De siste tiårene har vi sett en omfattende digitalisering i Norge. Post, offentlige tjenester innen helse, NAV-ytelser, bank, avgiftsbetaling, skatt, handel på nett og i butikk, det meste foregår etter hvert digitalt. Mange av oss har tilgang til disse tjenestene, og tenker ikke over hva som skal til for at vi får og har digital tilgang. Samtidig, de står bak denne digitaliseringen, som lager disse tjenestene og som bestemmer over disse tjenestene, kan heller ikke ha reflektert så mye over hvordan man får tilgang. Samtidig som vi stadig digitaliserer, foregår det nemlig en skjult ekskluderingsprosess. Dette er historien om Sigurd og mangelen på BankID.

Sigurd

Sigurd er en ung mann i 20-åra. Han har autisme og psykisk utviklingshemming. Han er sensitiv for inntrykk, og hendelser og gjøremål utenom det vanlige er utfordrende. Sigurd finner stor glede i å oppdatere seg på togavganger og -forsinkelser, og benytter Bane Nords satellittapp, hvor han ser hvor togene befinner seg. På samme måte benytter han Isbilens GPS-tracing. Sigurd liker også å søke opp filmer på YouTube, og er veldig glad i musikk, film og kultur.

På grunn av sine kognitive vansker er Sigurd fratatt rettslig handleevne i økonomiske og personlige forhold. Fylkesmannen har utnevnt en verge som skal ivareta Sigurds interesser. En økonomisk verge er ofte et familiemedlem, men det kan også være en jurist eller en sosionom. Vergen skal ta hånd om Sigurds økonomi, sikre riktige trygdeordninger, sørge for hans boligforhold, helse, daglige behov og representere Sigurd i møter. Å være under økonomisk vergemål betyr i praksis å være fratatt retten til å bestemme over egen økonomi. Sigurd får kun disponere et debetkort med et begrenset beløp og litt penger i lommeboka til å kunne handle det han har lyst på.

Å leve i en vergeordning kan være helt avgjørende for at en person skal klare seg økonomisk. Men, med de digitaliseringsprosessene vi nå står overfor, innebærer det begrensninger i mye mer enn økonomiske forhold. Det at Sigurd er underlagt økonomisk verge, gjør nemlig at han ikke er kvalifisert til å ha BankID. Dette høres kanskje rett og rimelig ut, dersom Sigurd ikke har mulighet til å håndtere langsiktige konsekvenser i sin private økonomi, bør han ikke ha BankID. Noen andre bør håndtere visse sider av livet for ham. Samtidig, man har visse sider, og så har man alle sider.


Offentlige og private virksomheter har i dag digitalisert store deler av sine tjenester og aktiviteter.

Tall for ID-porten, en felles innloggingsløsning til offentlige tjenester, forteller at antall tjenester man kan nå gjennom ID-porten økte med 77% i 2019. En halv million nordmenn benytter ID-porten hver dag.

En av årsakene til veksten er at digitalisering innebærer effektivisering og økonomisk gevinst. Også innen handel og tjenestenæringer har digitaliseringen kommet langt, og de fleste betalingsløsningene er digitaliserte. Vipps, bestilling og betaling i app eller kort/kontantløs handel brukes i de fleste sammenhenger. Dette gjelder enten det er snakk om netthandel, kulturarrangement, parkering, restauranter eller medlemskap i organisasjoner.

Felles for alle disse innloggings- og betalingsløsningene er at de krever digital signerings-ID på nivå 4. Nivå 4 regulerer det meste av digital netthandel og nettsider med sensitive opplysninger.

Man får tilgang til digital signerings-ID på nivå 4 kun med BankID.

Livet uten BankID

BankID er utelukkende personlig, og kan kun benyttes av personen det er utstedt til. Det kan ikke kan utstedes til personer som er under vergemål der de er fratatt rettslig handleevne i økonomiske forhold. Det betyr at personer med verge ikke får ha egen BankID. Heller ikke vergen kan disponere BankID for personen under vergemål. Da Sigurd ble myndig og fikk en økonomisk verge, oppdaget Sigurd og de rundt ham raskt at mangel på BankID rammet Sigurds livsutfoldelse på svært mange vis utover det at han ikke disponerte egne penger.

De fleste bedrifter og tjenesteytere har gått vekk fra å benytte papirfaktura, debetkort eller kontanter. Digital bestilling og betaling minsker kundekontakten og øker effektiviteten. For Sigurd medfører dette store begrensninger, han har i praksis ingen mulighet til å kunne bestille klær, film, musikk eller bøker på nett. De færreste nettsteder sender faktura i posten/på e-post uten en konto som er godkjent med BankID. Ofte brukes betalingstjenester som Klarna, som også krever BankID. Mange har begynt med Vipps som betalingstjeneste. Vipps krever BankID, det samme gjør omtrent alle apper som handler om betaling og transaksjoner.

Sigurd har bil slik at han kan dra på tur. Men, han kan ikke benytte parkering og parkeringshus dersom de ikke tar imot debetkort, da han ikke kan etterbetale på nett eller benytte parkeringsapp. Det samme gjelder piggdekkavgift. Alle disse tjenestene og appene krever BankID. Likeledes, Sigurd liker å gå på konsert. Flere musikk- og kulturarrangement har nå kun nettbestilling og -kjøp. Sigurd er utelukket fra disse, da han ikke har BankID.

Fra april 2020 ble områdene med nivå 4-innlogging utvidet.  Svært mange butikker og restauranter er nå på nivå 4. Da koronarestriksjonene kom i 2020, ble handlingsrommet enda mindre. Flere restauranter gikk over til bestilling og betaling via app, disse er Sigurd nå utelukket fra. I kiosker vil ikke betjeningen lenger motta kontanter, og for mange små kiosker er det for dyrt å ha bankterminal. Vipps har blitt eneste mulighet. Flere idrettslag har sluttet å selge billetter ved inngangen, man må nå betale på nett. Sigurd kan ikke lenger være publikum på kamp.

Det er altså ikke bare økonomiske sider av livet som blir berørt når BankID blir inndratt. Det fører også til utestengelse fra sosiale og kulturelle arrangementer, og begrenset mulighet til livsutfoldelse – f.eks. gjennom film og musikk som Sigurd er så glad i. Summen er redusert livskvalitet og selvstendighet hos mennesker med funksjonsnedsettelse.

Det er ikke lett for Sigurd å forstå hvorfor han ikke får kjøpe pølse og brus i kiosken slik som alle de andre i køen får. De som følger Sigurd, forsøker å hjelpe til i de uheldige situasjonene. De betaler for ham med Vipps eller legger ut med kort for å få pengene tilbake senere. Dette er en løsning vi vet benyttes i mange sammenhenger. Det skjer nettopp fordi så mange med utviklingshemming er utestengt fra store deler av det digitale livet, og dermed også det fysiske, vanlige livet.

Løsningen som brukes, at hjelper legger ut av egen lomme og får tilbakebetalt senere, er egentlig ikke lov. Sammenblanding mellom hjelpers, verges og vergehavers økonomi skal ikke skje, det har tidligere blitt begått urett og ulovligheter knyttet til dette.  Likevel, med dagens ordninger er hjelpers bankkort eller Vipps ofte eneste mulighet. I livskvalitetens navn ofrer ansatte en streng tolkning av regelverket til fordel for brukers muligheter for livsutfoldelse.

Det oppstår selvsagt problemer når det hele skal tilbakebetales. Vel, den diskusjonen tar man da, ikke i køen i kiosken. Det enda større problemet, at et menneske blir mer og mer avhengig av en hjelper for å kjøpe seg en hårstrikk eller en pakke tyggis, er heller ikke noe man kan løse foran kassen i butikken. Økende bruk av digitale betalingssystemer betyr økt ekskludering av Sigurd og andre mennesker med funksjonsnedsettelse under vergemål. Listen over tjenester som krever BankID øker raskt.

ID-porten gir tilgang til mange tjenester og har flere typer innlogginger. Alle krever sikkerhetsnivå 4, unntatt MinID som har sikkerhetsnivå 3.  Med et passord og et kodeark, eller kode på telefonen, får man tilgang til noen av tjenestene. Man får slik noe informasjon på viktige sider som Altinn og NAV. Alle vedtak fra NAV er her unntatt, disse må sendes pr. post hvis brukeren skal få se det.  MinID gir ikke tilgang til digitale helsetjenester som Helserespons, pasientskyer hvor legesenter sender fakturaer og informasjon, eller Digipost (inkl. kjøp av elektroniske frimerker).

Sigurd er avhengig av at all informasjon om og til ham sendes pr. post, en tjeneste det blir mindre og mindre av. I tillegg til å ikke ha innsyn i vedtak og skriv som gjelder ham selv, har Sigurd også erfart andre problemer. En sykehusregning ble sendt gjennom Digipost. Uten tilgang til tjenesten ble Sigurd aldri klar over denne regningen før den gikk til inkasso.

Så langt beskriver denne historien en hverdag og et samfunn som er langt ifra å oppfylle grunnleggende rettigheter.

FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19 C:

Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter, og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet, blant annet ved å sikre:

At samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.

Kartlegging av muligheter

Da de nærmeste rundt Sigurd fant ut at han ikke var kvalifisert til å ha BankID, begynte de å se etter andre løsninger for hvordan han kunne kjøpe varer og tjenester og få tilgang til dokumenter som gjaldt ham selv. Det skulle vise seg å bli starten på et større grave- og kartleggingsarbeid enn forutsett. Hilde Mosve, en person nær Sigurd og ansvarlig for dette prosjektet, beskriver:

1. Jeg tar kontakt med Sparebank1 for å høre hvilke muligheter Sigurd har. De kunne fortelle at de har et alternativt innloggingssystem. Dette viser seg å gjelde innlogging for personer som ikke har et norsk personnummer. Dette gjelder ikke for Sigurd, og det gir uansett kun innsyn i egen nettbank, ingen handlingsmuligheter.

2. Jeg tar kontakt med Fylkesmannen i Trøndelag på e-post og beskriver situasjonen. Jeg spør om de kjenner til en løsning for mennesker under vergemål til å benytte tjenester som krever BankID. Fylkesmannen i Trøndelag vedgår at dette er en vanskelig problemstilling. Samtidig understrekes det tydelig at BankID er en personlig signatur. Vergehaver har ikke anledning til å benytte verges BankID, da dette innebærer at vergen utgir seg derfor for å være en annen enn hen er. Fylkesmannen foreslår et Visa Electron for ungdom, et debetkort med begrenset beløp til handel. Etter en rask kontrollsjekk med Sparebank1 finner jeg ut at det ikke er mulig å bruke Visa Electron i netthandel uten BankID.

3. Jeg tar kontakt med Vipps. Jeg blir anbefalt å sende en beskrivelse av hva som var utfordringen med å ikke ha BankID, for å se om de kunne gjøre noe med dette. Det viser seg at Vipps har en ordning for ungdom som ikke krever egen BankID, man kan bruke foreldrenes Bank ID. Vipps melder senere at denne løsningen ikke kan benyttes, da Sigurd er over 18 år og derfor myndig.

4. Jeg tar kontakt med Habiliteringstjenesten for voksne. De er også ukjent med problemstillingen.

5. Jeg tar kontakt med Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU). De forteller at de vært i kontakt med en jurist i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU). NFU har tidligere har tatt opp problemene knyttet til BankID med både Justisdepartementet, Statens sivilrettsforvaltning og Barne- og likestillingsdepartementet, samt direktøren for Teknologirådet. Alle har forståelse for at dette er vanskelig, men foreløpig er det ingen som har en løsning. Generalsekretæren i NFU informerer om at de arbeider med saken, men de har ingen løsninger så langt. De har ikke klart å få problemstillingen på agendaen, selv om de har lansert problemet til myndighetene. NFU sier at de foreløpig ikke kapasitet til å gå mer inn i dette.

Frarøvelse av digitalt medborgerskap

Ut ifra den kunnskapen jeg har samlet så langt, har jeg tegnet et oversiktskart over hva som er mulig å gjennomføre uten verge, hva man kan gjennomføre med hjelp av verge og hva som ikke er mulig uansett.

Her kan du se og laste ned oversikten.

Situasjonen er vanskelig for de som forsøker å hjelpe, og for Sigurd er situasjonen blitt meget innskrenkende både når det gjelder handlingsrom og selvråderett.

Det virker som om noen har glemt at det alltid vil være en gruppe mennesker som vil være ekskludert fra systemet så lenge de ikke har en digital innloggingsmulighet. Slik utviklingen går vil de bli mer og mer avhengig av hjelp og mer og mer ekskludert fra samfunnet. Om gruppen som er underlagt vergemål skal være like selvstendige som de tidligere har vært, noe som er nedfelt i loven om likestilling, i forbudet mot diskriminering og i konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, må det utvikles en alternativ innlogging for disse personene.

Det handler ikke bare om innsyn i egen bankkonto, det handler om deltakelsesmuligheter som medborgere i Norge. Uten tiltak innen digitalisering for mennesker med utviklingshemming, funksjonsnedsettelser og mennesker som ellers er under økonomisk vergemål, sørger man for at en stor gruppe forblir avskåret fra reell samfunnsdeltakelse på sentrale områder.

Etter å ha gjennomført dette pilotprosjektet, så er det åpenbart for undertegnede at skal det komme en løsning, så må problemstillingen tas opp på høyeste nivå. Regjeringen ved digitaliseringsministeren bør snarest utarbeide en løsning for digital innlogging og deltakelse som rommer alle.

Prosjektdesign og -gjennomføring er gjort av Hilde Mosve, spesialpedagog ved Habiliteringstjenesten for barn og unge i Helse Nord-Trøndelag. Veileder på pilotprosjektet har vært Gunfrid Vinje Størvold, førsteamanuensis ved NTNU og fysioterapeut ved Habiliteringstjenesten for barn og unge i Helse Nord-Trøndelag.

Teksten er utarbeidet i samarbeid mellom Marie Antonsen, kommunikasjonsrådgiver ved Institutt for psykisk helse ved NTNU, Hilde Mosve og Gunfrid Vinje Størvold.

Har du lignende erfaringer, eller har du gjennomført en lignende undersøkelse? Eller har du spørsmål om prosjektets tema eller utforming?

Ta kontakt med Hilde Mosve eller Gunfrid Vinje Størvold, epost: gunfrid.storvold@hnt.no

Hilde Mosve
Hilde Mosve
Lektor | Profilside NTNU | + posts