårer brukes i diagnostikk, og det er heller ikke funnet andre former for genetiske metoder som kan hjelpe diagnostisk. Imidlertid, forskerne tror at en nøkkel for å forstå den genetiske koden er å finne familier med sjeldne genvarianter som koder for ADHD. Tidligere forskning på schizofreni og bipolar lidelse har vist at det kan ligge mye nyttig informasjon en slik genetisk oppdagelse. Dette får oss forskerne til å håpe at vi en dag også kan stille sikre diagnoser for ADHD kun ved hjelp av genetiske tester.
Det PRS allerede brukes til, er også noe som gir håp for framtiden. For eksempel, når det kommer til brystkreft, brukes PRS til å finne ut hvem som burde sjekke brystene oftere enn andre. På samme måte tenker forskerne at vi også etter hvert kan forutse utfordringer knyttet til ADHD, og gi mer individrettet hjelp ved hjelp av PRS.
[i] Martin AR, Daly MJ, Robinson EB, Hyman SE, Neale BM. Predicting Polygenic Risk of Psychiatric Disorders. Biol Psychiatry. 2019;86(2):97-109.
[ii] Du Rietz E, Coleman J, Glanville K, Choi SW, O’Reilly PF, Kuntsi J. Association of Polygenic Risk for Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder with Co-occurring Traits and Disorders. Biol Psychiatry Cogn Neurosci Neuroimaging. 2018;3(7):635-43.
[iii] Khera AV, Chaffin M, Aragam KG, Haas ME, Roselli C, Choi SH, et al. Genome-wide polygenic scores for common diseases identify individuals with risk equivalent to monogenic mutations. Nat Genet. 2018;50(9):1219-24.
[i] Faraone SV, Larsson H. Genetics of attention deficit hyperactivity disorder. Mol Psychiatry. 2019;24(4):562-75.
[ii] Grimm O, Kranz TM, Reif A. Genetics of ADHD: What Should the Clinician Know? Curr Psychiatry Rep. 2020;22(4):18.
[iii] Demontis D, Walters RK, Martin J, Mattheisen M, Als TD, Agerbo E, et al. Discovery of the first genome-wide significant risk loci for attention deficit/hyperactivity disorder. Nat Genet. 2019;51(1):63-75.
Levi Røstad Kvitland
Post.doc.
RKBU Midt-Norge
Institutt for psykisk helse
NTNU
