Fra 27. juni - 29. desember 2013:
Ytterst i verden
- Steinalder, skjærgård og sjøfangst, Ildlandet og Norge
Den langstrakte norskekysten, skjærgården, med sin 83280 km strandlinje, hundretusenvis av holmer og skjær, sund og strømmer, skjermede bukter og dype fjorder. For oss som bor her er den så naturlig og selvsagt at vi nesten ikke ser den.

Det som er eksotisk for oss er svimlende kystklipper og vidstrakte sandstrender der storhav, dønning og brenning møter landet uten buffer. Men i global sammenheng er det skjærgårdskysten som er spesiell.
Dette landskapet ble skapt under de mange istidene lengst nord og sør på jorda gjennom de siste par–tre millioner år, og finnes bare i de fjellrike områdene isbreene dekket: Skandinavia, Skottland, den nordligste Stillehavskysten, Arktis og Grønland, samt Patagonia og New Zealand på den sørlige halvkule.
Skapt av is, og som skapt for sjøfangst.
Det brede beltet der hav og land flettes inn i hverandre er blant de mest produktive kystene i verden. Det fruktbare kaoset av land og vann skjermer mot storhavets vind og bølger. Skjærgården trygger alle som ferdes, fangster og fisker. Overalt finnes strender, skjermende nes, lune bukter som sikrer forbindelsen mellom sjø og land, fangstplass og bosted, mennesker og matfat.
Mye tyder på at skjærgårdskystene spilte en viktig rolle i utviklingen av sjøfangst som næringsvei, både i Skandinavia og andre steder i verden. Trolig ble sjøfangsten i Nord-Europa utviklet som en del av koloniseringen av den skandinaviske skjærgårdskysten. I alle fall er det her vi finner de aller eldste sporene etter denne levemåten, som er mer enn 11 000 år gamle. Vi vet at disse menneskene har opphav i jegergrupper som fulgte reinflokkene på slettelandet i Nord-Europa under istidens slutning. Kanskje var det jakt på sel som var starten på sjøfangsten. Dette byttedyret hadde det meste av det et byttedyr skulle ha: skinn og bein, kjøtt, fett, blod, sener og hud. Men effektiv selfangst krever sjødyktige båter, under selve jakten og ikke minst for å komme seg til de gode fangstplassene i skjærgården.
Geografiske ytterpunkter med lik topografi
Nysgjerrigheten på forholdet mellom skjærgård og sjøfangst er bakteppet for forskningsprosjektet «Marine Ventures» som utstillingen «Ytterst i verden» handler om.
Historiske, etnografiske og arkeologiske kilder.
Fangstsamfunnene i Patagonia fikk utvikle seg mer eller mindre uforstyrret helt frem til historisk tid, og er dermed godt dokumentert både gjennom fotografier, tegninger og skriftlige skildringer. I Norge ble jeger-sanker-økonomien erstattet med jordbruk for flere tusen år siden, og all informasjon om de tidlige steinaldersamfunnene må tolkes fra arkeologiske funn. Det arkeologiske kildematerialet fra de to studieområdene er også av forskjellig karakter: I Sør-Amerika er det mange utgravde skjellmøddinger med gode bevaringsforhold for bein, til forskjell fra de norske steinalderboplassene der det bare unntaksvis er bevart organisk materiale.
Utstillingen gir et inntrykk av de mange spennende likheter og forskjeller ytterst i verden, i spennet mellom tidlig steinalder i Skandinavia og fangstsamfunnene i Patagonia, med spesiell vekt på Ildlandet hvor «Marine Ventures»-prosjektet driver arkeologiske undersøkelser sammen med argentinske kollegaer.
Forskningen bak utstillingen
Marine ventures
Forskningsprosjektet Marine ventures' nettside (nettsiden er på engelsk).
Takk til
Utstillingen er støttet av Norges forskningsråds Latinameriakaprogram.
