;)
Hoggorm
Et sikkert vårtegn er de første hoggormmeldingene fra Sør- og Østlandet til NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. De fleste har et spesielt forhold til denne slangen, i regelen et negativt forhold.
Mye kan tyde på at noe av slangeskrekken hos oss er instinktiv, dvs. den skyldes en viss genetisk ballast. Både i urgammel tid og i dag har det hatt «overlevelsesverdi» å frykte slanger.
Og hoggormen er giftig; sånn omtrent hvert tiende år dør folk i Norge av hoggormbitt og flere blir kraftig syke.
Menneskets beste venn
Noen av oss er imidlertid skikkelig entusiastiske når det gjelder både hoggorm og andre slanger. Dag Dolmen ved NTNU Vitenskapsmuseet har fått mye «kjeft» fra lokalbefolkningen etter at han kalte hoggormen for «menneskets beste venn». Vel vitende om reaksjonene det ville åstedkomme, brukte han dette uttrykket for å illustrere slangenes nytteverdi:
- Hadde det ikke vært for slangene, hadde kornlagrene i India og China vært oppspist for lengst av mus og rotter. Men slangenes næringsvaner og særegne kroppsform gjør dem vel skikket til å forfølge smågnagerne inn i de trangeste hull og sprekker.
- Mamma, det er massevis av slanger her!
I 2011 ble det funnet et overvintringssted for hoggorm i Bymarka i Trondheim. Påska var sein, og mange lyngrabber var allerede snøfrie på det tidspunktet at solhungrige trondheimere med ski på beina inntok Bymarka. En barnefamilie slo seg ned på en av rabbene.
Da roper plutselig en av ungene: - Mamma, det er massevis av slanger her!
Med utgangspunkt i dette funnet har forskere ved Vitenskapsmuseet startet en kartlegging av hoggormfunn i Bymarka. Hoggormen er påvist i de fleste områdene, men det ser ut til å være desidert mest hoggorm i de sørlige delene av Marka.
Når det er sagt, må det også presiseres at de fleste turgåere nok aldri har påtruffet – eller vil påtreffe – hoggormen, på sine utflukter, evt. under soppsanking eller på bærturer. Det skyldes at hoggormbestanden neppe er særlig stor, og dessuten at hoggormen oftest kryper i skjul, om den kan.
Vår og høst
Det er helst om våren eller om høsten hoggormen blir registrert, før de får spredt seg utover i terrenget etter vinterdvalen, eller når de igjen samler seg. På det tidspunktet er det gjerne kjølig, og ormene kan være nokså sløve og biter sjelden. Utover sommeren, når det er for varmt, kryper de gjerne i skjul for sola om dagen, men er mer aktive morgen og kveld.
Si fra!
Om noen ser hoggorm i Bymarka, er forskerne ved NTNU Vitenskapsmuseet glade for opplysninger om tid og sted!
Kontaktperson
Bilder til nedlasting
Ved bruk, vennligst oppgi:
"Foto: Fotografens navn / NTNU Vitenskapsmuseet."
Mer om hoggorm
HoggormenVipera berus finnes utbredt over det meste av Sør-Norge. I de sentrale fjellområdene er den her registrert i over 1000 moh.
Fra Trondheimsområdet går hoggormen langs kysten til Sømna i Nordland; den er dessuten funnet i Rana. I Sverige finnes hoggormen langs norskegrensa til godt nord for polarsirkelen, og på høyde med Narvik skal den også være påvist på norsk side. Eldre litteratur nevner i tillegg Sør-Varanger, der funnene trolig har stått i forbindelse med den finske og svenske hoggormbestanden. Typisk for det lokale utbredelsesmønsteret er at arten ser ut til å mangle fullstendig i enkelte områder, mens den "på andre sida av elva" forekommer tallrik.
Lengden overstiger sjelden 65 cm, men kan i Norge komme opp i 86 cm. Fargen er grå (som regel hanner) eller brun (som regel hunner) med et karakteristisk mørkt sikksakk-band langsetter ryggen. Enkelte individer kan imidlertid være svært mørke, noen helt svarte.
Øynene har vertikale, spalteformede pupiller. Hannens hale (13–16 % av totallengden, med ca. 37–38 par haleskinner) er tydelig lengre enn hunnens (9–13% av totallengden, med ca. 29–36 par haleskinner). Kroppen er kraftig og noe stiv og har vanligvis få buktninger når dyret kryper.
Hoggormen forekommer på lyngheier, myrer, i åpne skoger og enger, men aller helst i solvendte lier og bakker samt rasmarker, der den ofte treffes sammenrullet i solskinnet. I kulturlandskapet foretrekker den brakklagte enger, helst i nærheten av steingjerder, bringebærkratt eller annet skjul. Føden består for en stor del av smågnagere. På våre breddegrader er hoggormen mest aktiv om dagen (ev. morgen og kveld). Ungene fødes i juli–september.
Blir hoggormen overrasket, kryper den langsomt bort, men dersom den blir trampet på eller kommet for nær, kan den "hogge". Dødsfall som følge av hoggormbitt forekommer sjelden i Norge, men noen er blitt svært syke. Antihistamintabletter, som fås på apotek (reseptpliktig), kan være til hjelp. Selv om mange hoggormbitt er «tørre» (uten gift) og således ufarlige, bør lege oppsøkes raskest mulig om noen er blitt bitt.
Kilde: Norske amfibier og reptiler (Feltherpetologisk guide) – Bli med ut! Dag Dolmen (2008).
