Geofysiske undersøkelser

Bruken av slike metoder åpner opp for nye måter å lokalisere, forvalte og overvåke kulturminner uten å skade dem.

NTNU Vitenskapsmuseet arbeider fortløpende med feltarkeologiske problemstillinger og utvikling av bruken av geofysiske metoder innen norsk arkeologi.

Museet har investert i kompetanse og utstyr for utføring av geofysiske undersøkelser, og har siden høsten 2010 tilbudt konsulenttjenester for bruk av slike metoder innenfor arkeologiske forsknings- og forvaltningsprosjekter. Satsning på geofysiske metoder er en del av museets strategiske satsning i årene som kommer og bygger opp forskningsbasert kunnskap og metodeutvikling gjennom doktorgradsarbeid (ph.d.).

Metodene

De mest anvendte metodene er kan deles inn i tre kategorier: magnetiske, elektriske og elektromagnetiske metoder. NTNU Vitenskapsmuseet kan tilby undersøkelser innen alle tre kategoriene.

Magnetiske metoder:

• Magnetisk susceptibilitet: Målinger av potensialet undergrunnen har til å bli magnetisert. Kan brukes til å lokalisere og avgrense bosetnings- og aktivitetsområder.
• Magnetometer: Målinger av variasjoner av magnetismen i bakken. Anvendes til å lokalisere arkeologiske strukturer som har mer eller mindre magnetiske egenskaper enn området rundt, og som dermed fremstår som magnetiske avvik.

Elektriske metoder:

• Elektrisk resistans (motstand): Ved å måle hvor lett undergrunnen leder strøm, kan man produsere kart over variasjoner i den elektriske motstanden for undersøkelsesområdet. Strukturer som groper og grøfter vil som oftest lede strøm bedre enn området rundt, mens hardpakkede områder og steinmurer vil ha en større elektrisk motstand.
• Elektrisk resistivitetstomografi (ERT): Disse metodene måler også variasjoner over undergrunnens evne til å lede strøm, men måler profiler i dybden heller enn større flatearealer. ERT kan brukes til å få kontroll på stratigrafiske forhold, enten det være seg dybden på jordmasser, eller den interne oppbyggingen av gravhauger.

Elektromagnetiske metoder:

• Georadar: Dette er en metode hvor man sender elektromagnetiske signaler ned i undergrunnen og måler tiden det tar for noe av dette signalet blir reflektert, samt styrken på refleksjonen. Resultatet blir profiler som viser lagskiller og reflektorer i undergrunnen, og disse kan settes sammen til dybdeskiver- altså planbilder over anomalier i forskjellige dyp nedover i bakken. Dette er en meget detaljrik måte å undersøke arkeologiske lokaliteter, og kan anvendes til å lokalisere groper, stolpehull, grøfter, steinmurer og hardpakkede områder, samt for å undersøke stratigrafiske forhold.

 

Litteraturtips:

• Aspinall, A., C. F. Gaffney og A. Schmidt 2009 Magnetometry for archaeologists. Altamira,Lanham, Plymouth.
• Clark, A. 1990 Seeing beneath the soil: prospecting methods in archaeology. Routledge,London.
• Conyers, L. B. 2004 Ground-Penetrating Radar for Archaeology. AltaMira Press,Walnut Creek.
• Gaffney, C. F. og J. Gater 2003 Revealing the Buried Past: Geophysics for Archaeologists. Tempus,Stroud, Gloucestershire.
• Schmidt, A. 2009 Electrical and Magnetic Methods in Archaeological Prospection. I Seeing the Unseen. Geophysics and Landscape Archaeology. S. Campana og S. Piro (red.), s. 67-81. Taylor & Francis Group, London.
• Stamnes, A. A.2011 Georadar avdekker fortidsminner. Spor nr.1/11: 30-33