Førsteforfatter er masterstudent Thea Ingebjørg Gjertsen som er veiledet av Anne Helvik og Ingrid Følling.
Essens av artikkelen: Frisklivssentralene i Norge er et tilbud for å bistå med endring til mer helsefremmende livsvaner. Deltakerne i Frisklivssentralens tidligere livserfaringer og det sosiale nettverkets kvaliteter er knyttet til deres ønsker om bistand fra Frisklivssentralene. Deltakere med tyngre (mer belastende) livserfaringer og begrenset sosialt nettverk har ønske om og behov for mer bistand fra Frisklivssentralen, en bistand som ofte ligger utenfor det som Frisklivssentralene kan bistå med innenfor sine ordinære rammer.
Retningslinjen for palliasjon ser ikke ut til å være godt implementert blant fastleger, og de ser ikke ut til å ha tatt i bruk de arbeidsmetodene som anbefales, både når det gjelder symptomkartleggingsverktøy og bruk av strukturerte planer. Fastlegene ser ut til å jobbe på andre måter enn retningslinjen spesifiserer, noe retningslinjen ikke tar høyde for.
De har få palliative pasienter til enhver tid, og det er dermed vanskelig å holde ved like mer kompleks kunnskap som retningslinjen krever. Likevel viser det seg at halvparten av fastlegene ser seg som sentrale i palliasjon og at fastlegene i stor grad er tilgjengelig også utenfor arbeidstiden, noe som utfordrer Sintef-rapporten fra 2017 hvor fastlegene allerede i introduksjonen ble betegnet som «spilt av banen» i palliasjon. Studien indikerer at mange fastleger er engasjert i sine palliative pasienter, og funnene peker mot et stort potensial for fastlegen som sentral aktør i det palliative forløpet.
Bakgrunn: Demens påvirker både personen med sykdommen, familiemedlemmer og helsearbeidere, og er assosiert med sykehjemsinnleggelse, samt en redusert evne til å utføre personnære aktiviteter i dagliglivet (P-ADL). Målet med denne studien var å undersøke assosiasjonen mellom alvorlighetsgraden av demens og P-ADL funksjon, og å studere om andre faktorer som nevropsykiatriske symptomer, type sykehjemsenhet og medisinbruk var assosiert med P-ADL funksjon.
Metode: Totalt 582 sykehjemsbeboere med demens ble inkludert i studien ved innleggelsestidspunktet på sykehjemmet. Disse ble fulgt opp hver sjette måned i 36 måneder. P-ADL ble vurdert ved hjelp av Physical Self-Maintenance scale, og alvorlighetsgraden av demens ble målt med Clinical Dementia Rating scale. I tillegg ble nevropsykiatriske symptomer, medisinbruk og generell helsetilstand kartlagt ved hvert oppfølgingstidspunkt. Demografisk informasjon ble samlet inn ved baseline. Lineære miksede modeller ble estimert.
Resultater: Det var en signifikant nedgang i P-ADL funksjon over tid. Mer alvorlig demens ved baseline og ved oppfølgingstidspunktene var assosiert med dårligere P-ADL funksjon, og assosiasjonen var stabil over tid. Det å ha høyere grad av nevropsykiatriske symptomer, ikke bruke anti-demens medisiner, bo på en vanlig sykehjemsenhet sammenlignet med en skjermet enhet, og ha dårlig/middels generell helse sammenlignet med god/utmerket, var assosiert med dårligere P-ADL funksjon.
Konklusjon: Assosiasjonen mellom mer alvorlig demens og dårligere P-ADL funksjon var stabil over den 36 måneder lange oppfølgingsperioden. Helsepersonell bør være klar over denne sammenhengen når de behandler sykehjemsbeboere med demens, for å om mulig øke kvaliteten på omsorgen og hjelpe dem med å opprettholde funksjonsnivået sitt så lenge som mulig.
Ved Regionalt senter for sykelig overvekt (RSSO) i Bodø har samtaler om belastende livserfaringer i noen år inngått i utredningen. Dette har vært begrunnet i kunnskap om, og klinisk erfaring av, at en slik tilnærming bidrar til økt innsikt i fedmens komplekse årsaker. Mange av pasientene har fortalt om store livsbelastninger, og flere har blitt henvist til traumeterapi. Dette er bakgrunnen for prosjektet, som også inkluderer førsteforfatterenes hovedoppgave ved medisinstudiet ved NTNU i 2019 – med tittelen «Livshistorier og fedmeutvikling» .
Målet med prosjektet var å dokumentere og analysere hva pasienter som utredes ved et regionalt senter for sykelig overvekt i Norge, selv valgte å fortelle da en erfaren lege signaliserte åpenhet for å snakke om vanskelige livserfaringer.
Elin Stranden og Ida F Gundersen
Veiledere har vært Linn Getz og Bente Prytz Mjølstad, godt hjulpet av Anna Luise Kirkengen, professor emerita i allmennmedisin og Kai Brynjar Hagen, overlege ved RSSO Bodø.
Artikkelen inngår i et temanummer om overvekt, hvor Ingrid S. Følling har skrevet en leder med tittelen «Overvekt – livsstil eller mangel på .livssjanser» . Ingrid er forsker ved Regionalt Senter for fedmeforskning og innovasjon, St. Olavs hospital, og disputerte i 2017 ved AFE Trondheim, og lederen er basert på hennes ph.d.-prøveforelesning: Begrepet livsstil – til nytte og besvær for pasienter og folk flest.
Sammendrag av artikkelen
Bakgrunn
Sammenhenger mellom sterkt belastende livserfaringer og sykelig overvekt er godt dokumentert internasjonalt, men kunnskapen er lite innarbeidet i norsk klinisk praksis. Vi har undersøkt hva et utvalg norske pasienter under utredning for sykelig overvekt rapporterte om tidligere livsbelastninger ved et senter der temaet livserfaringer inngikk i anamneseopptaket.
Materiale og metode
Invitasjon til studien ble sendt til de 200 sist utredede pasientene ved Regionalt senter for sykelig overvekt i Bodø sommeren 2018. Opplysninger om belastende livserfaringer ble innhentet i kliniske dialoger. Data ble hentet fra deltakernes epikriser, og epikrisetekstene ble analysert med en kvalitativ tilnærming. Belastende livserfaringer ble inndelt i tolv kategorier.
Resultater
Studien rekrutterte 70 deltakere (57 kvinner) med sykelig overvekt. Av disse fortalte 64 (91 %) om minst én vesentlig og belastende livserfaring, og 39 (56 %) om tre eller flere ulike typer. Hyppigst var alvorlige relasjonsbrudd, manglende omsorg fra foreldre og andre vonde barndomserfaringer.
Fortolkning
Blant et utvalg av norske pasienter under utredning for sykelig overvekt rapporterte mange om vonde livshistorier. Mangel på eksistensiell trygghet i barndom, ofte knyttet til komplekse traumer, var fremtredende. I lys av internasjonal forskning om sammenhenger mellom traumer og fedme, indikerer våre resultater at pasientens livshistorie bør inngå i utredning av sykelig overvekt.
De nye fibromyalgi-kriteriene (FM2016) har endret hvordan fibromyalgi kan forstås, diagnostiseres og behandles og er nå tilgjengelige på norsk for både klinisk diagnostikk og forskning. Valideringsartikkelen med Egil Fors og Anne Helvik fra ISM som første- og sisteforfattere ble publisert i Scandinavian Journal of Painnylig.
Egil Fors Anne Helvik
En viktig endring med FM2016-kriteriene er at de endrer selve FM fenotypen i og med at de inkluderer andre symptomer enn bare smerte, slike som fatigue, «fibrofog»/kognitiv dysfunksjon, søvnplager, depressive symptomer, irritabel tarm og hodepine. FM2016 graderer også fibromyalgi i alvorlighetsgrader. Dette er intuitivt bedre enn den gamle «ja vs nei» dikotomien og kan også være til hjelp i behandling, prognostiske vurderinger samt funksjons- og arbeidsførhetsvurderinger. Her finner du skjemaet og skåringsnøkkelen for de nye validerte fibromyalgi-kriteriene
Fibromyalgi (fibromyalgia) kan ikke diagnostiseres på gammelmåten ved bare å måle mekanisk trykkømhet (tenderpunkter) fordi fibromyalgi etter dagens forståelse er ikke bare en smertetilstand, men en kombinasjon av smerte og komorbide plager som fatigue, søvnproblemer, kognitive dysfunksjon, depressive symptomer, irritabel tarm og hodepine.
En ny artikkel med tittelen «Pain Acceptance and its impact on function and symptoms in fibromyalgia» er nylig publisert i Scandinavia Journal of Pain. Førsteforfatter er medisinstudent Synne Flatlandsmo Tangen og artikkelen bygger på hennes hovedoppgave. Veiledere/medforfattere er blant annet Egil Fors, Anne S Helvik ved AFE Trondheim.
Synne Tangen Foto: Privat
Tradisjonelt har behandling for kroniske smerter vært rettet mot å redusere eller fjerne smerte, men dette er ikke alltid så enkelt å oppnå. Smerteaksept handler om å la smerten være der, uten forsøk på å fjerne, påvirke eller unngå den. I denne studien har forskerne undersøkt sammenhengen mellom smerteaksept og funksjonsnivå hos norske fibromyalgipasienter. De fant at pasienter med høy grad av smerteaksept rapporterer mindre symptomtrykk og bedre funksjon i det daglige, uavhengig av hvor sterke smerter de opplever. For behandlere kan dette være et nyttig perspektiv å ta med seg inn i møtet med fibromyalgipasienten
Personer med demens opplever tap som truer både deres autonomi og evne til å bidra i samfunnet. De har ofte uttalt funksjonstap, og frykt for fremtiden, samtidig som de er avhengig av hjelp fra andre. En økende mengde forskning fokuserer på hvordan mennesker med demens søker etter mening og opprettholdelse av livskvalitet, og hvordan de finner strategier for å leve med demens.
Målet med denne systematiske metasyntesen var å tolke og syntetisere kunnskap om hvordan personer med demens opplever mestring.
Studien indikerer at personer med demens mestrer sin sykdom på ulike måter, og bruker flere parallelle strategier. To essensielle ressurser for mestring som var gjennomgående for hele materialet var bruk av humor og sosial/emosjonell støtte. Humor er en viktig personlig ressurs som kan brukes aktivt for å håndtere symptomene på demens. Ved å le i stedet for å gråte, kan humor brukes som en beskyttelse i overveldende situasjoner. En kan på denne måten redusere stress og fremkalle positive følelser. Sosial og emosjonell støtte er eksterne ressurser til mestring og beskriver støtte og praktisk hjelp mottatt fra andre; familie, venner og andre forhold. Sosial støtte er viktig for å takle økende krav i livet for personer med demens
Denne artikkelen bidrar med en innsikt som er viktig i demensomsorgen for å legge til rette for et støttende miljø.
Forskerne fant at alle pasientene som deltok i studien hadde multimorbiditet, definert som minst to samtidige kroniske sykdommer av en liste på 40. Gjennomsnittlig hadde pasientene 4,7 kroniske lidelser. På denne bakgrunnen har forskerne så modellert hva det vil kreve av oppfølging i allmennpraksis hvis retningslinjene for hver enkelt av disse kroniske tilstandene skal følges.
Artikkelen trekker fram tre eksempler på oppfølgingsregimer: ett eksempel hvor pasienten har få samtidige lidelser, ett som representerer gjennomsnittet og ett som representerer de pasientene med størst sykdomsbelastning, målt i antall samtidige sykdommer. Forskerne fant at oppfølgingsopplegget ble utfordrende selv for de pasientene med lavest sykdomsbelastning . For pasienter med et høyt antall samtidige sykdommer er oppfølgingsregimet åpenbart uhåndterlig. I diskusjonen introduserer forskerne begrepet « lege-pasient forholdets kapasitet,» en akse for analyse og forståelse som så langt har fått liten oppmerksomhet i utviklingen av kliniske retningslinjer.
Den danske Weekendavisen har også skrevet om artikkelen i et innlegg med overskriften «De sidste raske», hvor Henrik også er intervjuet. Han sier blant annet:
»Teknologien udvikler sig sådan, at hvis vi vil, kan vi underlægge vores kroppe en slags totalitær medicinsk overvågning. Men gør vi det, vil vi også opdage rigtig meget om vores kroppe, som egentlig ikke er væsentligt, men som alligevel vil tage vores opmærksomhed, bekymre os og kræve handling og ressourcer,«
Denne studien har undersøkte forekomst av toalettvansker over tid blant eldre mennesker som mottar tjenester fra kommunal hjemmetjeneste, og sammenlignet grupper av eldre med og uten demens. Toalettvansker vil si at deltakerne har urin- og eller avføringsinkontinens og eller vanskeligheter med å komme seg på toalettet. Forskerne fant en merkbar økning i forekomst av toalettvansker blant deltakerne gjennom oppfølgingsperioden. På alle tidspunkter hadde gruppe av eldre med demens oftere toalettvansker enn gruppen uten demens. Studien taler for at man bør ha økt fokus på vanskeligheter knyttet til toalettbesøk, inkludert inkontinens og funksjonsnedsettelse i alderdommen og særlig hos de som har demens. Det er viktig at helsepersonell er oppmerksomme på slike problemer som fortsatt er tabubelagt, og ofte derfor ofte også underrapporteres.
