Historie

Initiativtakeren til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) var generelt interessert i vitenskap og særlig i naturvitenskap. Han utarbeidet den første norske floraen, Flora Norvegica, og han grunnla ei samling av både gjenstander, dyr og planter.

 

Noe av det samla Gunnerus selv, andre ting nærmest trua han til seg på sine visitasreiser, i tillegg til at han bytta med andre samlere og institusjoner elles i Europa.

 

Materialet i biskop Gunnerus’ samlinger besto i hovedsak av naturhistoriske objekter, et ”Natural-Cabinet”, og det meste av samlingen ble oppbevart i Gunnerus’ hjem. Prester, sorenskrivere, lokale fiskere og bønder bidro til at samlingene økte og de bidro til forskning gjennom blant annet innsamling av dyr, fugler og fisk som biskopen nyttet i sine studier

 

Naturaliasamlinga i regi av Vitenskapsselskapet ble grunnlaget for det som er NTNU Vitenskapsmuseet i dag.

 

Etter biskopens død ble samlingene flyttet til Selskabets lokaler i Trondhiem Latinskole (senere katedralskole) i Harsdorffbygninga i Munkegata, og fra 1794 ble det arrangert ukentlige akademiedager. Her kunne publikum komme og se samlingene samt høre foredrag innenfor emnene natur- og kulturhistorie.

 

Etter at Schøning og Suhm, to andre sentrale stiftere av Selskabet, hadde forlatt Trondheim i 1765 og Gunnerus døde i 1773, levde Selskabets oldsaksamling stort sett et forsømt liv helt frem til begynnelsen av 1870-årene. Dette skyldtes dels at Selskabets virksomhet utviklet seg i helt andre retninger, og dels fordi man manglet den vitenskapelige kompetansen til å drifte den.

 

En stor del av de oldsakene, som stifterne av Selskabet hadde bidratt med, var gått tapt gjennom årene, og ingen – bortsett fra Lorentz Diderik Klüwer omring 1820 – hadde gjort noe for å samle inn nye gjenstander.

 

I løpet av 1800-tallet begynte museet også med egne utgravninger, som også brakte gjenstander til samlingene.

 

Den første konservatoren for naturaliasamlinga Wilhelm Storm (d. 1913) ble ansatt i 1856. Storm gikk i spissen for å modernisere naturaliasamlinga, med systematiske innsamlinger.

 

Vitenskapsselskapet reiste en helt ny bygning for å huse bibliotek og museum på Kalvskinnet. Bygningen ble tatt i bruk i 1868. Bygningen, som i dag kalles Gunnerushuset, ble utvidet med Vestre og Nordre fløy i 1876-78, og med Østre i 1896-97.

 

Selv om det vitenskaplige aspektet ved museet ble styrket med Storm og den systematiske innsamlinga av dyr fra Midt-Noreg, ble det også lagt stor vekt på å presentere eksotiske pattedyr og fugler som han bytta til seg. Denne utstillinga var myntet på borgerskapet og den danna overklassen, og gikk under benevnelsen det viktorianske opplysningsmuseet.

 

I siste del av hundreåret ble også arkeolog Karl Rygh ansatt. Med Rygh vart avdelinga for arkeologi bygd opp. Senere fikk Storm en kollega i Foslie (d. 1909). Han var botaniker og kartla og systematiserte ei av ennå i dag verdens største samlinger av kalkalger.

 

1800-tallets museer tok form som rom med samlinger av ulike rariteter fra både fjerne og nære himmelstrøk, derav navnet ”Raritetskabinett”. Slik var også opptakten til det som i dag er NTNU Vitenskapsmuseet.

 

Fram til 1960 hadde museet seks faste tilbud for publikum: Utstilling av norsk og utenlandsk dyreliv, mineralsamling, myntsamling, kirkesamling, byhistorisk utstilling og forhistorisk utstilling.

 

Misjonærenes beretninger i søndagsskolen, om ville dyr i Afrika og mennesker i land langt borte førte mange nysgjerrige til museet. Her kunne man få se en virkelig løve! Riktignok var den utstoppet og helt ufarlig, men opplevelsen av noe nytt og spennende var likevel til stede.

 

Et stort antall skolebarn besøkte årlig utstillingene. Allerede i 1911 er det registrert at alle 7. klassinger i Trondheim fikk omvisning i museets samlinger etter avtale.

 

I 1890 starta marinbiolog Ole Nordgård sine studier i Trondheimsfjorden, og i 1905 fikk han stilling ved DKNVS Museet. Etter hvert fikk han en kollega i Dons, som også var marinbiolog. Sammen bygde de opp de marine samlingene, og i 1919 skaffet museet forskingsfartøyet M/K Gunnerus (den første).

 

Med økt aktivitet ble Gunnerushuset utvida på nytt, med innflytting i 1905. Marinbiologiforskninga skjøt fart i denne perioden, noe også opprettinga av stiftinga Trondhjem biologiske stasjon i 1900 vitner om.

 

Naturaliasamlinga har alltid inneholdt norske arter, men i begynnelsen representerte den bare brokker av ulike områder. I siste halvdel av 1800-talet ble den mer systematisk oppbygd. Fokuset på norsk natur ble styrket med etablering av de marine samlingene, og denne prosessen kulminerte i rivinga av det viktorianske opplysningsmuseet i 1958.

 

Allerede ved hundreårsskiftet hadde museet trukket naturen innomhus og bygd et fuglefjell, for å framstille sjøfugl i sine naturlige omgivelser. Femti år senere vart dette tankesettet videreført med bygginga av ’fersk- og saltvatnakvariet’, og i 1960 fullendt med Trøndelagsdioramaet som synte sjøfugl, skogsfugl og fjellfugl, alle i sine naturlige omgivelser.

 

Erling Sivertsen som ble ansatt i 1936, forska på sel og ferskvatn. Det går en rød tråd fra hans ferskvatnbiologiske undersøkelser, særlig i forbindelse med vassdragsregulering, til dagens oppdragsforsking i samband med naturinngrep generelt.

 

Prosessen med å bringe norsk natur inn i museet, holdt fram utover 1960- og 70-tallet. Objektsamlingene vart erstatta av helhet, og titteskapa vart kasta ut. I tillegg har museet levert ekspertise og engasjement. Botaniker Olav Gjærevoll ble for eksempel verdens første miljøvernminister. (link til God historie).

 

I 2010 feirer NTNU Vitenskapsmuseet både 100 år og 250 år. Det er nemlig 250 år siden opprettelsen av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap og det er 100 år siden opprettelsen av NTH – forløperen til NTNU som vi er en del av i dag.