73597581
Håkon Jarls gate 11, Øya Helsehus * 153.03.027

Bakgrunn og aktiviteter

Lege, som også har studert vitenskapshistorie. Undersøker i min Ph.d hva det nyeste av det nye innen medisin - systembiologi - vil bety for primærhelsetjenesten

Min utdanningsmessige bakgrunn er er med hensikt bred og generalistisk. Den er en kombinasjon en overveiende naturvitenskapelig utdannelse (medisin) en humanistisk (historie og noe filosofi) og praktisk formidlingsmessig (Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo). I historie hadde jeg fordypning i profesjons- og vitenskapshistorie (mellomfagsemnet Kunnskap og Makt). Sammen med et semesteremne i Livssyn og Etikk utgjør dette en cand.mag-grad i tillegg til medisinutdanningen. Jeg har også tidligere jobbet som journalist, for det meste for Aftenposten og A-magasinet. For tiden er jeg også skribent ved siden av vikararbeid i fastlegepraksis og mitt Ph.d-prosjekt. Overordnet er jeg interessert i hvorfor leger tenker som de tenker og gjør som de gjør. Jeg er også opptatt av medisinens teoretiske grunnlag og om denne kan innbefatte både de vitenskapelig og humanistiske fagtradisjonene på en helhetlig måte. Selv bruker jeg min brede akademiske bakgrunn i mitt Ph.d-prosjekt innenfor allmenn- og samfunnsmedisin som har fagets mest helhetlige og generalistiske tilnærming til mennesket og dets helse. I prosjektet, som er forankret i allmennlegenes og deres pasienters behov, har jeg fordypet meg i praksisnære, vitenskapsteoretiske spørsmål, altså de som er av spesiell betydning for fastleger og deres pasienter. Jeg er tilknyttet Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE Trondheim) ved Institutt for samfunnsmedisin. Her er vi både interessert i å bruke vitenskapsteoretisk innsikt til å belyse aktuelle problemstillinger i medisinen og i å bringe ny vitenskapsteoretisk innsikt inn i medisinen fra andre fagfelt.

Hvilke spørsmål er jeg mest opptatt av?

Jeg er spesielt opptatt av de kliniske problemstillingene som i dag gjerne kalles “medisinsk uforklarte symptomer” (MUS). Dette er “de hvite områdene” på det medisinske kartet; de er på mange måter den moderne medisinens fremste mysterier. Disse problemene, som er svært vanlige i allmennpraksis og forbundet med store lidelser og kostnader, kalles også ofte “funksjonelle” (til forskjell fra “organiske”) eller “psykosomatiske”. Mye omtalte eksempler er kronisk utmattelsessyndrom eller myalgisk encephalopati (CFS/ME) og det som i medier, pasientorganisasjoner og enkelte leger er blitt kalt “kronisk borreliose”. Hvorfor er disse problemene uforståtte, og hvordan kan de forstås?

Med dette som et viktig bakteppe er jeg interessert i hva slags menneskesyn og kunnskapssyn medisinen har og hvordan det påvirker det vi gjør. I medisinen sier vi gjerne i dag at vi praktiserer og tenker “biopsykososialt”. Men hvordan henger egentlig “bio”, “psyko” og “sosio” sammen? Hvordan kan våre handlinger, tanker og omgivelser påvirke vår helse, for eksempel med tanke på stress og såkalte placeboeffekter? Dette er i sin tur forbundet med filosofiske problemer som fri vilje og determinisme, som igjen er forbundet med spørsmålet om forholdet mellom arv (gener) og miljø, og i hvilken grad og hvordan vi er styrt av disse faktorene. Alle disse spørsmålene er også forbundet med hvordan leger ser på forholdet mellom deler (som DNA og andre molekyler) og helheter som pasienter på legekontoret med sine egenskaper.

Min interesse for slike spørsmål førte under medisinstudiet til at jeg skrev en prosjektoppgave (ved Psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet) innen såkalt “psykonevroimmunologi”. Dette er et relativt nytt, utradisjonelt og integrativt fagfelt som studerer forholdet mellom noe vi kaller “biologisk”, altså immunforsvaret og hjernen, og det vi kaller “psykososialt”, altså vår for eksempel stress, atferd, tanker, følelser og sosiale relasjoner. Konkret skrev jeg en oppgave om hvordan hjernen er forbundet med immunforsvarets celler via den såkalte vagusnerven og hvordan signaler fra hjernen kan dempe betennelse.

Jeg er også opptatt av hvordan den medisinske profesjonen, med bakgrunn blant annet i hvordan leger tenker om hvordan “bio”, “psyko” og “sosio” henger sammen, bruker sin innflytelse til å definere deler av menneskelivet som medisinske problemer, og da gjerne som noe som skal løses ved å fokusere på individets kroppsdeler med farmakologiske eller andre teknologiske tiltak snarere enn tiltak på personplan eller samfunnsmessig. Dette kalles på fagspråket medikalisering.

Alle disse utdanningsmessige elementene og interessene har en plass i mitt nåværende Ph.D-prosjekt. Et viktig utgangspunkt for mitt prosjekt er at systemmedisin nylig er blitt fremmet som en fremtidig strategi for helsetjenester verden over som skal sentreres i primærhelsetjenesten.

Presidenten i WONCA, organisasjonen som representerer allmennleger internasjonalt, har sluttet seg til strategien. Mitt prosjekt har derfor som målsetning å bidra til en forståelse av styrkene og svakhetene systemmedisin har som rammeverk for primærhelsetjenesen i møte med allmennmedisinske utfordring. Prosjektet har tittelen “Systemmedisin som teoretisk grunnlag for primærhelsetjenesten – en kritisk undersøkelse”.

Ph.d-prosjektet springer ut av møtet mellom to store bevegelser i moderne medisin: 1) Medisinens, og spesielt allmennmedisinens, utfordringer og 2) såkalt systemmedisin. Allmennmedisinens spesielle utfordringer kan ses som en konsekvens av at primærhelsetjenesten må tilby integrert og helhetlig behandling og at allmennleger konfronteres med menneskelig funksjon og dysfunksjon i sin fulle kompleksitet. Disse utfordringene er nettopp de jeg er opptatt av og nevnte over: Et behov for en fyllestgjørende teoretisk forståelse av og tilnærming til pasienten som en entitet og helseproblemers bakenforliggende årsaker, inkludert hvordan det “biologiske”, “psykologiske” og “sosiale” er relatert. En annen utfordring er de såkalte funksjonelle lidelsene, de medisinsk uforklare symptoms (MUS) der disse filosofiske spørsmålene blir ekstra tydelige.

Systemmedisin, er anvendelsen av systembiologi i medisinsk forskning og praksis. Systembiologi er en viktig utvikling innen biologi og medisin internasjonalt som ser ut til å ha en ambisjon om løse de ovennevnte utfordringene i medisin. Systembiologi kan ses som en reaksjon på mangler ved det tidligere biomedisinske rammeverkets mangler i å møte livets kompleksitet. Siden det humane genomprosjektet ble fullført etter år 2000, er det blitt stadig mer klart at menneskets biologi er mer kompleks enn tidligere antatt, og at det å kjenne menneskets DNA alene ikke er nok for hverken å forstå menneskers funksjon eller forutse deres fremtidige helse. Systembiologi fremmes som en løsning på disse problemene. Enkelt sagt dreier systembiologi seg om en sammensmeltning av molekylærbiologi og såkalt genomikk-basert eller “persontilpasset” medisin med det som kalles systemteori. Systemteori handler om hvordan “helheter”, altså systemer, skal forstås. Metodologisk er utvikling av matematiske og prediktive modeller et viktig element i systemmedisin.

Hva betyr denne konvergensen mellom primærhelsetjenesten og dens utfordringer og systemmedisin? Siden systemmedisinen skal sentreres i primærhelsetjenesten, finner vi det viktig at allmennleger får et grep på dette spørsmålet. 

Vitenskapelig, faglig og kunstnerisk arbeid

Et utvalg av nyere tidsskriftspublikasjoner, kunstneriske produksjoner, bok, inklusiv bokdeler og rapport-del. Se alle publikasjoner i databasen

Tidsskriftspublikasjoner