Laboratoriet for 14C-datering

For prøver med spesiell vitenskaplig interesse går det an å søke om å få innvilget prøving til redusert pris.

Priser:

Våre priser er p.t.:  

Innvilgede prøver, egenandel:

• kr. 500,-
• Betalte oppdrag kr. 2000,-

Mva. kommer i tillegg for alle dateringsoppdrag, unntatt dateringer for studenter.

Om prøvene:

Generelt gjelder at en prøve for ¹⁴C -datering ikke må forurenses med kullstoff fra en annen opprinnelse enn prøveobjektet. Impregnering av tre som senere skal benyttes til datering må unngås, da man må regne med at materialet derved blir ubrukelig. Prøven tørkes ved temperatur opptil ca. 80 grader Celsius. Varmeskap eller soltørking kan benyttes. Etter tørking bør prøven oppbevares i en lufttett beholder. For kortere tids lagring er det ikke absolutt nødvendig å tørke prøven, dersom denne oppbevares lufttett, mørkt og kjølig.

Det må utvises stor forsiktighet ved håndteringen av prøvene før innsendingen til laboratoriet.

Prøvematerialet bør også innsendes i emballasje som ikke inneholder karbonforbindelser. Bruk et prøveglass av passe størrelse eller aluminiumsfolie (vanlig kjøkkenfolie), og i tillegg en plastpose som ytre beskyttelse. Ved bruk av aluminiumsfolie er det viktig at det ikke settes fingeravtrykk på den siden der prøven plasseres.

Nøyaktigheten ved ¹⁴C -datering:

Rutinemessig datering gir:

Alder (år BP)	Usikkerhet, 1sigma (± år)
1000	25-40
10000	40-60
20000	60-100

   

 

 

 

 

Lavest usikkerhet oppnås dersom mengden av prøvemateriale er tilstrekkelig.

For dateringer som gir aldere høyere enn 40 000 år, er det viktig å være oppmerksom på at selv svært små mengder forurensninger kan forskyve alderen betydelig. Eksempelvis vil 2 promille ungt kullstoff gjøre at en uendelig gammel prøve blir datert til ca. 50 000 år.

Aktuelle prøvemengder

Nødvendig mengde materiale for ¹⁴C -bestemmelse framgår av tabellen nedenfor. Prøvemengdene gjelder noenlunde rent materiale, i tørket tilstand, dersom ikke annet er angitt. 

a. Tre > 5 mg

b. Trekull > 5 mg

c. Plantemateriale > 12 mg

d. Torv, gytje (våt vekt)  > 60 mg

e. Sedimenter, glødetap > 10 mg

f. Skjell  > 8 mg

g. Bein > 60 mg

h. Brente bein > 1g

Små materialmengder gir ofte større usikkerhet enn det som oppnås når rikelig prøvemateriale foreligger. Mindre mengder enn de angitte kan bare i nødsfall dateres, og da etter nærmere avtale med laboratoriet.

De fleste typer prøvemateriale kan ha blitt forurenset ved at yngre røtter trenger ned til prøvens dybde, eller ved at humussyrer fra senere dannet organisk materiale vaskes ned. De enkelte materialtyper er omtalt mer utførlig under.

a. Treprøver.

Ved datering av treprøver ønsker vi å få vite tidspunktet når treets vekst opphørte. Dette kan finnes ved datering av treets yngste årring, dvs. dets siste vekstlag.

Dersom prøven er tatt dypere inn i treet, kan det korrigeres ved telling av årringer mellom barken og der prøven er tatt.

Dette er ofte vanskelig, så hvis det er mulig, bør man velge treslag (f.eks. bjørk, or) som ikke oppnår så høy alder som f.eks. furu og eik.

Opplysninger om disse forhold, dvs. treslag og prøvens plassering i treet, skal hvis de foreligger angis ved spesifikasjon av prøven. En årsak til usikker datering av kulturfaser assosiert med treprøver kan også være at trematerialet har vært lagret en tid før det ble benyttet. Prøven bør inneholde virke dannet ca. 10 påfølgende år, dvs. 10 årringer.

b. Trekullprøver.

Ved datering av trekull finnes alderen for den tresubstansen som ble brent, les derfor også avsnitt a.

Som brensel kan tenkes anvendt gammelt tørt trevirke som drivtømmer, tyristubber o.l. Dateringen kan i slike tilfeller bli betydelig eldre enn kulturfasen som er ment datert.

Forholdsvis store faste trekullbiter er betydelig mindre mottakelig for forurensing fra omgivelsene enn porøse og/eller svært små biter (pulver, kullblandet jord), og bør foretrekkes når det foreligger valgmulighet.

c. Plantemateriale.

Enkelte plantetyper som ikke utelukkende opptar kullstoff fra CO₂ i atmosfæren (f.eks. også fra CO₂ i vann), eller som omsetter kullstoffet ved særegne fotosyntesemekanismer, kan gi usikre dateringsresultater.

Det vil i slike tilfeller være viktig å bestemme arten av plantematerialet.

d. Torv, gytje.

Torv kan inneholde planterøtter, og i enkelte tilfeller også nedvasket humusmateriale som er yngre enn resten av prøven. Det synes ved enkelte typer myrbor å være fare for at noe materiale rives med nedover. Metode for prøvetaking og benyttet bortype må derfor angis.

Prøver fra åpent, nyskåret profil er mest pålitelige. Med våt vekt forstås vekten etter avrenning av vann ved romtemperatur.

e. Sedimenter.

I sedimentprøver vil det kunne være innblandet gammelt kullstoff fra grafitt-, kull-, eller kalkholdige bergarter/sedimenter i området der prøven er tatt. For slike prøver varierer det organiske innholdet så mye at glødetapanalyse er nødvendig for sikkert å fastlegge nødvendig mengde.

10 mg glødetap er nødvendig, noe mer dersom uorganiske forbindelser tapes ved gløding (f.eks. ved krystallvann).

Dersom det kan sorteres ut plantemakrofossiler, vil dette materialet gi et mer pålitelig resultat.

f. Skjell.

Utveksling av kullstoff mellom skjellenes overflate og omgivelsene er mulig ved skjellmateriale. Selv om prøvens ytterste lag fjernes i laboratoriet, bør man velge ut harde, uporøse skjell med godt bevarte overflatestrukturer.

g. Bein.

Datering er basert på kollagenet i beinsubstansen. Dette kan forurenses av humussyrer og vil også med tiden brytes ned.

For svært gamle prøver, 20 000–40 000 år, må man regne med at mer materiale enn oppgitt er nødvendig. Også for bein er det en fordel om overflaten er hard og lite porøs.

h. Brente bein

I brente bein er det karbonet i beinmineralene (apatitt) som dateres.
Siden disse mineralene kan utveksle karbondioksid med omgivelsene kan målingene gi litt for lav alder. Spesielt gjelder dette bein brent ved lav temperatur; ved høyere forbrenningstemperatur dannes mer stabile mineraler.

Karboninnholdet i apatitt er ganske lavt, best resultat oppnås med rikelig materialmengde.