Kolonisering og bruk av nye landområder

Slike skjærgårdslandskap finnes i deler av Skandinavia, Storbritannia, Nord-Amerika og Patagonia. Her finnes også fortidige strandlinjer bevart over dagens havnivå, fordi landet tidvis hevet seg raskere enn vannstanden under isavsmeltingen. Disse kystområdene gir oss derfor en unik mulighet til å studere tidlige maritime fangstsamfunn.

De første menneskene som tok seg opp langs norskekysten etter siste istid, møtte et naturmiljø rikt på marine ressurser. Den overveldende mengden av bosetningsspor fra eldre steinalder (9500–8000 cal. BC) i kystsonen, indikerer at maritim fangst ble praktisert fra første stund. Nordvestlandet er den regionen som har størst tetthet av lokaliteter fra den tidligste bosettingsfasen: Kanskje kan fordelaktige topografiske og ressursmessige forhold ha lokket menneskene til å velge dette området fremfor andre?

PhD-prosjektet tar for seg overgangen fra senglasial til postglasial tid og den påfølgende koloniseringen og bosetningsfasen (11000–8000 cal. BC), og tar sikte på å studere de eldste kystboplassene på nordvestlandet. Prosjektet fokuserer på dynamiske relasjoner mellom mennesker og naturmiljø i koloniseringsfasen, med undertemaer som forflytning i landskapet og mobilitetsnivå, teknologiske tradisjoner og ressursmessige tilpasninger. Disse emnene belyses gjennom ulike problemstillinger og tilnærminger. Ved å inkludere regionale, naturhistoriske kilder og arkeologiske data fra komparative kystområder kan vi få en økt forståelse av utviklingen av maritime fangstsamfunn.