Nedenunder gjengir vi forordet, skrevet av leder Linn O. Getz, som oppsummerer året 2023:
Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE) i Trondheim ble etablert i 2006 med finansiering fra Helsedirektoratet, på linje med tilsvarende enheter i Tromsø, Bergen og Oslo. Enheten er organisert som et eksternfinansiert prosjekt ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie (ISM) under NTNUs Fakultet for medisin og helsevitenskap.
I 2023 var vår stab av seniorer omtrent den samme som foregående år. Både internt og i samarbeid med andre er vi involvert i en rekke prosjekt i samarbeid med både stipendiater og andre forskere, innad i eget fagmiljø og på tvers av forskningsgrupper, institutt og institusjoner. Fagfolkene inkluderer både fastleger sykepleiere, jordmødre, sosiologer, samt en psykolog og en språkforsker. Vi har dernest voksende samarbeid med helsetjenesteforskere.
Trange økonomiske rammebetingelser er fortsatt en utfordring. Samtidig er vi høyt motiverte for å fortsette arbeidet med å styrke og videreutvikle norsk allmennmedisin og primærhelsetjeneste som bærebjelker i den norske velferdsstaten.
Blant faglige høydepunkter i 2023 var tre disputaser med AFE-seniorer på veiledersiden og bred deltakelse i verdenskongressen i allmennmedisin Wonca World i Sydney i oktober. Der var AFE Trondheim involvert i flere workshops og symposier, blant annet i samarbeid med WONCA Worlds avtroppende president fastlege Anna Stavdal. I tillegg leverte vi flere frittstående vitenskapelige foredrag. Andre gode nyheter inkluderer videreutvikling av samarbeid om innovasjonsprosjektet Bærekraft på legekontoret som i 2023 ble formelt forankret i Norsk Forening for Allmennmedisin.
Blant miljø vi samarbeidet med i 2023 er ellers Helsetjeneste-forskningsgruppa ved ISM, Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT), Helseinnovasjonssenteret i Kristiansund og Senter for faglig kommunikasjon ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU. AFE Trondheim er, sammen med resten av det lokale allmennmedisinmiljøet, ajour med våre oppdrag knyttet til fellesprosjektene PraksisNett og Nasjonal Forskerskole i Allmennmedisin.
I forbindelse med lansering av den danske oversettelsen av boka «Hvordan krenkede barn blir syke voksne», intervjuet lektor ved Roskilde Universitet, Anne Anthonsen Andersen, forfatterne Anna Luise Kirkengen og Ane Brandtzæg Næss. Intervjuet ble publisert på nettsiden Socialt Indblik den 16. november 2023 og satte årets leserrekord.
Denne massive oppmerksomheten førte til at bokens forfattere er invitert til årets danske Folkemøte på Bornholm i juni 2024 (et arrengement som likner Almedals-uken i Sverige og Arendalsuka i Norge).
Det danske lærebokforlaget Samfundslitteratur ved forlagsredaktør Thomas Bestle, kjøpte rettigheten for en dansk oversettelse av boken «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» av Universitetsforlaget i Oslo, som har hatt rettigheten for denne boken siden 1. utgave i 2005. Bestle var sammen med språkviter Pernille Køster og manusredaktør Anna Bonde Møllerhøj ansvarlig for bokens danske utgave.
Socialt Indblik er et medie, der vil skabe bedre journalistik om socialt arbejde og indsatsen for socialt og psykisk sårbare børn, unge og voksne.
Den allmennmedisinske verdenskongresenn WONCA world 2023 ble arrangert av Royal Australian College of General Practitioners (RACGP) i Sydney, Australia 26.-29.oktober.
Kongress senteret International Convention Centre Sydney
NTNUs delegasjon bestod av Linn Getz, Johann Sigurdsson, Bjarne Austad, Børge Nordberg, Marianne Rønneberg og Bente Prytz Mjølstad.
Fra venstre: Børge Nordberg, Johann Sigursson, Linn Getz, Marianne Rønneberg, Bente Prytz Mjølstad og Bjarne Austad
Kongressen hadde flere kjente navn som keynote speakers blant annet Iona Heath og Trish Greenhalgh – se programmet HER
President for WONCA world Anna Stavdal ble takket av med en flott avslutningssermoni etterfulgt av en sammenkomst hvor blant annet en stolt norsk delegasjon deltok. Takk til Anna for mangeårig flott innsats både nasjonalt og internasjonalt for allmennmedisinen.
Anna Stavdal takkes av som president i WONCA world
Her kommer en oppsummeringen av våre presentasjoner på kongressen
Studien viser at administrasjon av smertestillende intranasalt trolig kan være et godt alternativ til intramuskulær smertestillende hos barn – og et alternativ til i.v adm. Det var et tema som engasjerte med mange spørsmål fra en fullsatt sal. Artikkelen er basert på en hovedoppgave i medisin av Marcus Glenton Prescott som er førsteforfatter.
Marianne Rønneberg, fastlege og phd-student, presenterte i dag funn fra sin første artikkel på Wonca World 2023:
Hovedkonklusjon av studien; Fastleger strever med å integrere pasienters historier om vonde livserfaringer og krenkelser i det kliniske arbeidet, og flere er i tvil om den medisinske relevansen ved pasientens historie.
DAG 2:
«Hva tenker gravide kvinner i Norge om foreldreskapet sett i lys av egne oppvekstserfaringer – på godt og vondt?» Det var tema for Bente Prytz Mjølstad sin presentasjon. Innlegget ble presentert med bakgrunn i Anders Forsdahls banebrytende livsløpsperspektiv og vakte livlig diskusjon
Børge Norberg presenterte sitt phd-prosjekt om norske fastlegers erfaring med digitale konsultasjoner, ett tema som også brakte mange spørsmål fra et engasjert publikum.
DAG 3: Denne dagen bidro vi til tre ulike workshops;
Linn Getz og Johann Sigurdsson arrangerte sammen med Anna Stavdal og Karen Flegg, (hhv president og president elect for Wonca world ) workshop om: «Family Medicine Core Values and UN Sustainable Development Goal: a guide to advocacy»
Bente Prytz Mjølstad, Linn Getz og Marianne Rønneberg arrangerte workshop’en: «Working with patients’ painful lifestories: why, when, how»
Linn Getz bidro sammen med Chris Dowrick i Johanna Lynch sin workshop om «Sense of Safety:A whole person approach to distress»
DAG 4:
AFEs emeriterte professor Johann Sigurdsson presenterer ferske data fra Island. Tema: hvilke diagnoser har pasienter som mottar svake opioider og benzodiazepiner i minst 3 år? Svaret er: mange og varierte diagnoser fra flere organsystemer. Funnene påkaller ettertanke. Har disse pasientene rett og slett pådratt seg ennå et helseproblem, medikament-avhengighet på tynn faglig indikasjon? Mangler en helhetlig tilnærming til denne pasientgruppen idet forskrivning gen starter?
Anne Fasting disputerte 8.desember 2023 for ph.d-graden i medisin ved Fakultet for medisin og helsevitskap, NTNU med avhandlingen:
«General practitioners’ role in palliative care: map versus terrain”
Anne Fasting klar for prøveforelesningen
Tittel prøveforelesning: «Hva innebærer tverrfaglig samarbeid i primærhelsetjenesten ved livets slutt og hvilke konsekvenser har det for allmennlegens rolle?»
Kandidatens veiledere har vært førsteamanuensis Bente Prytz Mjølstad, PhD og professor emerita Irene Hetlevik, dr. med.
Arbeidet har vært gjennomført ved Allmennmedisinsk Forskningsenhet, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU.
Bedømmelseskomite:
Professor Jens Søndergaard, Syddansk Universitet Førsteamanuensis May-Lill Johansen, UiT Norges Arktiske Universitet og Professor Tora Skeidsvoll Solheim, NTNU
Det var professor Marit Solbjør som ledet disputasen.
Fra venstre; Irene Hetlevik, Bente Prytz Mjølstad, Jens Søndergaard, Anne Fasting, May-Lill Johansen, Tora Skeidsvoll og Marit Solbjør
Allmennmedisinsk forskningsfond, Allmennmedisinsk forskningsutvalg og Allmennmedisinsk forskningsenhet i Trondheim har finansiert prosjektet.
Norsk sammenfatning av avhandlingen I fagfeltet palliasjon er fokuset på lindring og god livskvalitet for pasienter med livstruende sykdom, og deres pårørende. Antallet personer som har behov for palliativ behandling øker med en aldrende befolkning. Helsetjenesten har som mål å gi omsorg og pleie i hjemmet heller enn på sykehus og sykehjem, og pasienter flest ønsker å bli tatt vare på og dø i sitt eget hjem. Likevel dør de fleste på sykehjem eller sykehus. Samhandlingen rundt alvorlig syke og døende pasienter er kompetansekrevende, og krever god kommunikasjon mellom helsepersonellet.
Fastlegen er ansett som en viktig aktør i palliasjon. Nøkkelrollen gjenspeiles i den nasjonale retningslinjen for palliasjon i Norge. Nasjonale retningslinjer for helsetjenesten er viktige verktøy for å omsette oppdatert medisinsk kunnskap til gode og likeverdige helsetjenester for pasientene.
Ifølge retningslinjen skal fastlegen i samarbeid med kommunal hjemmesykepleie, inkludert ressurssykepleier (oftest kreftsykepleier), og palliativt team på sykehus ivareta omsorgen for hjemmeboende palliative pasienter. Praksiserfaringer har antydet at det er avstand mellom fastlegens rolle i det virkelige liv, og den rollen fastlegene er tiltenkt med tanke på optimale forløp for hjemmeboende palliative pasienter. Det overordnede formålet med dette prosjektet var å få innsikt i fastlegenes erfaringer med lindrende arbeid og utvikle ny kunnskap om fastlegenes rolle i palliasjon og barrierer for deres deltakelse. Prosjektet hadde også som mål å undersøke i hvilken grad fastlegene kjente til den nasjonale retningslinjen for palliasjon, og om denne var implementert. Dette betyr at vi sammenlignet retningslinjen som et kart med fastlegenes virkelige terreng.
Vi tilnærmet oss forskningsspørsmålene med to ulike metoder. Den første studien var en spørreskjemaundersøkelse blant fastleger i Møre og Romsdal, for å få oversikt og generell kunnskap om fastlegers erfaring med lindrende behandling. Dette inkluderte deres erfaring med livets siste fase, hjemmedød, og samarbeidet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.
Studien undersøkte også i hvilken grad fastlegene kjente til sentrale anbefalinger i retningslinjen. Dette materialet ble beskrevet med deskriptiv statistikk i artikkel I. Den andre studien baserte seg på fokusgruppeintervjuer med fastleger. Vi gjennomførte fire gruppeintervjuer med til sammen 25 fastleger. Intervjuguiden for denne studien bygget på resultatene fra spørreundersøkelsen og retningslinjen. Vi etterspurte først fastlegenes erfaringer med palliasjon og hva slags rolle de opplevde å ha i dette arbeidet. Deretter utforsket vi fastlegenes erfaringer med, og syn på retningslinjen for palliasjon. Studien tok sikte på å oppnå en dypere innsikt i fastlegenes erfaringer. Vi brukte tolkende fenomenologisk analyse (IPA) i artikkel II, og deretter refleksiv tematisk analyse (rTA) i artikkel III.
I den første studien fant vi at fastlegene hadde få palliative pasienter til enhver tid, og at hjemmedød var sjeldent. Dette gjorde det var vanskelig for fastlegene å opprettholde spesialisert kunnskap og ferdigheter. Arbeidsmetoder anbefalt i retningslinjen var lite brukt, og retningslinjen virket ikke godt implementert blant fastlegene. Mer enn halvparten av legene så seg likevel som sentrale, og kjente seg trygge på å delta i palliasjon. Fastleger med lang reiseavstand til sykehus følte seg tryggere og mer sentrale enn de som jobbet nær et sykehus. De gjorde seg i større grad også tilgjengelig utenfor arbeidstiden (artikkel I).
I fokusgruppene løftet fastlegene frem flere styrker i dette arbeidet. De fremhevet kontinuitet i lege-pasient-forholdet, at de var vant til å koordinere pasientomsorgen og hadde unik kjennskap til pasientene og deres pårørende. Fastlegene mente at deres allmennmedisinske grunnkompetanse ga gode verktøy for å lindre pasientene i mange tilfeller. De var positive til å delta i palliasjon. Likevel inntok de ulike posisjoner når det gjaldt fastlegens rolle; mens noen var svært involvert i dette arbeidet, var andre mindre involvert eller svært sjeldent involvert (artikkel II). I den videre analysen av intervjuene så vi på hindringer for fastlegenes deltakelse i palliasjon. Mange fastleger mistet kontakten med alvorlig syke pasienter når de var under sykehusbehandling, og da var det en terskel for å komme på banen igjen. Utilstrekkelig informasjon fra sykehuset, kunne gjøre det vanskelig å vite hvordan, og om de i det hele tatt skulle følge opp pasienten. Fastlegene trengte informasjon om pasientens videre fremtidsutsikter. Vi fant at ulike kulturer for samhandling mellom fastlege, kreftsykepleier og det palliative teamet hadde utviklet seg. Noen av fastlegene tenkte at den kommunale kreftsykepleieren skulle samhandle mest med det palliative teamet på sykehuset, og at de selv dermed ikke var involvert i dette arbeidet. Når det gjaldt innholdet i retningslinjen, mente de fleste fastlegene at den var for omfattende til bruk i allmennpraksis. Kompetansekravene fremstod som urealistiske for en vanlig fastlege, og flere følte at arbeidsmetodene som var anbefalt i retningslinjen ikke passet inn i allmennpraksis. De mistenkte at allmennleger ikke hadde medvirket i utarbeidelsen av retningslinjen. Denne avhandlingen tydeliggjør at fastleger med sin allmennmedisinske kompetanse kan tilføre unike kvaliteter til omsorgen for alvorlig syke og døende pasienter, og at deres ferdigheter utfyller andre fagfolk på feltet. Det er nyttig for pasientene at fastlegen deltar i det tverrfaglige arbeidet, da det øker sannsynligheten for å få tilbringe tiden hjemme. Retningslinjens krav til fastlegenes kompetanse fremstår imidlertid som ambisiøse, og rollefordelingen mellom aktørene er uklar. Vi vet i dag for lite om hvilket nivå av spesifikke kunnskaper fastlegene bør ha i dette arbeidet i tillegg til den brede kompetansen de har som allmennleger. Fastlegen er vanligvis portvakt til spesialiserte helsetjenester, og dersom fastlegen forbigås, kan ressursene innen spesialisert palliativ omsorg overbelastes. Avhandlingen problematiserer noen aspekter ved produksjon av retningslinjer. Dette gjelder viktigheten av å vurdere konsekvensene av retningslinjenes krav i alle ledd av helsetjenesten. For allmennleger, som må følge mange retningslinjer, gjelder dette spesielt for den arbeidsmengden som påføres. Å forutse slike konsekvenser krever kunnskap fra praksisfeltet, og i utvalg som skal lage retningslinjer som fastleger forventes å følge bør de være godt representert.
Steinar Hunskår, UiB, er redaktør og i reaksjonskomiteen har han hatt med seg Anja Brænd, UiO, Peder Halvorsen UiTø og Håvard Skjellegrind fra NTNU.
Den nye utgaven er redivert og det er også kommet til noen nye kapitler. Håvard Skjellegrind har i tillegg til å sitte i redaksjonskomiteen også bidratt til kapitler om eldres helse, mens Linn Getz og Bente Prytz Mjølstad har nyskrevet et kapittel om Livsbelastninger, helse og sykdom. Boka ble tatt i bruk ved semesterstart i høst ved NTNU-
Les mer om lanseringen av boka ved Universitetet i Bergen HER
Den første utgaven av bok ble utgitt i Norge i 2005 og har solgt i mer enn 11.000 eksemplarer. Denne danske oversettelse følger 4.utgave.
Fra omtalen av boka på nettsiden til forlaget:
Forskning har vist, at mishandling og krænkelser i barndommen kan resultere i fysiske lidelser senere i livet, men hvordan dette sker, har længe været underbelyst. Med denne bog introduceres til et tværfagligt forskningsfelt, som viser, hvordan belastninger i barndommen – og endda i fostertilstanden – har dyb indvirkning på kroppens fysiologi og celler.
Denne bog handler om samspillet mellem de tre fænomener krop, erfaring og erfaringens betydning. Eller sagt på anden vis, den omhandler medicinens store dilemma: forholdet mellem den objektive, medicinske sandhed og patientens subjektive erfaringer. Traditionelt set har medicinens grundlag for handling og behandling hvilet på en viden, som anskuer mennesket som et forskningsobjekt. Men en sådan tilgang favner ikke det, som gør hvert enkelt menneske unikt, nemlig personlige erfaringer i deres specifikke kontekst. I dag ved vi, at samspillet mellem det objektiviserbare – det biologiske – ikke kan adskilles fra det subjektive – det biografiske – og at disse aspekter af det menneskelige påvirker hinanden i et samspil. Bogens forfattere påpeger, at den kliniske praksis stadig ikke tager tilstrækkeligt hensyn til dette samspil, og de spørger, om det medicinske fag besidder tilstrækkelig viden til at kunne behandle mennesker, der er blevet syge som følge af krænkelser.
Bogen henvender sig til studerende og praktikere inden for sundhedsfag såvel som medicin og psykologi. Det er desuden forfatternes håb, at personer, som selv har oplevet krænkelser, kan drage nytte af bogen på to måder: til selv at forstå sammenhænge i eget liv samt til at hjælpe deres behandlere til at forstå, hvilke følger deres erfaringer har fået.
Ingrid Baasland, gynekolog og forsker ved AFE Trondheim og Livmorhalsprogrammet er intervjuet i en episode i podcasten Familierådet. Ingrid forklarer og svarer på en rekke spørsmål om HPV, celleforandringer og livmorhalskreft: Hvordan er forløpet fra HPV-infeksjon til livmorhalskreft? Hva er fordelene med HPV-vaksine? Og er det noen symptomer på celleforandring?
Ingrid Baasland Foto: privat
Nedenunder finner du noen faktaopplysninger om HPV og livmorhalskreft.
Livmorhalskreft-sykdommen kan utryddes
HPV (humant papillomavirus) er en gruppe virus som det er vanlig å være smittet med en eller flere ganger i løpet av livet. Som ved en lett forkjølelse, vil de fleste infeksjoner gli over av seg selv uten at vi merker noe til det. Noen typer av viruset smitter ved seksuell kontakt. Infeksjonen kan medføre celleforandringer, som over tid kan gi kreft i livmorhals, endetarmsåpning, skjede, munnhule, svelg, penis og vulva (kjønnslepper).
Hvem bør ta HPV-vaksine?
Dette kan FOREBYGGES! Kondom beskytter til en viss grad mot smitte, men mest effektivt er det å ta HPV-vaksine. Den største effekten ser vi ved vaksinasjon hos jenter og gutter før seksuell debut, men også voksne og eldre kan ha nytte av vaksinen. Det er ingen øvre aldergrense for å ta HPV-vaksinen!
Verdens helseorganisasjon (WHO) har som mål å utrydde livmorhalskreft, definert som færre enn 4 nye tilfeller per 100.000 kvinner per år.
Jo flere som tar vaksinen, desto mindre smitte blir det i samfunnet. HPV-vaksinen beskytter ikke mot alle HPV-infeksjoner, så det er fremdeles viktig at alle kvinner 25-69 år følger screeningprogrammet mot livmorhalskreft (Livmorhalsprogrammet).
Du finner lenke til episoden i podcasten Familierådet HER
En ny studie med tittelen Prescription of potentially addictive medications after a multilevel community intervention in general practice ble nylig ble publisert i Scandinavian Journal of Primary Health Care. Førsteforfatter er fastlege Muhunthan Navaratnam fra Molde. Studien er et resultat av et lokalt prosjekt i Molde kommune hvor det i 2018 og etter initiativ fra fastlegene, ble igangsatt tiltak i lokalsamfunnet for å redusere foreskrivning av vanedannende medisiner. Intervensjonen var rettet mot fastleger, pasienter og publikum og viste seg å ha god effekt på foreskrivning av vanedannende medisiner. Sammendrag av studien finnes du lenger ned i innlegget.
Bilde av Muhunthan Navaratnam Foto: Privat
Høy forskrivning av vanedannende legemidler er både et folkehelseproblem og en hyppig utfordring i allmennpraksis. Ved feil bruk kan vanedannende legemidler gi alvorlige konsekvenser for den enkelte pasient, dens nære relasjoner og samfunnet for øvrig.
I Molde ble det satt fokus på dette gjennom intervensjoner rettet mot fastleger, pasienter og lokalsamfunnet. Etter intervensjonen i Molde ble det foreskrevet 26% mindre opioider, 38% mindre benzodiazepiner og 16% mindre z-hypnotika.
Både antall daglige brukere og samtidig bruk av vanedannende legemidler ble redusert, og reduksjonen i forskrivning vedvarte i tre år. I artikkelen finner du en grundig oversikt over tiltakene som ble gjennomført i Molde som vi håper kan inspirere andre kommuner.
Medforfattere på studien er Gunnhild Vie, Thea Brevik, Bjarne Austad, Cato Innerdal, Linn Getz og Håvard Skjellegrind.
Siden Livmorhalsprogrammet ble introdusert i 1995 har det gjennomgått flere endringer. I 2015 startet man med et prøveprosjekt for bestemte fylker hvor man gikk over fra cytologibasert til HPV-basert screening for kvinner mellom kvinner mellom 34-69 år. Med overgangen til en mer sensitiv testmetode, som HPV-basert screening er, har testintervallet for denne aldersgruppen økt fra 3 til 5 år. Fastlegen har en essensiell rolle i Livmorhalsprogrammet. Sett i lys av at kompleksiteten i oppfølgingsalgoritmene har økt betydelig, kan faglig oppdatering være en utfordring for fastlegene. Målet med studien var å undersøke om fastlegene syntes endringene har vært utfordrende å henge med på, samt å identifisere utfordringer knyttet til endringer i Livmorhalsprogrammet.
Metode
Vi sendte et elektronisk spørreskjema til deltakerne på Oppdalsuka i 2020, et årlig kurs som gir et bredt spekter av kurs for både ALIS og spesialister. I spørreskjemaet svarte de på både kvalitative og kvantitative spørsmål om deres erfaring med Livmorhalsprogrammet.
Resultater
De fleste av fastlegene syntes ikke det var utfordrende å holde tritt med endringene i Livmorhalsprogrammet. Dette var uavhengig av om de var fra fylker som hadde gått over til HPV-testing som primær screeningmetode eller ikke. På spørsmål om hvilke utfordringer fastlegene hadde med programmet, var utfordringer knyttet til oppfølging av pasienter som hadde unormale testresultater, hyppig rapportert. Det var heller ikke her forskjell mellom fastleger fra fylker som hadde startet med HPV-basert screening sammenlignet med fastleger som fortsatt hadde cytologibasert screening.
Konklusjon
Dette er en av få studier som har undersøkt fastlegers erfaringer med overgangen fra cytologi- til HPV-basert screening. Den gir en verdifull innsikt i hvordan fastleger har opplevd endringene i Livmorhalsprogrammet. Det at fastlegene ikke fant endringene spesielt utfordrende, kan forklares med at innføringen av HPV-basert screening i Norge har vært en gradvis prosess. I tillegg gir laboratorier og gynekologer ofte anbefalinger om tidsintervall for oppfølging av unormale prøver. I mer kompliserte tilfeller, som ved tidligere unormal prøve, referer laboratoriene av og til kun til nasjonale retningslinjer eller ber kliniker selv vurdere videre tiltak. Noen fastleger i vår studie rapporterte disse tilfellene som den største utfordringen. Det kan derfor synes ønskelig at norske laboratorier og gynekologer gir konkrete anbefalinger om tid for neste prøvetaking sammen med pasientenes prøvesvar.
Unge enslige bosatte flyktninger trenger å delta på inkluderende møteplasser for å skape en sunn og meningsfull hverdag. Unge enslige flyktninger som bosetter seg i et nytt land har en økt risiko for å utvikle helseproblemer som depresjon, angst og PTSD. Dette er ungdommer som har flyktet fra krig og konflikt, men hatt ressurser til å flykte for å forsøke å få et godt liv et nytt sted. Å bosette seg i et nytt og fremmed land uten sine nærmeste og med minimalt nettverk gjør det utfordrende å skape et meningsfylt liv. I denne studien utforsket vi hvordan disse ungdommene skaper helse i hverdagen og hva de opplever at fremmer deres helse.
I denne studien fant vi at de unge enslige bosatte flyktningene skaper helse gjennom å delta og bidra inn i aktiviteter som gir anerkjennelse og verdsettelse. For å få til dette er de avhengig av at strukturer som skole, jobb, treningssenter og lokalmiljø gir de muligheter til å delta. Hjemmet var for dem et sted som de ønsket å tilbringe minst mulig tid ettersom dette var et sted de følte på ensomhet. Våre funn peker på at helse er ikke noe disse ungdommene kan skape alene. Helse er et relasjonelt fenomen og skapes gjennom aktiv deltagelse i sosiale fellesskap som engasjerer.
