Aktuelt

UNESCOs Memory of the World-program er eit internasjonalt register over dokument ein meiner er viktige delar av vår felles arv. «Norges dokumentarv» er første versjon av registeret her i landet, med dokument er særskilt viktige for norsk historie og kulturarv.

Teksten på Kulisteinen er den første gongen ein kjenner til at omgrepet «Nóregi» - altså «Norge» - brukt her i landet. I tillegg er steinen eitt av dei tidlegaste vitnesbyrda om kristninga av landet, då den tidfestar kristendomens inntog: «Tolv vintrar hadde kristendomen vori i Noreg …».

Åtti runer att

Kulisteinen sto opphavleg på øya Kuli i Smøla, utanfor Kristiansund. Den er 1,90 meter høg, har eit innhogd kors på den eine breisida, og runeinnskrift i to loddrette liner på eine smalsida.

Runene er skrivne med det yngre runealfabetet, som vart brukt om lag 800-1400 e.Kr. Til samen er det 80 runer att på steinen. Toppen av steinen er slått av, så teksten kan ha vore lenger.

Tilgjengeleg for publikum

Kulisteinen kom til Oldsagssamlingen hos Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap, no NTNU Vitskapsmuseets samlingar, i 1913.
I starten var ein ikkje medviten om at det var runeinnskrift på steinen, som vart ståande i hagen til museet fram til 1956. Då oppdaga kurator Aslak Liestøl dei to linjene med runer.

Kulisteinen kan sjåast i NTNU Vitskapsmuseet si mellomalderutstilling, og er såleis eitt av dei best tilgjengelege objekta på dokumentarvlista – i tillegg til og vere den eldste. Ein kopi av Kulisteinen er sett opp på Kuli, på staden der ein trur steinen opphavleg stod.

Les meir:

• Kulisteinen - Norges dåpsattest
• Norsk kuturråd: Memory of the world - Norges dokumentarv

16 norske institusjoner som arbeider med biologisk mangfold er med i NorBOL-nettverket (Norwegian Barcode of Life).

Verdens største

The International Barcode of Life-prosjektet er verdens største prosjekt innenfor biologisk mangfold noensinne, og 27 land deltar. Prosjektet har som mål å kartlegge deler av arvematerialet, «DNA-strekkodene», for alle verdens arter.

- Den store fordelen med å lage en database med gensekvenser, deler av arvestoffet, er å kunne bruke den til å identifisere eller avgrense arter, forklarer nasjonal koordinator Torbjørn Ekrem fra NTNU Vitenskapsmuseet.

- Dermed får vi også et viktig verktøy i å følge opp overvåkningen av biologisk mangfold, som vil gjøre arbeidet både mer tids- og ressursbesparende.

Saken fortsetter under bildet.

Genetisk signatur

- Samtidig vil databasearbeidet forhåpentligvis være med på å øke objektiviteten og mulighetene til å sammenligne individer fra ulike geografiske regioner. Vi må jobbe med en felles forståelse for hva en art er, noe som avhenger av både land, kultur og personer.

Den genetiske signaturen til artene har bedre evne til å dokumentere biologisk mangfold på objektivt grunnlag.

Deltakerne i iBOL legger inn gensekvenser fra alle individer en har samlet, også de der en ikke har fått identifisert arten ennå. Det ligger derfor mye informasjon som «uidentifisert» i basen. Artene det er tatt prøve fra kan også være ukjente for vitenskapen eller det kan mangle ekspertise på organismegruppen i det området prøven er blitt tatt.

Større enn vi vet

Å bruke DNA for å identifisere arter kan avsløre et enda større biologisk mangfold enn det en kjenner til nå:

- Det mangfoldet en trodde en hadde, er egentlig mye større, forteller Torbjørn Ekrem, og bruker sitt eget feltarbeid i Finnmark som eksempel:

- Faktisk var det 20-30 % ukjente arter blant den fjærmyggen Elisabeth Stur og jeg har analysert etter feltarbeid sommeren 2010.

Artsprosjektet med

Artsdatabanken støtter arbeidet til NorBOL gjennom Artsprosjektet. Formålet med støtten er å sikre at det etableres gode rutiner for DNA-strekkoding av materialet som samles inn gjennom Artsprosjektets kartlegging av artsmangfoldet i Norge.

- Vi syns det er viktig å løfte den norske delen av det internasjonale prosjektet, og å bidra til at det opprettes et DNA-strekkode arkiv over norske arter etter internasjonal standard, sier Ingrid Salvesen, koordinator for Artsprosjektet.

Fakta:

NTNU Vitenskapsmuseet skal koordinere det norske bidraget i fem år framover, og tar over etter Naturhistorisk museum som har fylt denne rollen siden oppstarten i 2007.

Artsprosjektet støtter strekkodeprosjektet med en koordinatorstilling, og Artsdatabankens direktør Ivar Myklebust er med i IBOLs «board of directors».
Den vitenskapelige konferansen i Australia er 28.11-3.12.2011.

En kommer nesten ikke lenger bort fra Norge enn Patagonia i det sørlige Argentina. Likevel er det arkeologer fra akkurat disse to områdene som nå samarbeider for å fravriste de første marine bosetningene sine hemmeligheter.

Likhetene, men også isolasjonen fra hverandre, gjør disse to stedene til perfekte naturlige laboratorier for arkeologer som er interessert i hvordan tidlige mennesker levde i og tilpasset seg marine miljøer.

(Saken fortsetter under bildet.)

Bedre oversettere

I sommer møttes arkeologer i samarbeidsprosjektet Marine Ventures i Norge på jakt etter ledetråder til fortiden.
– Prosjektet gir oss en verdifull mulighet til å utforske likheter og forskjeller i både landskap og tidlig bosetning i de to landene, sier professor Hein Bjerck fra NTNU Vitenskapsmuseet.

Hans argentinske kollega Lic. Ernesto Piana fra Centro Austral de Investigaciones Cientificies – CONICET i Ushuiaia, Tierra del Fuego, sier at de to forskningsgruppene kan bygge på hverandres styrker:
– Som arkeologer er vi oversettere av hva folk gjorde i fortiden, sier han.

– Når vi slår sammen kunnskapen vår, kan vi bli bedre oversettere. Vi i Argentina har mer erfaring med organisk materiale, mens her i Norge er det en større forståelse av landskap.

Bein og utstyr

Bjerck bemerker at de to landenes kystlinjer er svært like på grunn av erosjonen i istiden. I disse regionene måtte de tidlige bosetterne ha et nært forhold til sjøen. 
Men disse tilsynelatende like landene byr også på svært ulike bevaringsforhold, noe som påvirker arkeologiske levninger.

– Den viktigste forskjellen er at vi har 1000 kjente lokaliteter i Norge fra den tidligste steinalderen (9500-8000 f.Kr.), men nesten ingen funn av organisk materiale, sier Bjerck.

– I Patagonia derimot, har de bare noen ytterst få steder med spor av tidlig bosetning, men mye mer informasjon på hver lokalitet: Utstyr og redskaper av bein, og matrester som sel og blåskjell, fugl og fisk.

Kystlandskap

– Vi ser nå samlet på 30 års forskning på steinalder i to land. Når vi ser alt i sammenheng, gir det oss et bredere perspektiv på dynamikken i tidlige marine tilpasninger, sier Piana.

Istiden gav Patagonia og Skandinavia karakteristiske kystlandskap med mange skjær, øyer, sund og fjorder.

Dette landskapet utgjør svært produktive marine habitater og skjermet farvann som er optimalt for de som skal skaffe mat.
– Tierra del Fuego er som en litt nedslipt versjon av Norge, ler Piana.

Ulike, men ligner

Patagonia og Nord-Norge ligger på forskjellige kontinenter – noe som utelukker kulturelle kontakter, før europeiske besøk i historisk tid.
– Dette er en av de åpenbare vitenskapelige fordelene som gjør det mulig å studere hvordan mennesker har tilpasset sine miljømessige, materielle og sosiale omgivelser med to ulike, men lignende forutsetninger, sier forskerne.

Denne artikkelen ble også publisert på Forskning.no 14.10.2011.

Som hans assistent på museet må spilleren løse en rekke oppgaver. Svarene finnes i utstillingene.

Vitenskapsspillet startet som et studentprosjekt høsten 2010. Oppdraget var å lage museumsformidling på smarttelefoner. I løpet av høsten ble det laget en prototype for et spill som kunne spilles på NTNU Vitenskapsmuseet.

Spillet passer for alt fra barnefamilier til nobelprisvinnere, tar ca 45 minutter og er supert både som familieaktivitet og for dem som vil rusle rundt alene.

Vitenskapsspillet er et interaktivt spill laget for bruk i utstillingene til NTNU Vitenskapsmuseet, og kan spilles på iPhone-telefoner. Museet har telefoner til utlån.

Last ned spillet på din iPhone via App Store - søk på "Vitenskapsspillet" og kom til museet for å lete!

Spill og moro på Vitenskapsmuseets nettsider.

Vitenskapsspillet på Facebook.

Det slo prorektor for forskning Kari Melby fast under åpningsmarkeringen for NTNUs nye laboratorie for avansert undervannsrobotikk i Trondheim tirsdag 23. august.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitets nye senter har fått navnet Applied Underwater Robotics Laboratory, eller AUR-Lab, og skal drive anvendt forskning innenfor undervannsrobotikk i nært samarbeid med industri og myndigheter.

Statsråd Giske styrte Minerva, en av NTNUs fjernstyrte miniubåter, og klipte snora på bunnen av Trondheimsfjorden.

Snorklippinga ble styrt fra forskningsskipet Gunnerus, med prorektor Kari Melby fra NTNU og Ivar O. Grytdal, som er leder for Subsea Nord i Statoil som sentrale aktører.

- AUR-Lab vil styrke NTNUs rolle som et verdensledende kompetansemiljø innenfor undervannsteknologi. Forskning og utdanning i alle de fagfeltene som har relevans for denne teknologien vil være avgjørende for den framtidige verdiskapingen innenfor flere av Norges viktigste næringer, sa nærings- og handelsminister Trond Giske under åpningsmarkeringen.

- Ved å samle forskningsgrupper innenfor blant annet marinbiologi, teknologi og marinarkeologi, som er områder der NTNU har svært høy kompetanse, vil vi produsere vitenskapelige resultater som tidligere har vært uoppnåelige, sa prorektor Melby.

- Vi vil rette oss mot ulike utfordringer i havrommet relatert til miljøovervåkning, marin forskning og offshore olje- og gassvirksomhet, for å bidra til bærekraftige og miljørobuste løsninger.

- Dette arbeidet vil ha betydning for hele nordområdeforskningen og forvaltningen. Det har store samfunnsmessige aspekter, ikke minst for olje- og gassutvinning, fortsatte Melby.

For NTNU er denne satsningen et ledd i strategien mot havromsforskning og vil være et bidrag inn mot satsningen mot det framtidige "Ocean Space Center". Universitetet har bevilget 4,5 millioner til senteret, som vil gå til ny infrastruktur. I tillegg er det gitt midler til flere forskerstillinger og en driftsingeniør. I tillegg benyttes eksisterende infrastruktur og kompetanse inn i AUR-Lab.

Samarbeidspartnere i AUR-Lab er:

• Det humanistiske fakultet,
• Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi
• Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk
• Fakultet for naturvitenskap og teknologi
• NTNU Vitenskapsmuseet

Mer informasjon, samt foto/video:

http://www.ntnu.no/aur-lab

I perioden fram til ca. 1. september vises mer enn 200 arter av karplanter i fjellhagen. Foruten blomsterplanter, omfatter dette også bregner, snelleplanter og kråkefotplanter.

I tillegg vises et utvalg laver og moser. Artene vises i mest mulig naturlige omgivelser og skiltene er flerspråklige.

Les mer om Kongsvoll fjellhage.

Kjært barn har mange navn, og det er ikke enkelt å finne det korrekte vitenskapelige navnet på en art, eller å finne ut hva de kalles i dagligtalen.

Men nå har Europa fått sin første felles nettportal med slike navn, EU-nomen, som inneholder 440 000 vitenskapelige navn på arter, slekter og familier
Det er partnerskapet "Pan-European Species-directories Infrastructure (PESI)" som står bak portalen. PESI jobber med å kvalitetssikre vitenskapelige artsnavn og artsbestemmelser.

Organisasjonen utarbeider også registre og databaser som skal hjelpe i forvaltningen av biologisk mangfold i Europa. Dette er den første oversikten over alle europeiske artsgrupper.

89 språk representert

For første gang er nå alle vitenskapelige navn på europeiske planter, dyr og sopp både på land, i ferskvann og sjø, samlet i en nettportal. Portalen samler 440 000 navn, inkludert 240 000 gjeldende artsnavn, altså navnene som er brukt i vitenskapelig arbeid, og 140 000 navn som er i daglig bruk innenfor 89 språk.

Selve portalen er tilrettelagt i 21 europeiske språk, blant annet norsk. De norske navnene er hentet fra Artsdatabanken. Den norske representanten i PESI har vært Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, ved Førsteamanuensis Kaare Aagaard fra NTNU Vitenskapsmuseet. Artsdatabanken vil føre arbeidet med PESI videre i Norge.

Mer informasjon:

• Portalen EU-nomen: http://www.eu-nomen.eu
• Eksempel på søk på "sitronsommerfugl".

Når vi tenker på korallrev, er det gjerne vakre, undersjøiske landskaper i eksotiske farvann langt, langt borte vi ser for oss. Men ingen andre steder i verden er det funnet så mange kaldtvannskorallrev som langs norskekysten.

Og det er her – i dypt og kaldt hav – vi først ser resultatet av klimaendringene:

Koraller av samme art har i løpet av en hundreårsperiode forandret utseende.

Det fant stipendiat Kirrily Moore fra Australia nylig ut under et besøk på NTNU Vitenskapsmuseet. Her finnes nemlig et stort korallmateriale som er samlet gjennom flere generasjoner.

Surt hav gir dårlige kår

En av våre fremste korallforskere het Hjalmar Broch (1882-1969). Han arbeidet ved Vitenskapsmuseet for temmelig nøyaktig 100 år siden, og deponerte mye korallmateriale i museets samlinger.

– Dette gjør samlingen helt unik. Spesielt viktige er originalindividene, typematerialet som Broch brukte da han beskrev nye arter, sier Moore, som er ekspert på horn- og lærkoraller.

Det er nettopp noen av disse korallene den australske forskeren har studert. Hun ser likheter mellom de gamle korallene i Brochs samlinger og korallene dagens forskere finner, men også forskjeller.

I tillegg til ytre ulikheter har også skjelettet til korallene forandret seg. Årsaken kan, ifølge nyere forskning, være CO2 i atmosfæren. Havene over hele verden tar opp mer og mer CO2, og dermed øker surhetsgraden.

– Dette fører til at korallens skjelett har vanskelig for å formes og utvikles. Dette gjelder spesielt de som lever i dypt eller kaldt vann. Surhetsgraden øker i større grad i slike typer vann, forklarer Moore.

I våre kalde og dype farvann viser derfor korallenes endringer tidligere tegn på miljøpåvirkninger enn andre steder.

Internasjonal uro

Også internasjonalt er bekymringen om at forsuring av havet vil påvirke organismer med kalk i skall og skjelett til stede.

I en nylig publisert artikkel i tidsskriftet Nature kommer det fram at forskerne forventer at problemene først vil komme til syne i polare strøk, siden kaldt vann absorberer mer CO2 enn varmere vann.

– Det er absolutt ingen tvil om at kalkorganismer vil forkalke seg mindre dersom forholdene blir forsurede, sier Jean-Pierre Gattuso i artikkelen.

Han er oseanograf ved det nasjonale forskningssenteret i Villefranche-sur-mer i Frankrike, som koordinerer det europeiske forskningsprosjektet på havforsuring, EPOCA.

Det som imidlertid er det største problemet i Norge, er at korallrevene ødelegges av bunntrål og kan skades i forbindelse med legging av sjøkabler og petroleumsvirksomhet. Det betyr at leveområdet til horn- og lærkorallene blir ødelagt og borte.

Vanskelig å finne ut av

For en korallforsker er ofte utfordringen å finne ut om forskjellene mellom en korall og en annen skyldes at det er to ulike arter – eller bare forskjeller innenfor den samme arten.

Dette er vanskelig å finne ut ved enkel observasjon av korallene, og krever detaljerte undersøkelser.

– Hvis vi setter det på spissen: De karakterene som Broch brukte for å beskrive nye arter, og som fortsatt brukes som nøkkelkjennetegn, kan kanskje på grunn av havforsuring over tid se annerledes ut i dag. Dermed vil vi ikke finne igjen samme art, forklarer Kirrily Moore.

Denne saken ble først publisert på Forskning.no 23.03.2011.

Mer:

• Quirin Schiermeier: Earth's acid test, Published online 9 March 2011, Nature 471, 154-156 (2011), doi:10.1038/471154a.

Kjempeblekkspruter (Architeuthis dux) er funnet på strender over hele verden – men de er alltid døde eller døende.

De digre blekksprutene, som en tror kan bli opptil 20 meter lange og gjerne veier flere hundre kilo, lever på ekstreme dyp og flyter trolig bare til grunnere farvann når de er syke eller nærmer seg døden. De få som er tatt i trål, er i samme dårlige forfatning.

Bare én gang er en kjempeblekksprut fotografert i live. Det skjedde på 900 meters dyp, i 2004.

– Når en kjempeblekksprut driver inn på land eller plukkes opp av fiskefartøyer, blir det rapportert av medier over hele verden, forteller Torkild Bakken.

Han er marinbiolog med virvelløse dyr som spesialfelt, og leder Seksjon for naturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet. Her har de hele seks eksemplarer av kjempen liggende på sprit. 

(Saken fortsetter under bildet.)

Intelligens som aper?

Kjempeblekkspruten er en tiarmet blekksprut. Som andre tiarmete blekkspruter har den åtte korte og to lange armer. De lange armene brukes til å fange mat, som fisk, krepsdyr og andre blekksprut.

Man tror at blekksprutene er verdens mest intelligente virvelløse dyr, og både i naturen og i zoologiske hager er det observert at de kan lære seg til å bruke redskaper. 

Hjernen og sentralnervesystemet deres er så utviklet at flere forskere sammenligner dem med rotter, hunder og til og med aper.

Tilgjengelige for forskning

Langs norskekysten er det funnet omtrent 20 stykker. To av disse ble funnet i Hemne og ikke mindre enn fire i Trondheimsfjorden. Tre er funnet i fjæra på Ranheim og en i Levanger. Den siste ble funnet i 1975. 

– NTNU Vitenskapsmuseet har flere av disse i sine samlinger. Dette er dyr som har vært viet stor interesse blant vitenskapsfolk gjennom tidene, sier Bakken.

– Vi har praktisk talt ingen kunnskap om disse dyrenes biologi.

– Det finnes svært få bevarte kjempeblekkspruter. Det at vi har så mange som seks stykker, er veldig spesielt. De er tilgjengelige for forskning, også internasjonalt, noe som kan gi oss ny kunnskap.

– Noen av individene er veldig godt bevart og vil ha stor verdi ved nye undersøkelser. Enkelte av individene har mindre god kvalitet, som skyldes at de er funnet døde og har blitt liggende i fjæra før de er konservert.

Den eldste blekkspruten museet har, fløt på land i Hemne i 1896. Den er også den lengste i samlingen – hele 12 meter lang. 

Hvorfor Trøndelag?

Men hvorfor har såpass mange funnet vegen inn Trondheimsfjorden?

– Siden vi ikke vet så mye om kjempeblekkspruten, er det vanskelig å si noe om dette, svarer Torkild Bakken.

– En naturlig forklaring kan være at Trondheimsfjorden er en av de største fjordene langs kysten, den er dyp og har god utskiftning av vann med havet utenfor. Blekksprutene kan derfor naturlig følge strømmene innover i fjorden.

Ikon for museet

Nå i januar ble blekksprutene tatt ut av spritkaret for første gang på omtrent femten år. Årsaken var at biologene ville sjekke tilstanden på kvaliteten, og skifte ut spriten.

– Dessverre er det ikke mulig å stille ut kjempeblekksprutene vi har. Det skyldes tilstanden dyrene er i, både når de finnes i fjæra og at de ligger bevart i kar med sprit i samlingene, forteller Bakken.

Både i 1928 og 1954 fløt det på land kjempeblekkspruter på Ranheim i Trondheim. Funnet i 1954 falt sammen med at en modell basert på individene fra Hemne i 1896, var ferdigstilt.

Det ferske individet kunne stilles ut sammen med modellen på Vitenskapsmuseet – en utstilling som trakk hele 10.000 publikummere i løpet av fem dager.  

Modellen er for mange trondhjemmere den gjenstanden de husker fra barndommens museumsbesøk, og den ble restaurert til museets jubileumsfeiring i fjor. Dermed kan den ikoniske kjempeblekkspruten besøkes av enda nye generasjoner museumsgjester.

• Denne saken ble også publisert hos Forskning.no 21.01.2011.
• Se flere bilder på Flickr.
• Se reportasje på Tv-Adressa 31.01.2011.

Programmet kan du laste ned her som pdf eller se hos Kunnskapsbyen.

Klikk for å åpne vårprogrammet som pdf.

– Trolig er dette helt spesielt i norsk sammenheng, sier forsker Anne Haug.

– Men når en graver i et av Norges tetteste bergkunstområder, er en forberedt på uventede funn.

Gravingen på Bergskleiva i Stjørdal var i utgangspunktet en ganske ordinær nødgraving.

Nord-Trøndelag fylkeskommune varslet NTNU Vitenskapsmuseet i 2008 om at det som kunne være en gravhaug stod i fare for å få skade, da den stod på kanten av et grustak.

Riksantikvaren bevilget midler, og museets folk satte av knappe tre uker til å grave. 

Men så kom overraskelsene.

Saken fortsetter under bildet.

Bygde haug rundt berget

Først viste det seg at haugbyggerne hadde brukt en naturlig knaus som utgangspunkt – noe som selvsagt sparte dem for tid og arbeid.

Det er ikke usannsynlig at man har utnyttet dette berget slik at haugen skulle se større og mer monumental ut, noe det finnes flere eksempler på i arkeologien. 

Men kanskje var årsaken en annen?

For etter at arkeologene hadde avdekket to ulike branngraver, eller rettere sagt brannlag med beinrester, kom de nemlig ned på selve berget.

Og der var det bergkunst. Mye bergkunst.

– Meget spesielt funn

– Det dukket opp åtte fotsålefigurer med tverrstreker, samt fem skålgroper, under selve brannlaget i graven, forteller prosjektleder Haug fra NTNU Vitenskapsmuseet.

– Så fant vi to båtfigurer samt et par fotsåler med tær like sør for gravhaugen.

– Dette er et meget spesielt funn, og vi kjenner ikke til lignende funn fra Trøndelag. Graven kan være anlagt helt bevisst over bergkunsten, trolig som en del av begravelsesritualet.

Ut fra typen figurer og da særlig fotsålefigurene, kan bergkunsten dateres til bronsealder, om lag 1800– 500 f.Kr. 

– Hvorfor det er bare fotsålefigurer som ligger under selve graven, kan man undre seg over. Men i en fruktbarhetskultisk tolkning kan fotsålen representere selve Guden og den livgivende kraften. Så her kan man både både livet og døden representert på ett og samme sted, reflekterer arkeologen.

Helt spesielt i norsk sammenheng

Haug forteller at det finnes et lignende funn på Østlandet:

– Vi kjenner til ett tilsvarende funn fra Jong i Bærum. Her ble det funnet fotsålefigurer under en grav som kan dateres til bronsealder. I Trøndelag har man ikke gjort slike funn tidligere, og trolig er dette helt spesielt i norsk sammenheng.

– I nordisk sammenheng er dette fenomenet mer vanlig, og vi kjenner til flere tilfeller med kombinasjonen grav og bergkunst, og da særlig fotsålefigurer, fra Bohuslän i Sverige.

– Det er riktignok funnet skålgropsteiner i graver, men dette er løse steiner og ikke på fast fjell slik som i dette tilfellet. Vi vet ennå ikke om graven kan være samtidig med helleristningene, da vi ikke har gjort gjenstandsfunn i graven som kan gi oss mer eksakt alder, sier arkeologen. 

Hvem lå i graven?

– Vi har funnet cirka 900 gram brente bein, trolig fra ett eller flere individ. Men beinmaterialet må analyseres før vi kan si noe om kjønn og alder. Vi vil også gjennomføre 14C-datering på bein og kullmaterialet fra graven. 

– Foreløpig har vi funnet flere mennesketenner, samt mulige rester av ribbein. Det er også gjort funn av en dyretann som tyder på at ett eller flere dyr kan være lagt ned i graven sammen med den som er gravlagt her.

Det ble gjort svært få gjenstandsfunn i selve graven, men ett funn av en flat korrodert metallgjenstand ble funnet i brannlaget. Det er vanskelig å si hva dette er, men gjenstanden skal nå røntgenfotograferes. 

Siste rest av gravfelt?

Det er usikkert om det opprinnelig har vært to gravhauger eller om det har vært ett stort gravanlegg. 

Det skal opprinnelig ha ligget et gravfelt i området, og dette er første gang omtalt av arkeologen og verdalingen Lorentz D. Klüwer i 1818. Arkeologen Karl Rygh, også verdaling, beskriver også stedet i 1879. Trolig er de gravene som ble undersøkt nå, siste rest av dette gravfeltet. 

Typen helleristninger som er funnet, kalles jordbruksristninger av den sørskandinaviske typen og dateres normalt til bronsealder fra 1800– 500 f. Kr. Graven kan trolig dateres til overgangen mellom bronsealder og jernalder fra 500 f. Kr fram mot år 0.

Mer:

• Les mer om utgravingen: Gravhaug på Berg i Stjørdal
• Denne saken ble også publisert på Forskning.no, 2. desember 2010. 

Det forteller Jørgen Rosvold, biolog og stipendiat ved NTNU Vitenskapsmuseet, om det svartelistede svinet som nå er på full fart inn i norsk fauna. 

– Villsvinet forvant da landskapet forandret seg som følge av klimaendringer, jordbruk og husdyrhold. De frodige kystløvskogene som var villsvinets leveområder, ble forvandlet til det som i dag er kystlyngheier, fortsetter Rosvold.

Rosvold er en av forskerne bak en studie som har undersøkt den forhistoriske utbredelsen til villsvin i Norge, og hvorfor det forsvant.

I dag blir villsvin stadig observert i grensetraktene mot Sverige, men i øyeblikket finnes det ingen oversikt over hvor mange dyr som befinner seg i her. Den svenske stammen kan være på opp mot100 000 dyr.

(Saken fortsetter under bildet.)

Første gang utenfor Asia

Villsvin og tamsvin kan pare seg med hverandre og føde hybrider, og tidlige tamgriser var veldig lik villsvin.

– Basert på utseende, er bein av villsvin nesten umulig å skille fra tidlige tamsvin. Vi undersøkte derfor om vi i stedet kunne skille bein av tamsvin fra villsvin ut fra hva de hadde spist.

– Dette kan en se på ved hjelp av kjemiske analyser av bein, altså stabile isotoper av karbon og nitrogen. Det har blitt gjort med gode resultater i Øst-Asia, men ikke andre steder, forklarer biologen.

Før altså nå i Norge. 

Kan brukes på andre arter

Antagelsen forskerne gjorde, var at tamsvin hadde mer kjøtt og fisk i dietten enn villsvin, da de hadde tilgang på matrester etter mennesker. 

– Vi satte da opp en tidsserie med svinebein fra en lokalitet på Vestlandet, Skipshelleren i Vaksdal, som spente over en periode på over 5 000 år, og så en endring i dietten til svin i perioden etter at jordbruket kom til Norge.

– Vi fant ingen spor etter den typiske villsvindietten i bein som var fra jernalderen eller yngre. Dette tolket vi som at villsvinet da var borte og erstattet med tamsvin i det området, sier Rosvold.

Forskerne mener det burde være mulig å bruke denne metoden med stabile isotoper både på andre typer områder og på andre arter.

Det viktigste storviltet på Vestlandet

– Når det gjelder den forhistoriske utbredelsen til villsvin i Norge, så gikk vi gjennom alt av beinmateriale fra svin i Norge, fordelte det i tidsperioder i forhold til klimaendringer og endringer hos mennesket, altså jordbruksutvikling, og satte det på kart, fortsetter Rosvold.

– Det vi da fant, var at utbredelsen av villsvinet i tiden før jordbruket kom var begrenset til kysten av Norge, i alle fall opp til Sognefjorden.

Svinets leveområder var altså begrenset til de fuktige og frodige løvskogene som var utbredt der på den tiden. 

Dette var også en periode som var varmere og fuktigere enn i dag. Sommertemperaturen lå 1–2 grader celsius over dagens. På denne tiden var villsvinet ett av de viktigste, og i en viss tid det viktigste, storviltet på Vestlandet. 

Mindre skog, mindre svin

Etter hvert kunne forskerne registrere en kraftig nedgang i mengden villsvin i forhold til annet storvilt. Samtidig ble klimaet kaldere og lauvskogen trakk seg mer tilbake.

– Men en større effekt på landskapet ble samtidig forårsaket av mennesket. Samtidig med at klimaet ble kaldere, startet jordbruket og husdyrholdet i Norge. Lauvskogene hadde da god jord som var fint for jordbruk og gode beiteområder for husdyr, sier Rosvold.

Leveområdet til villsvinet ble derfor kraftig endret og gikk over til å bli det som i dag er kystlyngheier. 

Mulig stamfar

Villsvinet, som nå mistenkes å være på vei tilbake til landet på grunn av nye klimaendringer, har vært borte lenge.

– Vi vet ikke helt når villsvinet forsvant. Men ingen historiske kilder nevner det som en del av Norges fauna, slik at det i alle fall har vært borte i tusen år - før middelalderen og trolig vikingtid.

– Vi vet heller ikke om villsvinet ble totalt utryddet på grunn av høyt jaktpress eller om det faktisk er stamfaren til tamgrisen i Norge, avslutter Rosvold.

BAKGRUNN

I villsvinstudien har Rosvold samarbeidet med Duncan J. Halley fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), Anne Karin Hufthammer fra Bergen Museum, Universitetet i Bergen, Masao Minagawa fra universitetet i Hokkaido, Japan og Reidar Andersen, også fra NTNU Vitenskapsmuseet.

Referanse:

Rosvold m.fl.: The rise and fall of wild boar in a northern environment: Evidence from stable isotopes and subfossil finds, The Holocene, November 2010 vol. 20 no. 7 1113-1121, doi: 10.1177/0959683610369505.

Denne saken ble også publisert på Forskning.no 23. november 2010. (Klikk for å lese saken der.)

Vitenwiki-prosjektet vil lære elevene om kildekritikk, referering og bruk av offentlige data om arkeologi, kulturhistorie og biologi.

Hver elevgruppe velger en gjenstand i NTNU Vitenskapsmuseets utstillinger som de skal skrive en artikkel om. Til hjelp i arbeidet har de en fyldig liste over offentlig tilgjengelig informasjon, og personell fra museet.

Vitenwiki har fått "Nettskap 2.0"-midler fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

Klikk her for å gå til Vitenwiki.

Trøndertorvmosen (Sphagnum troendelagicum) oppstod truleg for 40 000 år sidan, som ein hybrid av Sphagnum tenellum og Sphagnum balticum.

Meir:

Museumsdirektør Axel Christophersen kunne feire hjemmeseier på prisutdelingen under Det nasjonale museumsmøtet i Trondheim fredag kveld. I sterk konkurranse mot mednominerte Falstadsenteret og Eidsvoll 1814 kunne NTNU Vitenskapsmuseet juble høyest.

• Pressebilder for nedlasting.
• Norges museumsforbunds pressemelding

Det er museer, kommuner og fylkeskommuner som har sendt inn forslag, og en egen komité nedsatt av Norges museumsforbund som har vurdert kandidatene til Museums-Norges gjeveste pris. Felles for de tre nominerte museene er at de holder en høy kvalitet og har høy aktivitet, skriver Norges museumsforbund i en pressemelding.

• Klikk her for pressebilder for nedlasting.
• Klikk her for å laste ned pressemeldingen som Word-dokument.
• Klikk her for Norges museumsforbunds pressemelding.

Torgårdsletta er en morenerygg ca. 14 km sør for Trondheim. Fra skriftlige kilder vet vi at ryggen har vært dekket av gravhauger. 

Les mer

• Blogg, utgravingen på Torgårdsletta: Funn av neverkar! 11.08.2010.
• NRK Trøndelag 11.08.2010: Sensasjonelt funn fra bronsealderen.
• NTNU Vitenskapsmuseet: Sydd av never i bronsealderen

Lese mer:

• Tromsø Museum: Museer gir moské til mottakssenter 
• Tidligere utstillinger, NTNU Vitenskapsmuseet: Rapport fra fronten (2009)  
• Bakgrunn, Truede kulturminner i Afghanistan

Våren er noe sein i fjellet, men artene knyttet til vår og forsommer er i full gang. Blomstringen i 2010 vil nok være på det flotteste de siste dagene av juni og de ti første dagene av juli, men nye arter vil komme til også i august, så det er bare å pakke sekken for fjelltur.

Fjellhagen vil være åpen til ca. 1. september.

På ei av golvfjølene var det nemleg rissa inn mystiske figurar. På den 4,6 meter lange trebiten finn ein mellom anna englar, kyrkjer, hestar og ein mann som vert hengt. Men kva det betyr, veit ingen.

Gardsfolket tok vare på fjøla, og gjennom åra har ungane mora seg med å kike på figurane. Sist veke leverte Kari Brattset og familien fjøla til NTNU Vitskapsmuseet.

- Det er ikkje vemodig, fortel Brattset. – Faktisk er det mest godt å vite at ho no vert skikkeleg tatt vare på.

- Dessutan er eg spent på kva forskarane finn ut!

Mottakar var Oddmund Farbregd, pensjonert arkeolog ved museet. Han fortel at han aldri har sett ei tilsvarande fjøl, med så mange rissingar.

- Men for femti år sidan fekk vi inn ei fjøl med fem hestar innrissa. Den kom frå ei seter på Nerskogen, og det er interessant at dei to kjem frå same bygd, seier Farbregd, som trur fjøla kan vere frå 1600-talet.

På Vitskapsmuseet skal fjøla no konserverast, altså behandlast slik at den vert teken vare på for ettertida. Etter kvart skal teikningane avfotograferast, og ein skal gjere forsøk på å avdekke teikningar som ikkje er synleg for det nakne auget.

Meir:

• Les meir og sjå videoreportasje hos adressa.no.
• Sjå fleire bilete på Flickr-kontoen vår.

Aper og moderne mennesker
Mennesker, gorillaer, orangutanger og sjimpanser er ulike grupper av menneskeaper som har gjennomgått en lang utviklingshistorie. For 12-15 millioner år siden hadde alle menneskeapene en felles stammor. Siden har det skjedd mutasjoner og tilpasninger som har ført dem inn på hver sin grein i slektstreet vårt. Særlig to utdødde arter betegnes som stamarter for det moderne mennesket: Australopithecus og Homo.

Vi kaller oss Homo sapiens, ”tenkende menneske”, og vi utgjør den foreløpig yngste kvisten på Homo-slektens utviklingsgrein. Karakteristisk for det moderne mennesket er at vi går på to bein og at vi har et komplisert språk og evne til å tenke abstrakt. Det gjør oss veldig tilpasningsdyktige.

Vår afrikanske mor
Alle nålevende mennesker har en felles stammor som ble født i Øst-Afrika for 150-200 000 år siden. Forskerne kaller henne Mitokondrie-Eva, fordi de har forsket på den delen av arvestoffet vårt som heter mitokondrielt DNA (mtDNA) for å finne fram til henne. Alle mennesker har mtDNA i sitt arvemateriale. Denne delen av arvestoffet vårt overføres fra mor til barn i alle ledd, men kun døtre fører det videre til neste generasjon. mtDNA endres langsomt. Derfor har ingen helt identisk mtDNA med verken sin egen mor eller en fjernere stammor. Noen ganger er endringene, eller mutasjonene, så markante at forskerne snakker om oppkomst av en ny genetisk stammor. Verken Eva eller de yngre stammødrene var de eneste kvinnene i sin tid. Men de er de eneste som har født døtre som kunne overføre mtDNA til sine døtre i en lang, ubrutt kjede fram til i dag.

Menneskenes lange vandring fra Afrika
Forskere har analysert mtDNA hos mennesker over hele verden og plottet de ulike gentypene inn på verdenskartet. Da har de fått fram et spennende mønster som viser hvilke vandringsruter nålevende folkegrupper har fulgt fra opprinnelsen i Afrika og til i dag. Helt bestemte mutasjoner forekommer i ulike geografiske områder langs vandringsrutene, og slik kan det identifiseres områder der mutasjoner i mtDNA har ført til en ny stammor på ulike tidspunkter i forhistorien.

Hvem er ”vi”?
En folkegruppe definerer seg selv gjennom kultur, språk og en følelse av fellesskap. Politiske grenser kan samle og splitte folkegrupper, og nasjonsbygging kan bidra til å skape fellesskap på tvers av tidligere grupper. Hudfarge, hårfarge, øyenfarge og neseform, samt evnen til å utnytte oksygen i store høyder, er eksempler på genetiske forskjeller hos ulike folkegrupper i verden. Vi vet også at østafrikanere er mer resistente mot malaria enn andre. Men den genetiske forskjellen innad i en folkegruppe kan være større enn forskjellen mellom folkegrupper. Selv om forskjellene tilsynelatende er tydelige, er de små i forhold til likhetene. Genetisk variasjon utgjør en forsvinnende liten del av menneskenes samlede arvestoff.
Vi er mer like enn vi er forskjellige.

I NTNU Vitenskapsmuseets utstilling KUNNSKAPSLARM 2010 kan du lære mer om menneskets utvikling.
 

Aske fra vulkanen med det tilsynelatende treffende navnet Askja (som egentlig kommer fra kaldera eller forsenking) ble samlet inn både på Røros og i Trondheim og levert til NTNU Vitenskapsmuseet. 

Prøven fra Trondheim er hentet fra Klosterengen på Øya, og ble levert i en pilleeske fra Løveapoteket sirlig merket med datoen 29.3.1875.

Ørsmå glassbiter

– Aske er ikke aske i vanlig forstand, forklarer forsker Dag Dolmen.
– Grunnen til at vulkansk aske er så farlig for øyne, innånding og flymotorer, er at det er små partikler av vulkansk glass. Det er noe helt annet enn aske fra brent tre. Partiklene i vulkansk aske er så små at de kan holde seg svevende i et par år.

– Den mest kjente ”askekatastrofen” er da Vesuv hadde utbrudd i 79 e. Kr. og begravde Pompeii og Herculaneum i aske og slam.

Det bevarte byene for ettertiden, noe som ikke ville ha skjedd om de ble begravd i lava. Da ville alt ha brent opp, sier Dolmen.

Samlinger fra hele verden

Museets samlinger innholder også vulkansk aske fra Krakataus store utbrudd i 1883 – utbruddet som fremdeles har rekorden for historiens høyeste smell.

Eksplosjonene skal ha blitt hørt på øya Rodriguez på den andre siden av Det indiske hav, 4 653 km unna, ifølge Store norske leksikon.

I tillegg fins prøver fra et flere dager langt utbrudd i Vesuv i 1906, og fra flere andre steder. Samlingen har også flere forskjellige prøver av lava, mye fra Italia.

Utstilling

Noen av prøvene er stilt ut midlertidig på NTNU Vitenskapsmuseet.

Relaterte lenker

• Foto: Klikk for å se flere bilder av vulkanasken på Flickr.
• Kilde: Store norske leksikon om Krakatau.
• Askja: Wikipedia om Askja (engelsk).

Denne saken var også publisert på forskning.no 11. mai 2010.

Kong Harald avduket monumentet Reflextions i Museumsparken, før han offisielt åpnet NTNU Vitenskapsmuseets store jubileumsutstilling.

- Dette monumentet skal hedre kloke og samfunnsbyggende vitenskapskvinner og -menn. I tillegg kan det være med å sette fokus på den gode og byggende vitenskapen som har økt vår kunnskap og bedret våre kår gjennom de siste 250 år, sa Kongen under avdukningen.

- Samtidig vet vi at vitenskapens nyvinninger dessverre også kan benyttes på andre og destruktive måter. Det har historien altfor mange eksempler på, påpekte Hans Majestet før han trakk innendørs for å oppleve NTNU Vitenskapsmuseet nye Jubileumsutstilling.

Eldgammelt møter rykende ferskt
Jubileumsutstillingen KUNNSKAPSLARM 2010 markerer at det er 250 år siden stiftelsen av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og 100 år siden etableringen av Norges Tekniske Høiskole, nå NTNU. Det var Videnskabsselskabet som i sin til startet museet, som nå er en del av NTNU.  NTNU Vitenskapsmuseet feirer dermed dobbeljubileum i 2010, noe som skal markeres hele året.

Trondhjemmernes skattede dyr er tilbake, i selskap med grensesprengende teknologi og interaktive muligheter. Utstillingen viser også glimt og gjenstander fra stiftelsesåret 1760, i møte med helt fersk kunnskap og forskning. Blant annet har ti trøndere stilt opp til frivillig DNA-testing, for å finne sine forfedres migrasjonshistorie.

Jordens alder var kjettersk
- For 250 år siden hadde vi ikke kunnskap til å forstå vår egen klode. At Jorden har en historie som strekker seg milliarder av år tilbake i tid, var ikke bare en fremmed, men også en kjettersk tanke, sa NTNU-rektor Torbjørn Digernes.

- I dag er denne kunnskapen helt vesentlig for at vi skal kunne ta vare på vår planet og det mangfold av liv som leves her.

- Det er vårt håp og vår tro at jubileumsutstillingen Kunnskapslarm 2010 kan være med på å skape interesse og nysgjerrighet for forskning og vitenskap, sa en stolt museumsdirektør Axel Christophersen til Kong Harald etter at majesteten hadde stått for utstillingsåpningen.

Feirer hele året
Som en jubileumsgave til interesserte, har alle utstillingene på NTNU Vitenskapsmuseet gratis inngang i hele 2010. I tilegg har en lagt ut over 800 publikasjoner til gratis nedlasting på nettsiden, der en også kan spille jubileumsspill.

RELATERT:

Talene

Pressefoto

Kontaktperson for media

Litt av min jobb er å være detektiv og spore opp informasjon om disse tingene ved å lete i gamle arkiver og kataloger. Forleden fant jeg en stor papirkonvolutt som var sendt til ”Trondhjem vernelag, Prinsens gt. 2-3, Trondhjem”. Brevet var poststemplet i april 1951. Det stod ikke hvem avsender var, men konvolutten hadde logo fra Uttrøndelag Politikammer i Trondhjem og et frimerke med lilla farge av typen "Offentlig Post". Overraskelsen var stor da jeg åpnet konvolutten og fant et kjevefragment fra et menneske med seks nedslitte tenner i behold! 

Hvem var det som en gang tygget med tennene? Hadde han eller hun et godt liv? Hvor gamle er menneskerestene? Hvordan døde vedkommende - av alder, av sykdom eller drap? Hvor er resten av skjelettet? Hvem leverte kjeven og tennene til museet? Har funnet i det hele tatt noe med konvolutten å gjøre, eller var det bare oppbevart der tilfeldig? 

I arkeologisk forskning er det viktig å sammenligne bestemte funntyper for å kunne trekke slutninger om likheter og forskjeller både geografisk og over tid. Siden jeg ikke kunne finne arkivopplysninger om kjevefragmentet og tennene i konvolutten, kan det ikke brukes til forskning. Det vil derfor ikke bli analysert nærmere. Teoretisk er det mulig å datere organiske skjelettrester. En kan også finne spor av arvematerialet DNA, og hvis man har et stort sammenligningsgrunnlag kan DNA i bein indikere slektskap og historiske folkevandringer. Tenner og skjelett kan også analyseres for å bestemme individets alder, kjønn, helsetilstand og spor etter sykdommer. 

Bein og tenner bevares dårlig i luftig jordsmonn fordi mikroorganismer bryter det ned. I syreholdig jordsmonn er det de organiske delene av bein som bevares lengst, mens i basisk jordsmonn er det omvendt. Emaljeskallet på tennene er ofte det eneste som er igjen av et menneske når arkeologene graver ut en forhistorisk grav.

Menneskerestene fra konvolutten har nå fått et museumsnummer og en fast plass i magasinsystemet vårt. Til tross for at fantasien ble satt i sving, forblir alle spørsmålene dessverre ubesvart. Funnet gir likevel en ekstra nyanse til termen Post Mortem!

Mer om tenner og skjelett

• Tannemalje er den hardeste bestanddelen av menneskekroppen.
• Både skjelett og tenner har mer uorganisk enn organisk innhold. Det organiske innholdet er hovedsakelig proteinet collagen
• Ved å analysere innholdet av nitrogen og karbon i collagen, kan man finne ut om fortidens mennesker hovedsakelig spiste kjøtt, planter eller fisk.
• Hvis tennene er sterkt nedslitt kan det tyde på at melet man spiste i brød og grøt var kvernet på i steinkvern og inneholdt små sandkorn.
• Kvinnene i Romerriket bar løstenner allerede for ca 2000 år siden, og faraoer i oldtidens Egypt hadde antagelig konstant tannverk.

Lenker:

• Romerinnens løstenner
• Svensk steinaldermann var en kvinne
• Egyptiske faraoer med konstant tannverk
• Munnhygiene gjennom tidene
• Engelsk bok om tenner i arkeologien

Kontakt forfatteren:

Sipendiat Guro Jørgensen

Les resten av saken hos forskning.no

Vi vet at jul har blitt feiret i Norden i uminnelige tider. Lenge før kirken innførte den kristne julen slik vi kjenner den, feiret folk jul midtvinters. Jól, som det het.

Derimot vet vi lite om den førkristne julens form, innhold og mening – annet enn at den ble feiret med god mat og mye øl i lag med familie og venner.

Sol, sol, sol
Opprinnelsen til julehøytiden her i Norden kan være å finne i en førhistorisk solkult hvor vintersolverv og solens tilbakekomst ble feiret.

Fra bronsealderen (1800–550 f.Kr.) finnes det rikelig med bevis for solens betydning. Solsymboler går igjen i en rekke sammenhenger. Det gjør også hester.

I Edda-diktene, som ble nedskrevet på 1200-tallet, forteller Odin om hestene Skinnfakse og Rimfakse som trekker dagen og natten over himmelen.

Fortellingen kan være overlevering fra den gamle solkulten og passer godt sammen med bronsealderens mange fremstillinger av hester sammen med solen.

Nye guder, gamle skikker
Den norrøne religionen kan ha overtatt den opprinnelige solvervsfesten og videreført den med bloting til nye guder som ikke bar solens navn.

Det samme skjedde på nytt ved innføring av kristendommen: Gamle skikker ble overtatt og fikk kristne merkelapper.

Juleølet ble for eksempel i førkristen tid drukket til Odins eller Tors minne. Men med kristendommen ble det ”signet Kristus og Hellig Maria”, som det het i Frostatingsloven.

Øl, øl, øl
Finnes det noen fysiske eller konkrete spor etter den førkristne julen? Kan arkeologer ”finne” julen?
Nei, det er ingen funn eller spor som kan knyttes direkte til julefeiringen i førkristen tid. Men det finnes mange gjenstander og arkeologiske funn som indirekte kan knyttes til de gamle juletradisjonene – som øldrikking, brødsteking og festligheter i den mørkeste tiden.

I sagaene finnes rikelig med henvisninger til jul og julefeiring. Fellestrekket er at julen ble ”drukket” sammen med familie og venner. Høvdinger og storbønder holdt store julegilder med mye mat og juleøl, i grunnen ikke så ulikt våre julefester.

Det finnes også noen få hentydninger til andre skikker og overtro vi kan finne igjen i dagens jul, som for eksempel julegaver og julenisser.

Drikkehorn på primstaven
Den gruppen gjenstander som sterkest kan knyttes til og symbolisere den gamle julefeiringen, er drikkehornene.

På primstaven er tegnet for juledagen 25. desember et drikkehorn, og på tjuende dag jul, den 13. januar, er tegnet et omvendt drikkehorn. Da skulle juleølet være drukket opp.

Primstaven vitner altså om juleølets betydning i norsk julefeiring i århundrer.

Drikkehorn er avbildet allerede i jernalderen på for eksempel billedsteiner i Sverige og på de såkalte ”gullgubbene” som er funnet i hele Skandinavia.

Skriftlige kilder om drikkehorn finnes også, helt tilbake til Cæsars skildringer av gallerkrigen 58– 52 f.Kr. hvor han forteller at germanerne tok uroksenes veldige horn, utstyrte dem med sølvbeslag ved munningen og brukte dem som drikkekar ved overdådige fester.

Her i Norden var det nok helst horn av vanlige kyr og okser som ble brukt til drikkehorn. Men det finnes eksempler fra middelalderen på importerte bisonoksehorn og uroksehorn. Også værhorn kunne brukes.

Mange horn i kvinnegraver
I NTNU Vitenskapsmuseets samlinger finnes det bevart hele eller deler av minst tjue drikkehorn. De eldste stammer fra gravfunn fra eldre og yngre jernalder, og de yngste har gått i arv i generasjoner siden senmiddelalderen.

Det finnes til og med rester etter et drikkehorn som sannsynligvis er blitt ofret i myr.

Av de eldste drikkehornene som er funnet i graver, er som regel bare beslagene igjen. Tynne bronsebeslag ble slått rundt munningen av hornet og på enden ble det slått et endebeslag av forskjellig form. De kunne være enkle og spisse, koniske med kule på enden, eller rette med dyrehode på enden.

Av de drikkehornene som er funnet i jord, kommer påfallende mange fra rikt utstyrte kvinnegraver.

Odin, Tor – og de hellige tre konger
Drikkehornene fra middelalderen er som regel godt bevarte ettersom de ikke har ligget i jorden, men gått i arv. Flere av dem er rene kunststykker med rike dekorasjoner.

Rundt munningen er det som regel et bredt messingbeslag, gjerne med inskripsjon i latinske, små bokstaver – som oftest med navnene på de hellige tre konger: Caspar, Melchior og Balthasar.
Hornene fra middelalderen ble kalt minneshorn og ble brukt til minnedrikking på samme måte som i jernalderen. Forskjellen var at det nå ble drukket til kristne skikkelsers minne i stedet for til Odin og Tor.

Horn med runer
Ett av hornene i Vitenskapsmuseets magasin skiller seg ut. Det ser ut som et enkelt salthorn, lukket med treplate i munningen og med en tapp i enden. Men ved nærmere ettersyn er det tydelig at det en gang har sittet beslag både på munningen og i enden av hornet.

Hornet kom i museets besittelse i 1923, det hadde vært oppbevart på en seter i Rennebu i Sør-Trøndelag. Der ble det benyttet som saltbeholder etter at en større del av munningsenden var blitt skåret av på grunn av en sprekk.

På hornet er det risset delvis lesbare runer. Det har åpenbart vært en større inskripsjon, men deler av den forsvant med den enden som ble skåret av. I tillegg til runene kan det skimtes noen utydelige latinske bokstaver.

De runene som lar seg tyde, har blitt oversatt til ….s Asmundar son á mik (Åsmunds sønn eier meg) eller ….s Asmundar kona á mik. (Åsmunds kone eier meg). Det manglende ordet som ender med s, er sannsynligvis et personnavn, navnet på eieren av hornet.

Runene så vel som språkformen tyder på høy alder. Hornet kan i hvert fall ikke være yngre enn tidlig middelalder, og det er fristende å tro at det kan være fra yngre jernalder (550–1050 e.Kr.).
Det er i hvert fall sikkert at hornet har opprinnelig vært et drikkehorn som kona eller sønnen til Åsmund har brukt til å drikke jul.

Brynja Bjørk Birgisdottir

Denne saken er også publisert på Forskning.no 24. desember 2009

Da marinarkeolog David Tuddenham saumfarte elvebunnen utenfor Nidarø i Trondheim mandag 7. desember ble et knallrødt skilt fra okkupasjonstiden oppdaget i sedimentene.

Varsom utgraving brakte fram et skilt på cirka 50x70 cm med påskriften ”Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete Dienstelle Trondheim“ – altså ”Rikskommissær for de hærsatte norske områdene, tjenestested Trondheim.”

Det var Josef Terbovens tittel som øverste sivile leder av Norge under andre verdenskrig. Det trondheimske kontoret lå i Stiftsgården.

Røsket ned i frihetsrus?
- Vi er veldig interesserte i å finne ut om dette faktisk er et skilt som hang på Stiftsgården, som var Reichskommissarens hovedkvarter i Trondheim, sier Tuddenham. – Det kan se litt ut som en type inngangskilt eller noe slikt. Kanskje noen også har bilder av Stiftsgården med dette skiltet?

- Vår teori er at noen røsket det ned i frihetsrusen i 1945 og kastet det på elva. Men akkurat hva som skjedde, vet vi ikke. Men vi vil gjerne finne det ut!

Til et annet museum - men først utstilt her
Konservatorer ved NTNU Vitenskapsmuseet vil nå behandle skiltet slik at det kan bevares best mulig for ettertiden. Så nye kulturminner som dette skiltet ligger ikke i museets ansvarsområde, så det vil trolig bli donert til et museum med dette som virkefelt.

- Vi vil prøve å finne et museum her i Trondheim som passer, sier Tuddenham. – Dette er jo en viktig del av byens historie, og bør bevares her.

Men først vil skiltet bli utstilt midlertidig på Suhmhuset hos NTNU Vitenskapsmuseet. Det vil bli utstilt fra lørdag 12. desember.

Kontakt oss med informasjon
Det var marinarkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet som gjorde funnet. Foruten Tuddenham bestod teamet av dykkeleder Trond Aurmo og redningsdykker Rasmus Svennson. Teamet var ute for å sjekke om det finnes automatisk fredede kulturminner i området, som forberedelse for Trondheim kommunes prosjekt som skal sikre mot videre erosjon av elvebreddene.
-
Vi håper folk vil kontakte oss dersom de vet historien bak hvordan skiltet havnet i elva. Det er ikke så ofte vi arkeologer jobber med gjenstander som er unge nok til at de som opplevde hendelsene fremdeles kan fortelle oss om dem. Så nå oppfordrer vi alle som vet noe om å kontakte oss!

Dersom du har opplysninger om denne saken, kan du kontakte informasjonskoordinator Tove Eivindsen på e-posttove.eivindsen@vm.ntnu.no

Linker:
Pressebilder
Reportasje på NRK Midtnytt 08.12.09
 

En av arkeologiens gåter har vært hvor jernet ble bearbeidet i – nettopp – jernalderen.
Forskerne vet hvor råstoffet ble utvunnet og hvordan gjenstandene ble seende ut.

Men ikke hvor de ble smidd.

Nå er Skandinavias største og mest komplekse smieanlegg funnet. En håndfull jernperler og en årvåken arkeolog var det som skulle til for å løse mysteriet.

Smedperler
Under et ganske vanlig forvaltningsoppdrag på Forsetmoen i Midtre Gauldal kommune la NTNU Vitenskapsmuseets feltleder Ruth Iren Øien merke til noen helt små jernperler

Hun gjenkjente dem som såkalte smedperler, eller rester av jern fra smieaktivitet.

Dermed ble undersøkelsen langt mer omfattende og spennende enn først antatt.
Selve utgravningen ble utført i løpet av sensommeren, mens bearbeidingen av resultatene er i startgropen.

Sensasjoner med 20 års mellomrom
– For tjue år siden var det en sensasjon da vi fant jernvinnene, der jernet er hentet fra.
Det forteller seksjonsleder for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet, Lars Stenvik.
– Vi har også funnet mange jerngjenstander, blant annet i graver og som offergaver. Men vi har aldri funnet smieanlegg som dette, selv om vi har lett etter dem.

- Så nå har vi en sensasjon til. Endelig har vi funnet mellomleddet mellom råvaren og ferdig gjenstand.

Tidlig industri?
– Dette er sjeldne og spennende resultater, og enestående i skandinavisk sammenheng.

– På utgravningsområdet fant vi mer enn 200 anleggsspor, i form av kokegroper, kullgroper, stolpehull, ulike huskonstruksjoner og ikke minst esser.
Esser er et navn på ilsteder i smier.

– Allerede da bare halvparten av området var avdekket, hadde vi funnet sju esser, ivrer prosjektleder Preben Rønne, og fortsetter:

– Jernet har blitt produsert i sidedalene, og transportert til Forsetmoen for videreforedling. Det er egentlig helt logisk.

- Forsetmoen ligger midt mellom jernproduksjonen i utmark og de store gårdene som vi kjenner dem fra Støren og Melhus. Kanskje har både jern og gjenstander også blitt sendt videre fra derfra.

– På sett og vis kan vi snakke om en slags tidlig industri, i alle fall en betydelig storproduksjon. Det er ingen annen forklaring på at det ligger så mange esser på et så lite område, mener Rønne.

30 meter langhus
– Vi fant tre typer esser, forteller feltleder Ruth Iren Øien.
– Noen var små og runde, noen var inne i hus, og en tredje type var åttetallsformet. Funn tyder på at smedene som brukte de åttetallsformede essene, gjorde grovarbeidet i den ene halvdelen, før de så tok finarbeidet i den andre.

Essene ble datert til 0-500 e.Kr, og huskonstruksjonen var fra 400-500-tallet.

Huset var minst tretti meter langt, men nesten halvparten av det ligger i dag under en vei. Den bevarte delen ser ut til å være inndelt i to rom.

Den ene enden av huset har vært brukt til smie, da det her ble funnet rester etter en oppbygd esse, med tilhørende luftekanal og mulig fundament til ambolt.

Trolig brann i storsmia
– Boligrommet hadde et flott bevart oppbygd rektangulært ildsted med bevart luftekanal, samt mulige rester etter fundamenter brukt til innredning, kanskje benk.

- Det var også klare spor etter brann, stolpehullene og veggrøftene var delvis forkullet i toppen, sier Øien.
– Vi fant også store mengder brent never inne i huset. Neveren kan ha stamma fra et tak som har brent.

Det kan tyde på at storsmia på Forsetmoen ble rammet av en brann.

Nøkkel til å finne flere
– Nå når vi vet hva vi skal se etter, har vi god tro på at vi skal finne flere smieanlegg, sier prosjektleder Rønne.

– Kanskje klarer vi nå å se ut fra landskapet hvor vi skal lete. Og ikke minst vet vi nå at de små brune jordfargede smedkulene, som kan være svært vanskelig og se da de kan være så små som 1-1,5 millimeter, er en svært viktig indikator.

Tove Eivindsen
Forskning.no http://www.forskning.no/artikler/2009/november/236045

Denne saken er også publisert på Forskning.no 6. desember 2009

Så hva var det da, hvis det ikke var knott? Jo, det er rimelig sannsynlig at det var fjærmygg i parringsdans du så langs elvebredden. Disse insektene utgjør en egen familie av tovinger, adskilt fra andre myggfamilier som stikkmygg, knott, sviknott, soppmygg, gallemygg og hårmygg. Mygg er altså slettes ikke bare mygg, og hvis du trodde at mygg bare er de som stikker, så tar du feil! Faktisk er det færre enn 40 av de i alt over 1700 myggartene vi har i Norge som tilhører familien stikkmygg. De aller fleste er ”snille” i den forstand at de verken stikker eller biter oss mennesker. 

Finnes over alt

Fjærmygg er en artsrik gruppe i Nord Europa som i de fleste andre verdensdeler. Bare i Norge er det funnet nesten 600 arter og i mange vassdrag er fjærmyggen den dominerende gruppen dyr, både når det gjelder antall arter og antall individer. Men, vent nå litt. Vassdrag? Hva har vann med flygende insekter å gjøre? - Jo, det er nemlig slik at de fleste fjærmyggarter starter sitt liv i vann. Hunnene legger egg i vannoverflaten eller på vegetasjon i vannet og der blir de inntil de klekker og slipper løs en bitteliten larve. Denne spiser og gjennomgår fire stadier før den blir til en puppe som svømmer til vannoverflaten og sprekker slik at den voksne fjærmyggen kan komme ut. De fleste fjærmyggartene på våre breddegrader har en til to generasjoner i året, men alle arter klekker slett ikke samtidig. Noen er skikkelig tidlig ute og flyr rundt før snøen har gått, mens andre arter venter til godt ut i sensommeren før de slipper seg løs i dansen. 

Det store mangfoldet og mengden av fjærmygg gjør denne dyregruppen til en viktig brikke i vårt økosystem. Faktisk er det slik at enkelte populasjoner av røye og ørret baserer nesten hele sin diett på fjærmygg. Den voksne myggen er også en svært viktig ingrediens i føden til mange småfugler. I tillegg finnes det arter med ekstreme tilpasninger. I Nord-Amerika er det for eksempel en art som krabber rundt på snøen i -18°C, og i Afrikas ørkener finnes det en art der larven tåler uttørking og kan overleve syv år med tørke. Når den uttørkede vannpytten endelig fylles igjen, våkner larven til liv og myggen kan fullføre sin livssyklus. Fjærmygg er utbredt i alle verdensdeler, til og med på det antarktiske fastland.

Nyttig for oss mennesker?

Vi mennesker kan også dra nytte av fjærmyggens mangfold. Mange arter har en evne til å tilpasse seg spesielle leveforhold og vi kan derfor bruke fjærmyggsamfunn til å påvise endringer i miljøet. For eksempel vil overgjødsling av et vann føre til færre og andre fjærmyggarter over tid, og hvis vi oppdager nye, mer varmekrevende arter i arktiske strøk, kan det tyde på et varmere klima. På grunn av sitt store artsmangfold er fjærmyggen også en interessant modellorganisme i studier av evolusjon og artsdannelse. På Vitenskapsmuseet drives det både anvendt forskning og grunnforskning på fjærmygg. Prosjektene våre har blant annet ført til beskrivelse av flere nye arter for vitenskapen.

Fjærmyggen er altså i tillegg til å være en vakker og grasiøs skapning også en viktig del av samspillet i naturen og et nyttedyr for oss mennesker. I tillegg stikker den ikke! Kan vi ønske oss mer? Dette må da være menneskets beste venn!

Lenker:

• The Chironomid Home Page
• Fjærmygg og fluefiske
• Om fjærmygg på NRK P2s Verdt og vite (podkast)

Kontakt forfatteren

Førsteamanuensis Torbjørn Ekrem

Tuddenham og Johansen valgte noen holmer med navnet Stoplane, hvor de fant en fin plass til båten.

Utstilling slutter sirkelen
- Halvveis under dykket ble vi oppmerksom på store mengder med gul murstein på sjøbunnen, forteller David Tuddenham, som nå er marinarkeolog ved NTNU Vitenskapsmuseet. - Innimellom disse lå det keramikkfragmenter og krittpipestilker. Alt som hadde med mat ble nå glemt, vi var på ferten av noe som var mye større. I løpet av dette dykket skjønte vi at vi hadde snublet over et skipsvrak med en last som var umåtelig spennende.

Vraket viste seg å være en 1700-talls nederlandsk tømmerfrakter, med store mengder handelsvarer om bord.

Til tross for at vraket ligger i et av de mest værharde strøk vi finner langs Norskekysten, har deler av lasten holdt seg forbausende godt. Noen av funnene kan man fra 30. oktober se på Hustadvika Gjestegård. Utstillingen er et samarbeid mellom NTNU Vitenskapsmuseet og Classic Norway.

Classic Norway Hotels
Classic Norway er en hotellkjede på 10 hoteller som ligger i Møre og Romsdal, og som hver på sin måte representerer stedenes unike historie, kultur og natur.
- For oss er det veldig viktig å forvalte denne kulturarven på en forsvarlig måte, og det ble helt naturlig for meg å engasjere meg personlig når disse funnene ble gjort i vårt nærområde sier Erik Berg, investor og eier av Classic Norway AS.

To sesonger
Det ble i alt brukt to sommersesonger på å få gravd ut materialet, som i dag er å finne delvis i magasinene til Vitenskapsmuseet i Trondheim, på Romsdalsmuseet i Molde, og nå også på Storholmvågen ved Hustadvika.
- Slik sett har deler av gjenstandmaterialet blitt returnert til det landskapet de kanskje er tettest knyttet til, da forlisstedet kun er knappe seks kilometer unna i luftlinje, sier marinarkeolog Tuddenham.

Håper på styggevær
- Er man riktig heldig, så er det skikkelig ruskevær når man besøker utstillingen, er David Tuddenhams overraskende ønske. - Da er det enklest å sette seg inn i den dramatikken som utspant seg i Stopleleden for vel 300 år siden. Det er mitt håp at utstillingen vil skape nysgjerrighet om funnet og om Hustadvika som landskap for samferdsel og kommunikasjon i Midt Norge.

- Ikke minst håper jeg utstillingen bidrar til en økt oppmerksomhet om å ta vare på de kulturminnene vi har på sjøbunnen langs kysten vår. De har alle en historie å fortelle som er vel verd å lytte til.

Linker
Pressebilder
Hustadvika Gjestegård
 

Det var i forbindelse med et prosjekt for å kartlegge historiske temperaturer at oppdagelsen ble gjort.
- Vi samla prøver av døde trær for å rekonstruere sommertemperaturer i Vest-Norge, da dendrokronologisk datering viste at treverket var mye eldre enn forventa, forteller førsteamanuensis Terje Thun ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Thun gjennomførte undersøkelsene sammen med kollega Helene Løvstrand Svarva på Seksjon for arkeometri.

- Sensasjonelt
- Vi var svært overraska over å finne frisk ved i trær som begynte å vokse på slutten av 1200-tallet, og som hadde dødd for 500 år siden. Det er mye eldre enn vi hadde forventet.

- På en eller annen måte klarte disse furutrærne å motstå nedbryting i hundrevis av år i dette fuktige klimaet, legger Thun til.

- Det er ganske ekstraordinært. Ja, jeg vil gå så langt som å kalle det sensasjonelt.

Sogndal ekstra overraskende
Terje Thun er en av Norges fremste eksperter på årringsdatering (dendrokronologi), og forteller at han aldri har åpnet så gamle trær og funnet fersk ved på innsida.

Sogndal er heller ikke det området der man skulle forvente at trær klarte å motstå forråtning. Det er nemlig ett av de fuktigste og mildeste områdene i landet.

Med en snittnedbør på 1541 millimeter årlig og relativt milde vintre burde Sogndal vært et område der nedbryting skjer raskt. Men altså ikke i dette tilfellet.

Brukt i mumifisering
Forskeren forteller at et furutrær som dør, avgir harpiks. Denne harpiksen er ikke populær blant mikroorganismene som står bak biologisk nedbryting.

– Men uansett: Å unngå den naturlige nedbrytingen i århundrer er en virkelig bragd, sier Thun.

At harpiks har konserverende egenskaper, har vært kjent lenge. Faktisk var harpiks en av ingrediensene brukt i mumifisering i det gamle Egypt. Men at trær skulle kunne ”selv-mumifisere” seg i et slikt fuktig klima, var nytt for NTNU-forskerne.

- Mange av stammene vi daterte, viste seg å ha spirt på tidlig 1200-tall, og hadde levd i over hundre år før Svartedauden cirka 1350. Det betyr at den døde skogen har ”overlevd” i naturen i mer enn 800 år uten å brytes ned.

Dét er kvalitet. Kanskje på tide å revurdere vår nasjonale avskriving av furu?

Tove Eivindsen
 

Denne saken er også publisert på Forskning.no 17. oktober 2009

Pressemelding fra Amnesty International og NTNU Vitenskapsmuseet:

Kritisk til sekstiåring
Nylig markerte Kina sitt sekstiårsjubileum. I forkant systemkritiske røster ryddet bort. Det er ikke første gangen mennesker har blitt tvangsflyttet i landet.

Nå går Amnesty International og NTNU Vitenskapsmuseet sammen for å få økt oppmerksomheten om det som skjer i Kina.

Systemkritiske røster skulle ikke sees eller høres i løpet av den storslåtte feiringen av den kinesiske nasjonaldagen. Amnesty International anslår at flere hundre aktivister er satt under overvåkning eller husarrest de siste ukene. Flere tusen demonstranter har blitt kastet ut av Beijing. I tillegg holdes mange i forvaring i trygg avstand fra hovedstaden.

- Dette inngår i et fast mønster hvor myndighetene i Beijing regelmessig tvangsreturnerer ”uønskede elementer” til hjembyene sine i forkant av store begivenheter og feiringer i frykt for at de kan gi et negativt bilde av landet internasjonalt, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge.

På Vitenskapsmuseet står en fotoutstilling fra bydelen Weiyang i Xi’an. Inntil nylig bodde det 40.000 mennesker der, like mange som i Ålesund eller Sandefjord. Alle sammen er nå blitt tvangsflyttet.
For over tusen år siden lå nemlig Da ming-palasset i området, som da var hovedstad for Tangdynastiet. Bare noen få murrester igjen, men det er nok til at myndighetene ønsker å konstruere en historisk park, som de ønsker å få på UNESCOs liste over verdens felles kulturarv. Dermed måtte de 40.000 forlate sine hjem.

- Det var vann, søle, murbrokker, avfall og ruiner etter levd liv, og nedrevne hus overalt. Midt i dette gikk, sto, kjørte, syklet, spiste og arbeidet mennesker. Mange mennesker. Verden omkring dem var ved å gå i oppløsning. Sosialt og fysisk.

Det forteller museumsdirektør Axel Christophersen, som reiste til Weiyang for å dokumentere tvangsflyttingen, om sine inntrykk.

Fotoutstillingen om Da ming danner ramme for et arrangement lørdag kl. 14, der regionsleder Gro Herefoss Davidsen i Amnesty International holder appell og direktør Axel Christophersen fra NTNU Vitenskapsmuseet forteller om sine opplevelser i Weiyang.
 

Det var først det voldsomme regnværet som ble mistenkt for å ha forårsaket lekkasjene, men det viste seg raskt at det var svikt på det tekniske anlegget som hadde skylden.

Det var mandag formiddag at konservatorene på NTNU Vitenskapsmuseet oppdaget at vann rant ned fra taket i utstillinga. Kirkekunstsamlingen er utstyrt med et anlegg som skal sørge for rett temperatur og luftfuktighet for de tandre kunstverkene. Dette anlegget hadde sviktet natt til lørdag 3. oktober uten å ha utløst feilmelding på driftsavdelingen.

En foreløpig rapport viser at ventilasjonen til både kirkesamling og magasin hadde stoppet, og at dette var årsaken til vannlekkasjen ned i kirkesamlingen. Dampbefukteren til kirkesamlingen kjørte for fullt, og blåste damp i ventilasjonskanalen over utstillingen. Der ble dampen på grunn av nedkjøling fra omgivelsene kondensert til vann - som regnet ned i utstillingen.

De tilsatte gikk straks i gang med å fjerne vannet, overdekking av større gjenstander samt evakuering av mindre kirkekunst.

De kunne da konstantere at ingen gjenstander var direkte berørt av vannet – som har vært et utrolig hell.

Kirkekunstsamlingen er en av de mest følsomme vitenskaplige samlingene til NTNU. Utstillingen har mange gjenstander av høy kunstnerisk og håndverksmessig kvalitet, særlig de bemalete gjenstandene fra katolsk tid (1030-1537), men også fra 1600-1700-årene. I en særstilling St. Mikaelfiguren fra Mosvik fra 1200-tallet. Foto av denne figuren har blant annet prydet alle Londons Metrovogner.
 

Det arkeologiske materialet fra Midt-Norge indikerer at jordbruket var kjent, og antagelig ble praktisert omkring 2700-2300 f. Kr. i regionen. Fra denne perioden har vi nemlig mange stridsøkser av bergart. Slike økser knyttes i Syd-Skandinavia til jordbrukende grupper.

Korndyrking omkring 500 f.Kr.

For arkeologer er det viktig å finne flere knagger å henge slike indikasjoner på. F. eks. kan pollenanalyser gi nyttig kunnskap om forhistorisk beiting og korndyrking, mens dyrebein kan fortelle om hvilke dyr som har levd i et område. I tillegg kan organisk materiale dateres med 14C metoden, og dermed tidfeste tidligere hendelser mer eksakt. I Trøndelag er det gjort få slike undersøkelser for å finne ut mer om det tidligste jordbruket. Men pollendiagrammene kan fastslå med sikkerhet er at det ble dyrket korn i Trøndelag ca. 500 f.Kr.

Kjøkkenmødding på Hammersvolden

I 1910 og 1911 ble det foretatt utgravninger på Hammersvolden i Beitstad i Steinkjer kommune. Utgravningene ble foretatt av K. Rygh, O. Nordgaard og Th. Petersen. Undersøkelsene gjaldt en såkalt kjøkkenmødding som i dag ligger ca. 25 m.o.h. Lokaliteten, som besto av måltidsrester i form av store mengder skjell samt en del dyrebein, må i brukstiden ha ligget helt i vannkanten. I bakkant av lokaliteten er det en bergvegg som nok har medvirket til å gjøre stedet lunt og behagelig å oppholde seg på. Området er også sydvendt og byr på det vi i dag vil kalle godt jordbruksland. Her har man mesket seg med delikatesser fra Beitstadfjorden, supplert med kjøtt. I tillegg til måltidsrester ble det også funnet ildsteder og noen få redskaper som antyder en datering til yngre steinalder.

En oksetann bekrefter antagelsene

Det er snart 100 år siden undersøkelsene på Hammersvolden. På denne tiden var arkeologien mest opptatt av oldsaker, mens organisk materiale ikke ble viet samme interesse. Rygh, Nordgaard og Petersen tok imidlertid vare på beinmaterialet. Dette var svært forutseende, fordi moderne metoder gjør det mulig å hente ny informasjon ut av materialet. For 100 år siden måtte man nøye seg med å artsbestemme bein og tenner. I dag kan vi også datere bein og tenner med 14C metoden.

Blant beinmaterialet var en tann fra en tamokse. Den viser at brukerne av kjøkkenmøddingen bedrev en eller annen form for landbruksvirksomhet. I januar 2009 gikk vi gjennom materialet på nytt, og fikk da muligheten til å 14C datere oksetanna.

Dateringen er på mange måter sensasjonell. Den viser at oksen har beitet ved Beitstadfjorden allerede en gang mellom 2290 og 2460 f.Kr. Tanna bekrefter dermed tolkningene av det arkeologiske materialet som indikerer jordbruk i denne perioden. Samtidig utgjør den et naturvitenskapelig ”bevis” på at jordbruk er praktisert i Trøndelag tidligere enn vi hittil har kunnet fastslå.
 

I forbindelse med boligutbygging gjennomføres det arkeologiske undersøkelser på Husbyåsen i Stjørdal.

Vannet vasket fram båter
Arbeidet har vært vått og gjørmete, men sist mandag viste styrtregnet seg å være en nyttig feltassistent:

- Vi har fjernet vegetasjon fra flere småberg på området. På tirsdag, da det regna som verst, oppdaga feltarkeologene at vannet hadde vaska fram bergkunst på den ene bergflata.
Det forteller prosjektleder og arkeolog Brynja Birgisdottir fra NTNU Vitenskapsmuseet.

Passende nok var det tre båter som ble vasket fram av vannet.

Husrester
Båtene er ikke de eneste funnene på Husbyåsen, som er enda et eksempel på den ekstreme tettheten av forminner og bergkunst i Stjørdal.
- Undersøkelsen, eller flateavdekkingen, brakte frem i lyset spor etter bosetning som vi antar er fra bronsealder og muligens tilbake til yngre steinalder, forteller Birgisdotter.

- Sporene besto av restene etter to treskipede hus, et toskipet hus og en konstruksjon i tilknytning til den ene åkerholmen. I tillegg var det ildsteder, kokegroper og avfallsgroper på boplassen.

Hundre skålgroper
Totalt er det funnet nær 100 skålgroper på en åkerholme, tre fotsåler og noen skålgroper på en annen åkerholme, tre svake båtfigurer på en bergflate og tre klare båtfigurer på en annen flate.

NTNU Vitenskapsmuseet er nå i ferd med å avslutte på Husbyåsen. Arkeologene Silje Sandø Rullestad og Turid Brox Nilsen har gjennomført undersøkelsene. Alle ristningene som er funnet hittil er blitt dokumentert med frottage (avgnidningstrykk), kalkeringer og foto.

Åkerholmene vil bli bevart ved adkomstveien til det nye boligfeltet. Båtfigurene vil trolig bli fjernet i forbindelse med utbyggingen.

I løpet av fjorten dager i høst fant forskere fra NTNU Vitenskapsmuseet omtrent 250 mosearter bare i området rundt Zackenberg forskningsstasjon på Nordøst-Grønland.

- Det gjorde moser til den mest artsrike plantegruppen i området. Vi fant flere nye arter for Nordøst-Grønland, og også noen som er nye for Grønland.
Det forteller forsker Kristian Hassel, som sammen med kollega Tommy Prestø har begynt å registrere mosefloraen på verdens største øy.

- De fleste mosene vi fant, er nok typiske for nordlige områder. Men vi fant også innslag av enkelte mer sørlige arter, kan Hassel fortelle.

Ekstremt tidlig snøsmelting
Torvmosene er generelt mest dominante i det boreale barskogsbeltet – det som strekker seg rundt hele den nordlige halvkule mellom 45. og 70. nordlige breddegrad. De blir mer sjeldne i arktiske strøk.
Mosene er da begrenset til de klimatisk mest gunstige posisjonene i terrenget, slik som sørhellinger og steder som har konstant og beskyttende snødekke igjennom vinteren.

- I år smeltet snøen i Zackenberg-området ekstremt tidlig, noe som har gitt en lang vekstsesong. Dette er trolig årsaken til den massive sporeproduksjonen hos torvmosene i området, sier Hassel.

- Ett av de dominerende klimascenarioene er at vekstsesongen i gjennomsnitt vil bli noe lengre. Men det viktigste er at klimaendringene vil føre til mye større variasjon i sesonglengde. I år har vi hatt en slik ekstrem sesong.

Kom med varmen?
Fra før var det kjent cirka 280 arter for Nordøst-Grønland som helhet, så artsrikheten på det lille området (6 × 6 km) som er undersøkt, forbauset forskerne. Området er såkalt mellomarktisk, og kjennetegnes av ankelhøy vegetasjon.

- Nå må det understrekes at det har ikke vært gjort så grundige registreringer tidligere i disse vanskelig tilgjengelige områdene. Men man kan spekulere på om enkeltarter har kommet til på grunn av klimaendringer, sier Hassel

- Én av mulighetene at det er blitt varmere og at nye arter er kommet fra sør.

- Mosen har god spredningsevne, fordi den har små sporer som lett flyr med vinden, og er kanskje den organismegruppen der slike endringer vil skje raskest, forteller biologen videre.

Nytt kjønnsliv
Et interessant fenomen forskerne observerte, var at torvmosene flere steder reproduserte seg seksuelt. Det vil si at det skjer en befruktning og sporer blir dannet.

En spore kan i sin tur spire og vokse opp til en ny mose.

Det vanlige i arktiske strøk er nemlig at torvmosene reproduserer seg aseksuelt ved fragmentering. Da brekkes deler av mosen som for eksempel et blad eller en grein av, og denne kan vokse opp til en ny mose.

Lemenmat
Mosene utgjør en svært viktig del av økosystemet i arktiske områder, og står for en nesten like stor del av årlig biomasseproduksjon og total biomasse som karplantene.

Men som mat spiller mosen i Nordøst-Grønland en liten rolle. Bare lemen forsyner seg av mosen, etter at reinsdyrene ble utryddet fra området rundt 1900.

Bakgrunn:
Kristian Hassel og Tommy Prestø utgjorde et eget team, som deltok i det danskledede forskningsprosjektet BioBasis. Prosjektet har som mål å studere effekten av klimaendringer på planter og dyr.
De to forskerne ble hentet inn på grunn av sin spesialkompetanse på moser og tidligere erfaring fra arktiske områder.
Oppdraget var todelt: De skulle gjøre en generell registrering av moseflora i området, og også etablere permanente overvåkningsflater i forbindelse med forskning på klimaendringer.
Planen er at biologene fra NTNU Vitenskapsmuseet gjennom BioBasis reanalyserer området hvert femte år.

Tove Eivindsen

Lenker:
Zackenberg forskningsstasjon

Denne saken er også publisert på Forskning.no 30. september 2009

Boka som lanserer evolusjonsteorien har opprinnelig en lengre tittel: ”Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller De begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen”. Boka beskriver utviklingen av nye arter, og at alle arter på jorden er forbundet med hverandre gjennom ett eller noen få opphav. Nye arter utvikles over lang tid ved at det i hver generasjon av avkom er de individene med best tilpassede egenskaper som overlever. Dette ”naturlige utvalg” av individer i hver generasjon skjer fordi individene er ulikt tilpasset det miljøet de lever i og fordi ressursene alltid er begrenset i forhold til antall individer som blir født. Helt grunnleggende for at evolusjon kan skje er det derfor at det naturlige utvalg har ulike individer å jobbe med – noe som kun skjer hvis avkommene er resultat av kryssbefruktning. Hvis avkom er resultat av selvbefruktning, vil alle individene etter hvert bli tilnærmet identiske, noe som ville gjøre at evolusjonen stoppet opp. Darwin mente derfor at ”naturen avskyr uendelig selvbefruktning”.

Planter – utfordrende studieobjekter

Siden blomstene til planter oftest består av både hunn og hann, utgjorde plantene en utfordring for Darwins teori. Var produserte frø resultat av selvbefruktning gjennom pollen fra samme blomst, falt teorien hans i fisk. Men hvis frøene (avkommene) var produsert gjennom befruktning av pollen fra et annet blomsterindivid, ville dette være en bekreftelse på hans teori. Hvilke tilpasninger har så planter for å hindre at eget pollen utfører selvbefruktning? Dette spørsmålet, så viktig å finne ut av i lys av evolusjonsteorien og naturlig utvalg, ledet Darwin til årelange undersøkelser av og eksperimenter med planter. Hans fantastiske evne til observasjon og forståelse for blomsterbygningens funksjoner ble beskrevet i flere bøker og artikler. Han studerte blant annet rødknapp (Knautia arvensis), som det er bilder av ovenfor. Darwin demonstrerte gjennom eksperimenter også hvordan avkom fra innavl har dårligere overlevelse enn dem som er resultat av kryssbefruktning, noe han undersøkte i flere titalls blomsterarter, og med avkom i flere generasjoner.

Parallelt måtte Darwin også kunne forklare mekanismene bak kryssbefruktning – hvordan kommer pollen fra én plante over til neste, når plantene står stille? Darwin forsto at insekter spiller en hovedrolle i dette. Han beskrev hvorledes blomsterplanter og insekter er gjensidig tilpasset hverandre gjennom evolusjonen, og hvilke vakre former og farger dette har ført til. De mest ekstreme eksemplene på slike tilpasninger mellom en plante og dens pollinator finnes i orkidéfamilien, og Darwin skrev en hel bok om dette.

Darwin – en moderne forsker

I Darwins forskning på planter går teori og observasjoner hånd i hånd. Undersøkelsene hadde evolusjonsteorien som ramme, og han kunne forklare at ulike egenskaper hos planter er tilpasninger som gir dem en fordel i det miljøet de lever i. I testingen av sin egen teori la Darwin grunnlaget for hvordan vi også i dag setter opp eksperimenter og tester prediksjoner basert på evolusjonsteorien. Helt nylig er det kommet ut to grundige, men lettfattelige artikler på norsk som gir innblikk nettopp i Darwins fascinerende undersøkelser av planter og hvordan disse fortsatt inspirerer forskningen i dag. De anbefales!

Les mer:
Grindeland, J.M. 2008. Digitalis revisited – reproduksjonsstudier 150 år etter Darwin. Naturen nr. 2, 2008.
Grindeland, J.M. & Sletvold, N. 2009. Darwin og pollinering av orkideer – mer enn en flankemanøver. Biolog nr. 1, 2009.

Darwins bøker om planter (fulltekst på nettet):
- The various contrivances by which orchids are fertilised by insects
- The movements and habits of climbing plants
- Insectivorous plants
- The effects of cross and self fertilisation in the vegetable kingdom
- The different forms of flowers on plants of the same species
- The power of movement in plants

Lenker:
Kort og godt om Darwin (på norsk)
Langt og interessant om Darwin (på engelsk)
Darwins verker komplett på nett (på engelsk)
Darwins korrespondanse (på engelsk)
 

Skiltene blir plassert under vann, ved vrakene. De signaliserer at lokalitetene er vernede kulturminner, og at inngrep ikke er tillatt.

Skiltingen skal skje i samarbeid med dykkerklubbene i regionen, gjennom en fadderordning.
Det første vraket som er blitt skiltet, er DS Irma ved Ørlandet. Skipet ble bygd i 1906 og gikk på grunn og sank i 1944. Ørland Froskemannsklubb er fadder for vraket.

Tidskapsler
Vrak finnes i alle aldere, typer og tilstander, i saltvann så vel som i ferskvann. De har havnet på bunnen som følge av én enkelt hendelse: De forliste, eller de ble senket.

De er derfor rene tidskapsler. Alt vi finner om bord og tilknyttet vraket, var i bruk da skipet gikk ned.
Vrakene forteller om mannskapet, om samfunnet som bygde og utrustet skipet, om handelsnettverk, fiske og fangst, om storpolitikk, oppdagelsesferder eller krig.

- Selv den minste ting er interessant og kan være selve nøkkelen til å forstå vrakets identitet, forteller marinarkeolog Fredrik Skoglund ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Alle forsvinner til slutt
- Kysten vår er værhard og bevaringsforholdene ofte dårlige, forsetter Skoglund. - Få skipsvrak er dermed intakte, og med tida forsvinner de alle.

- Skal vrakene fortsette å være interessante dykkermål og verdifulle kulturminner, må vi forstå og verne de ulike lokalitetene.

Høy opplevelsesverdi
I utgangspunktet vil man plassere skilt på kjente vrak som er populære dykkermål og fredet etter kulturminneloven.
- Vrakene som velges, vil være mindre sårbare vrak av nyere dato, med høy opplevelsesverdi, sier Skoglund.

- Kulturminneloven verner skip eldre enn 100 år fra byggedato, og mange ”nyere” stålvrak er dermed faktisk fredet. Dét er det nok mange som ikke tenker over.

Dykkerklubber tar fadderjobben
NTNU Vitenskapsmuseet har flere lokaliteter som vurderes for skilting. For hver enkelt ønskes det en dykkerklubb som fadder. Fadderklubben må ha god kjennskap til vraket og dykke der regelmessig.
Gjennom fadderordningen vil dykkerklubbene bidra til å sikre vraklokalitetene som gode dykkermål med opplevelsesverdi for framtiden.

Tove Eivindsen

Denne saken er også publisert på Forskning.no 18. september 2009

Langt nede i Nidelva, der den slynger seg rundt Midtbyen i Trondheim, ligger en del gammelt tømmer i det grunne vannet, lett synlig fra Elgeseter bru og fra elvebreddene i nærheten.
Nå har marinarkeologer ved NTNU Vitenskapsmuseet fått datert tømmeret, som viser seg å være fra 1260-tallet.

Alt tyder på at det stammer fra ei trebru som i sin tid var den eneste brua inn til Nidaros. Den gikk over Nidelva der Elgeseter bru går i dag.

Steinfylte fundamenter
– Vi har funnet tre trekantformede stein- og tømmerformasjoner, som vi mener er steinfylte brukar, altså fundamenter for brua, forteller marinarkeolog Morten Sylvester, som sammen med kollega Øyvind Ødegård har gjennomført undersøkelsen i elva.
– I tillegg har vi funnet flere løse deler, og vi tror også det kan finnes flere konstruksjonsspor nede i sedimentene på elvebunnen.

– Med god dokumentasjon kan vi danne oss et godt bilde av hvordan brua så ut i middelalderen, forteller Ødegård.

Kanskje enda eldre?
Det var middelalderarkeolog Øystein Ekroll fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider som satte Vitenskapsmuseets folk på ideen om å undersøke tømmeret.

I forrige uke kom resultatet av den første dateringsprøven fra Nidelva. Ved hjelp av dendrokronologi (årringsanalyse) kunne førsteamanuensis Terje Thun ved NTNU Vitenskapsmuseet tidfeste tømmeret til cirka 1263.
– Hogståret er kort tid etter 1263, men det er litt råte ytterst, så det kan mangle noen årringer, forteller Thun.
– Det betyr at tømmeret kan være litt yngre, altså fra litt senere på 1260-tallet.

– Det var veldig spennende å finne ut at tømmeret faktisk var så gammelt, sier marinarkeolog Øyvind Ødegård.
– Brua ble første gang nevnt i skriftlige kilder fra 1170-tallet, så vi har jo kommet ganske nær. Veldig optimistisk kan man jo også tenke seg at noen prøver kan være enda eldre.

– I datering kan man få litt kjedelige overraskelser, men det skjedde absolutt ikke i dette tilfellet. Her ble det full klaff, supplerer Sylvester.

Siden funnet nå er bekreftet som eldre enn reformasjonen, er det automatisk fredet etter Kulturminneloven.

Lange bruer i Trøndelag
Middelalderens Elgeseter bru lå omtrent der den ligger i dag, fra 1100-tallet og fram til 1680-årene. Da ei ny bru ble bygd lenger øst i forbindelse med etableringen av Kristiansten festning.
Trebrua var trolig nærmere 150 meter lang, noe som gjorde den til Norges desidert lengste bru i middelalderen.

Begge de to lengste norske bruene i middelalderen fantes faktisk i Trøndelag. Den nest lengste gikk ut til Steinvikholmen.

Ringen er sluttet
Som eneste bru inn til Nidaros i flere hundre år var brua et viktig knutepunkt. Blant annet skal kong Sverre Sigurdsson ha utkjempet et slag på brua på 1190-talet, da han prøvde å sikre seg kontrollen over Nidaros.

Det kan også nevnes at kong Sverre i 1179 beseiret Erling Skakke på Kalvskinnet. I dag er det her du finner NTNU Vitenskapsmuseet – i Erling Skakkes gt. 47 - 300 meter fra restene av det som var Norges lengste bru.
 

Denne saken er også publisert på Forskning.no 3. september 2009

De fleste miniatyrbåter i museets samling er funnet ved graving under Trondheims gater. Ved utgravningene på Folkebibliotekstomta fra 1973–1985 ble det funnet syv hele miniatyrbåter og sytten båtdeler i miniatyr. Alle er laget av tre eller bark. Båtene og båtdelene fra Folkebibliotekstomta er fra tiden omkring år 1000 e.Kr. til 1325 e.Kr.

Båtene er enkelt utskåret. En unntagelse er et meget fint stevnparti fra middelalderens Kaupmannastrete. Stevnpartiet er 17,5 cm langt og dateres til tidlig middelalder, ca. 1100–1125 e.Kr. Det er neppe tvil om at stevnen tilhører den sene vikingtids- og middelalderens lasteskipstype, knarren.

På øya Tautra i Romsdalsfjorden ble det noen år før 1906 funnet en miniatyrbåt i en torvmyr. Båten var uthulet av en furustokk, ca. 0,8 meter lang, meget smal, med mast og en tofte. Båten var fyllt med småstein. Denne miniatyrbåten er ikke bevart, men få år etter fant man heldigvis enda en båt i samme myr. I dag er den nedre del av skroget med kjølen bevart, samt litt av begge stevnene.

(Saken fortsetter under bildet.)

En av de flotteste båtene ble funnet under torvgraving på Ryggaunet på Ørlandet i 1956. Båten er utskåret i ett stykke tre og er 62,5 cm lang. Den er forsynt med en bred kjøl og kraftig stevntømmer. Båten er ikke datert, men det er meget sannsynlig at vi her har enda et eksempel på middelalderens tunge lasteskip, knarren.

Sannsynligvis er båtene fra Trondheim leker til barn. Barn var barn, også i middelalderen. De har lekt med båter, hester, dokker, våpen og andre lekesaker. De har gått på skøyter og holdt på med andre ting som barn også gjør i dag. De fleste av lekene var forminskede kopier av ting fra de voksnes verden, og kunnskapen om de voksnes verden ble innlært gjennom leken. Det er ikke vanskelig å forstå at båter inngikk i barnas lekeverden. Båter og båtbruk var en viktig del av dagliglivet i middelalderens Trondheim.

Miniatyrbåtene fra myr er muligvis også barneleker. Det er ikke vanskelig å forestille seg en liten middelaldergutt eller -jente leke med båten fra Ryggaunet i det lokale tjernet. Båten trakk vann, ble glemt og sank til bunns, og i løpet av de neste 700 til 1000 år grodde tjernet igjen og ble til myr. En annen mulig forklaring trenger seg likevel på. Fra jernalderen kjenner vi til flere skandinaviske skipsofringer i myr. Kanskje kan noen av miniatyrbåtene i myr oppfattes som pars-pro-toto ofringer, altså ofringer hvor miniatyrbåten trer inn i stedet for et ordentlig skip.

Selv om det er mulig at noen av miniatyrbåtene kan oppfattes som pars-pro-toto ofringer, ja så er det nok mest sannsynlig at de fleste små båter var til små mennesker!

Kontakt forfatteren

Rådgiver Morten Sylvester

I mytologi fra store deler av verden er villsvinet forbundet med krigeren. Et høyt respektert dyr og et symbol på tapperhet og styrke. Dette er med god grunn, for villsvinet er en skikkelig tøffing. Mot, intelligens og en stor tilpasningsevne har gjort villsvinet i stand til å erobre store deler av verden. Så lenge den kan finne mat kan den overleve nesten hvor som helst, og villsvinet spiser det meste. Røtter, bær, insekter, smådyr og søppel, alt går ned. Men spesielt er den avhengig av energirik mat som nøtter og frukt, eller jordbruksprodukter. På grunn av dette og en rask reproduksjonsevne har den svenske villsvinbestanden økt kraftig de siste tiårene og dyr blir nå observert årlig i grenseområdene mot Norge. I dag blir den sett på som en fremmed og uønsket art i norsk natur, og det fryktes at den kan gjøre skader på landbruket. Men hvor fremmed er den egentlig? 

Beinfunn av villsvin viser at dyret stod på menyen i steinalderen og at villsvin løp langs kysten i mange tusen år etter istiden. Vi vet ikke helt sikkert når villsvinet forsvant fra Norge. Årsaken var trolig hovedsakelig at de gode leveområdene forsvant som følge klimaendringer, jordbruk og husdyrbeite. Kanskje kan økt jaktpress også ha medvirket til utryddelsen? Som Asterix og Obelix har forstått så er jo villsvinet tross alt en skikkelig godbit!

Villsvinet i Norge var et utpreget kystdyr. I dag derimot kan vi forvente å få se villsvinet på mange andre steder. En mosaikk av jordbruksområder og skog har blitt vanlig i store deler av landet og er noe som villsvinet liker. Her kan det lett finne skjulesteder og har samtidig god tilgang på mat. Et varmere klima med mindre snø kan nok også gjøre sitt for å bedre vilkårene for villsvinet. Muligheten er stor for at dyret blir et fast innslag i norsk natur om ikke så lenge. Spørsmålet er hvordan vi kommer til å forholde oss. Skal vi fortsette å forvalte villsvinet som en fremmed og uønsket art? Eller skal vi se på det som en opprinnelig del av norsk natur, en tøffing som nå vender tilbake?

Mer om villsvin:

• Villsvinet (Sus scrofa) er et partået klovdyr i svinefamilien.
• Den kan bli mellom 35 og 350 kg, med en høyde på 55-110 cm.
• Villsvinet lever i alle verdensdeler bortsett fra Antarktis. 
• Den er stamformen til tamgrisen og de regnes fortsatt som samme art.

Lenker:

• Rapport: Villsvin i Norge – er klima en begrensende faktor? (på engelsk)
• Faktaark om villsvin
• Fremmede arter

Kontakt forfatteren:

Stipendiat Jørgen Rosvold

Bak prosjektet står mastergradsstudentene Arve Lynghammar og Irvin Kilde ved NTNU Vitenskapsmuseet, og mangeårig sportsfiskepionér Tom Ole Holt fra Oslo.

- Til felles har vi at vi brenner for systematikk og artsbestemmelse av norske fiskearter, forteller Kilde. - Dette prosjektet kom som et resultat av de mange feilbestemmelsene som foreligger på nett og i medier.

Bare å spørre
- Besøk oss på www.fiskipedia.no og sjekk ut hvilken art du har fått på kroken i sommer, oppfordrer biologistudent Irvin Kilde, som kan fortelle at alt arbeidet gjøres på dugnad av de tre.

- Dersom du ikke skulle klare å artsbestemme via nettsidene, tar vi gjerne i mot bilder på e-post.

Lokalaviser oppfordres også til å kontakte oss dersom lesere melder om uvanlige fangster, eller arter som er vanskelige å artsbestemme.

150 arter på plass
Fiskipedia er en nettbasert oversikt over norske fiskearter, både i saltvann og ferskvann, med hovedfokus på kjennetegn som gjør det lettere å skille de ulike artene. Fiskipedias overordnede mål er å formidle kunnskap om norske fiskearter til alle interesserte, i en popularisert og lettfordøyelig form.

Nettleksikonet ble lansert 1. januar i år og skal bli en samling og strukturering av all relevant litteratur for hver av de rundt 300 norske fiskeartene. Man er i dag halvveis på veien til en komplett liste, og antall ferdigstilte artssider stiger stadig. Til forskjell fra de mer tradisjonelle fiskebøkene blir Fiskipedia fortløpende oppdatert ettersom man får økt kunnskap om for eksempel utbredelsesområder, maksstørrelse, og gode kjennetegn.

Fiskipedia er her

Det nye Newton-rommet åpnet fredag 12. juni i Gunnerushuset på NTNU Vitenskapsmuseet. Videoklipp fra åpningen kan du se nederst i denne saken.

Djupedal fikk svar
Selve den offisielle åpningen stod tidligere kunnskapsminister, nå stortingsrepresentant, for SV, Øystein Djupedal, for. Med hårspray som drivgass fyrte Djupedal av en minikanon, for anledningen fylt med glitter.

Newton Energirom er nemlig et svar på daværende kunnskapsminister Øystein Djupedals utfordring til konsernsjef Helge Lund i Statoil om å gjøre noe med realfagskompetansen blant norske elever.

Lund hadde hevdet at det var for mye kos i skolen. Djupedal inviterte til et møte mellom de to, og tre år og fem millioner kroner senere kunne han klippe snoren som åpnet av Newton-rommet i NTNU Vitenskapsmuseets lokaler i Trondheim.

Topp moderne – og unikt
Newton-rommet har blitt en topp moderne arena for realfagsundervisning i grunnskolen for alderstrinnet 13-15 år og har et unikt undervisningskonsept som kombinerer praktiske eksperimenter med rapportskriving og en engasjerende historie om energi og samfunnsansvar.

Rommet drives av Trondheim kommune i samarbeid med NTNU Vitenskapsmuseet og Vitensenteret, men er utviklet av stiftelsen First Scandinavia og Statoil.

Linker:
Film fra åpningen av Newtonrommet:



Newton-bloggen
Bilder frå åpning på Flickr

Harlekinmarihøna (Harmonia axyridis) ble funnet på et verandarekkverk på Tiller, rett sør for Trondheim sentrum. Den observante huseieren, Alf Ivar Oterholm, fikk fanga marihøna og leverte den onsdag 10. juni til museet.

Trives i fangenskap
Eksemplaret er tydeligvis en hunn. Den trivdes så godt i fengselet sitt, en tom filmboks, at den bestemte seg for å legge egg.

Men trivselen blir kortvarig. NTNU Vitenskapsmuseet vil fryse både høne og egg, for å hindre videre spredning av arten.

Harlekinmarihøne er også tidligere funnet i Trøndelag, første gang på Hovin i 2007. I fjor sommer ble den funnet i importtømmer på Snåsa. Insektene kommer også med importert tømmer og planter, og er uønskede i norsk natur.

Kom med hønene!
- Vi oppfordrer derfor alle som finner slike marihøner om å melde fra til oss her på NTNU Vitenskapsmuseet, sier seksjonsleder Kaare Aagaard. – Man kan også levere dem til et Mattilsyn-kontor eller Bioforsk.

Håpet er at publikum kan hjelpe til og få stanset denne farlige arten. Blant annet kan man være bevisst når man har kjøpt importerte planter, og følge godt med dersom det kommer larver eller marihøner.
Direktoratet for naturforvaltning forteller at harlekinmarihøna kan gjøre stor skade på både fruktavlinger, bolighus, ville planter og insekter.

Slik ser den ut
Harlekinmarihøna er større enn de fleste trønderske marihøner, har en karakteristisk ”M” på brystskjoldet og har mange prikker. I tillegg er den veldig blank.

”Monstermarihøna” ble innført til Europa fra Asia på 1980-tallet, for at de skulle beite på bladlus i veksthus. Etter hvert har insektene spredd seg til naturen, der de utkonkurrerer innfødte marihønearter. Noen steder, blant annet i Storbritannia, har harlekinmarihøna blitt et stort problem, fordi større kolonier ødelegger husisolasjon og er allergiframkallende.

Det finnes over 50 arter marihøner i Norge.

NTNU Vitenskapsmuseet har betydelige forsknings- og forvaltningsoppgaver i arkeologi og naturhistorie. Fra sin base på Kalvskinnet i Trondheim reiser nå forskerne ut i felten, for å undersøke og samle et vidt spekter av kultur- og naturhistoriske funn.

Millioner av gjenstander
Funnene fra feltsesongen vil undersøkes nærmere i vinterhalvåret, blant annet i NTNU Vitenskapsmuseets laboratorier.

Mange av funnene vil bli en del av museets vitenskapelige samlinger, som nå teller blant annet 1,2 millioner arkeologiske gjenstander og 1,37 millioner naturhistoriske gjenstander. Noen vil også bli en del av utstillingene.

Oversikt over prosjektene
NTNU Vitenskapsmuseet har utarbeidet en samlet oversikt over feltarbeid sommeren 2009 (vedlagt som pdf-dokument i boksen til høyre). Det vil ikke være arbeid på alle stedene hele sommeren, men i kortere eller lengre perioder i løpet av sesongen. Det kan også oppstå endringer underveis.

Det er også laget et kart, der de ulike stedene er anmerket. Lokalitetene ikke er nøyaktig anmerket, men er ment som en illustrasjon. Mange piler er derfor plassert ved nærmeste stedsnavn, ikke på nøyaktig undersøkelsessted. Nøyaktig tilholdssted for truede arter er heller ikke anmerket.

Dynamisk kart
Trykk på linken under kartet for å vise det i stor versjon.

Der kan du også endre visning mellom vanlig kart, terreng og satelittbilde, zoome inn og ut og skrive ut.

Du kan navigere fra prosjekt til prosjekt ved å trykke på linkene til venstre for kartet, når du har åpnet det.

Blå piler avmerker selve museet og de botaniske hagene, grønne er prosjekter fra Seksjon for naturhistore og røde er fra Seksjon for arkeologi og kulturhistorie.

Linker:
Kart
Bilder (flickr)
 

Før iPod, playstation, internett, ja selv TV ble alle manns eie, var det femtitallets westernfilmer og guttebøkene om livet i det ville vesten som engasjerte. I fantasien red jeg mine lekehester over gulvteppet, som utgjorde prærien, fram mot spisestuebordet der skogen begynte og indianerne ventet i bakhold til kamp på liv og død. I leken var jeg Cisco Kid med sombrero på sin Diablo, andre ganger Roy Rogers på sin Trigger eller Hopalong Cassidy på sin Topper. Selv de flekkede indianerhestene var mer spennende enn fjordingen som gresset utenfor på naboens jorde.

I mellomtiden har det vist seg at indianerne ikke alltid har galoppert i vill fart på fargerike hester over prærien. Det eksisterte faktisk ikke hester i Amerika da den hvite mann kom dit. Nord-Amerika har rett nok hatt sine villhester, men de døde ut før europeerne kom. Amerikas varemerke, mustangen, er rett og slett europeisk import.

Det var først da spanjolen Hernan Cortez invaderte Mexico i 1519, at de tok med seg 16 hester fra hjemlandet. Spanjolene slo seg ned i Mexico med sau-, kveg-, og hesteavl. Noen hester rømte og noen ble stjålet av Nez-indianerne. Chickasaw-indianerne red på dem og slik kom hesten stadig lenger nordøstover. De små hestene ble indianernes ridedyr og var kjent som Medicine Hats. Indianerstammene favoriserte ulike fargetegninger. Cheyennene trodde at flekker på hode og bryst var hellige og ga seier i strid.

Villhestene, mustangene som vi kaller præriehestene, er etterkommere etter den vakre, spanske hesten, men er gjennom årene blitt lavere. Navnet mustang kommer fra det spanske ”Mesteno” som betyr eierløs og omfatter flere raser som amerikansk curly hest, cayuse indian hest, choctaw hest, kiger mustang, pinto, spotted saddle hest og chincoteague ponni.

På det meste fantes mellom to og fem millioner mustanger, men da den hvite mann erobret Ville Vesten ble mustangene fanget og drept. I 1960 fantes det mellom 18-34 000 igjen av dem, etter 1970 er mindre enn 10 000 av villhestene tilbake, fordelt på 9 stater vest i USA. Nå arbeides det med å bevare dem.

På film er både hvite araberhester, palominohester, quarter, Morgan og mustangene paint og pinto tatt i bruk. Men, ikke alle skuespillerne i westernfilmene var hestevante. Lorne Greene som spilte Ben Cartwright i Bonanza filmene hatet å sitte på hesteryggen.

En spillefilm fra de senere årene handler om mustangen Hidalgo. Små hardføre hester som Hidalgo ble brukt innen Ponniekspressen i det vestlige USA tidlig på 1800-tallet og fraktet post gjennom indianerterritorium. Viggo Mortensen kjøpte en av painthestene som ble brukt under innspilningen av filmen Hidalgo.

Mer om hest

Den spanske hest
The Cisco Kid (engelsk)
The Medicine Hat Horse ( på engelsk)

Kontakt forfatteren:

Universitetslektor Gunnar Holt.

Les resten av saken hos forskning.no

Deltakarane stilte bokstavleg talt med blanke ark då DYLAN, storprosjektet om dynamiske landskap, invitererte til arbeidsseminar i Trondheim denne veka.

Eit dusin brukarar frå dei fire utplukka landskapsvernområda skal fortelje forskarane korleis dei ser føre seg landskapet framover. Metoden inneber mellom anna at brukarane skal teikne og forklare korleis dei ser føre seg sine landskap om tjue år.

Eigentlig einige
- Opplevinga for brukarane er at avgrensingane i landskapsvernområde er så store at det blir vanskelig å ha drift, fortel arkeolog og delprosjektleiar Terje Brattli frå NTNU Vitskapsmuseet.

- DYLAN-prosjektet som heilskap skal hjelpe forvaltninga til å lykkast med målsettinga om bærekraftig utvikling. Vi skal kople hensiktsmessig bruk med vern av ulike verdiar. Målsettinga til forvaltinga er i tråd med brukarane men eitt eller anna skjer som gjer at forvaltinga ikkje klarer å oppfylle sine gode intensjonar.

Brukarane trur på resultat
Fasilitator William Fagerheim frå Foresight Norgeutfordra brukarane til å teikne sin dal, slik dei drøymer om at den kan vere i 2030.

- Det er lett at forskarane styrer, så dette handlar om få å involvert brukarane inn i forskinga. Metodikken skal bidra til at vi kan vere kreative på vegner av kva landskapet kan brukast til. Då skal vi få lov til å tenke på alle moglegheiter for morgondagens landskap.

Og om brukarane har tru på at slike seminar gir resultat?
- Resultat har vi vel allereie, seier Johanna Enlid frå Budalen. – Det er jo eit resultat berre det at vi som er brukarar er med på å få uttale oss.

- Det er nytt at vi ikkje kjem etterpå og berre må godta, legg Johan Berge frå Erdalen til.
- No skal vi også ta med oss kunnskapen heim og bruke den lokalt opp mot forvaltinga.

Skal gi ny føringar
Eitt av måla for DYLAN-prosjektet er å tilrå nye retningsliner for landskapsvernområda. Håpet er å betre moglegheitene for god forvalting og bruk.
- Retningslinene som kjem må ha dynamikk og fleksibilitet i seg, seier Terje Brattli. - Det vil gjere dei robuste, langsiktige og naudsynt fleksible. Vi har med fire dalar, med kvar sine heilt klare problemstillingar, men vi må lage noko som også kan brukast i andre samanhengar.

- Dette er nytt fordi forvaltinga tidlegare har satt sterke rammer for kva ein skal gjere, legg prosjektleiar Gunnar Austrheim til. – Meldinga er ofte ”Ikkje hogg, ikkje bygg, ikkje anlegg veg” og så bortetter. Her vil vi sjå på kva ein kan gjere.

- Om regleverket blir tolka for strengt er det umulig å gjere noko, det vert ingen modernisering eller moglegheiter, slår Brattli fast - Då trekkjer brukarane seg ut og det gror att. Derfor viktig å få dei i tale, så vi kan føle oss fram til nokre balansepunkt.

- Folk skal jo leve av dette!

Tove Eivindsen

Tiuren ble skutt Soknedal i Sør-Trøndelag i 1998. Da det som tilsynelatende var en usedvanlig stor røy, ble undersøkt ved NTNU Vitenskapsmuseet, viste det seg at det var en hann med fullt utvikla testikler – men med ei hunns fjærdrakt.

- Fuglen veide fem kilo, to og en halv ganger så mye som ei vanlig røy, forteller forsker Per Gustav Thingstad.
– Men det var ikke så rart, i og med at det viste seg å være en tiur.

Er de med på leiken?
Thingstad kjenner ikke til at dette er påvist før, og har leita internasjonalt for å finne paralleller.
Det finnes flere eksempler på at ei røy skiftet til tiurutseende, men dette er det eneste han kjenner til hvor skiftet har gått andre vegen.

- Det hadde vært veldig interessant å finne ut om fugler med slikt ytre kjønnsskifte deltar i leiken og forplanter seg ute i naturen, sier Thingstad.

– Det er vel lite sannsynlig at tiuren blir med på leik etter skiftet, men vi vet jo ikke. Det hadde derfor vært veldig spennende å høre om noen slike individer ute i naturen.

Fasanhøne ble hane
NTNU Vitenskapsmuseet har også en fasanhunn som tidligere har lagt egg, men som i fireårsalderen skiftet til mannlig fjærdrakt.

Dette vet man fordi fasanen levde i fangenskap i Grong, og er observert av mennesker hele livet.
Begge fuglene, samt noen mer tradisjonelle eksemplarer, er nå utstilt på NTNU Vitenskapsmuseet, i en midlertidig utstilling fram til sommeren.

Ikke rakkel
Forskerne tror at skiftene er utløst av hormonelle endringer i fuglene. Det er antatt at utviklingen av mannlige seksualegenskaper hos fugler og pattedyr er testosteronavhengig.

Men utvikling av mannlig fjærdrakt er den nøytrale utviklingen, eller utgangspunktet. Det vil si at uten annen påvirkning vil fjærdrakten bli mannlig.

Hybrider mellom orrfugl og storfugl, såkalte rakkelhøns, er godt kjent og finnes i relativt stort antall. Dette er altså noe annet: storfugl som skifter ytre kjønnsmarkører.

En slags fugleverdenes svar på transvestittisme?

Tove Eivindsen
 

Denne saken er også publisert på Forskning.no 12. mai 2009

Slike gjenstander, som inngikk som en vesentlig del av folks liv og virke i forhistorisk tid, har som regel for lengst råtnet bort, og bevares kun under helt spesielle forhold. Da et stort kar laget av never kom for en dag på Smøla i 1922, var det derfor et sjeldent funn som så dagens lys.

En god del arbeid må ha ligget bak framstillingen av karet. Selve karet er forholdsvis stort, med en diameter på 30 cm og en høyde på 20 cm. Karet er satt sammen av flere neverstykker, og man har brukt plantefibre som tråd for å feste disse stykkene sammen. Rundt kanten av bunnen kan vi se tettstilte små hull som plantefibrene har vært trukket gjennom for å feste bunnen og veggen på karet sammen. Hullene står regelmessig og svært tett, og vitner om både en kyndig hånd samt en dose tålmodighet! Den øvre delen av karet har hatt et tredobbelt lag med never som trolig har hatt som formål å stabilisere karet. Sømhullene her er plassert slik at de danner et mønster av skråstilte linjer som løpet rundt hele kanten av karet, og dermed også skaper en dekorativ effekt. 

Lese mer:

• Henriksen, Merete Moe: 3500 år gammel neverkar! SPOR, Nytt fra fortiden, nr. 2 2008, s. 18-21.
• Øl fra bronsealderen – neverkaret fra Egtvedpikens grav
• Se hva ”Ismannen Ötzi” bar med seg i sine kar av never 
• Matboks på vikingevis

Kontaktperson

I kjelleren i Gunnerushuset (det store, gule huset) har vi nå fått et eget matpakkerom for barnehage- og skolebarn som besøker oss.

Det er det såkalte ”uglerommet” som har fått nye bord og benker – og nå skal rommet utsmykkes, slik at det blir et innbydende og trivelig rom for små matpakkegjester.

- Ikke helt hverdag
NTNU Vitenskapsmuseet er så heldige å ha med seg andreårselevene på interiør og utstillingsdesign-linja ved Gerhard Schøning videregående skole til å foreslå løsninger for det nye matpakkerommet.
De 13 elevene, alle jenter i dette kullet, har levert forslag til hvordan rommet kan inndeles, innredes og utsmykkes. Disse forslagene vil bli utstilt i Gunnerushuset fra neste uke.

En av utstillerne er Marthe Kalvik, som har brukt Peter Pan som inspirasjon for sitt forslag:
- Det er litt eventyr, litt Disney, ikke helt hverdag, forklarer designeleven.

- Jeg har brukt masse farger, for jeg elsker farger og jeg synes det passer i denne typen rom, sier Kalvik. - Og så har jeg alltid vært fascinert av Peter Pan, og synes det var et bra tema.

Tar det stegvis
Utstillingsformgiver Øylov E. Cyvin ved NTNU Vitenskapsmuseet takket elevene varmt for alle forslagene:
- Vi har fått mange gode ideer. Men det er dessverre ikke alle de gode ideene vi klarer å gjennomføre, i alle fall ikke ennå. Men også ideene som ikke blir brukt blir lagret i idébanken!

Det neste steget i arbeidet er at Gerhard Schøning-elevene skal dekorere bordplatene på matbordene. Motivene vil trolig bli planter og insekter.

Senere vil barn fra barnehage og barneskole bli inviterte til å dekorere veggene. Man vil også lage leikekrok, mulighet til litt eksperimenter og en lesekrok.

Museet skal også endre innholdet i montrene – så da gjenstår det å se om uglene får bli i ”uglerommet”....
 

150 000 krigsfanger i tvangsarbeid på norsk jord. Nordmenn som kjempet mot nordmenn. Norske frontkjempere. Allierte aksjoner med sivile norske tap.

Dette er noen eksempler på aspekter ved norsk krigshistorie, som er blitt lite omtalt og som kan oppleves som både vanskelige og smertefulle å ta opp.

Et nytt prosjekt skal forsøke å skape varig oppmerksomhet rundt også de delene av okkupasjonshistorien som kan oppleves som ubehagelige. Painful heritage er et samarbeid mellom NTNU Vitenskapsmuseet og Falstadsenteret i Nord-Trøndelag. Det vil ta for seg krigsfangeleirer, krigsgraver, slagmarker – og konflikter mellom krigsminner og landskap.

Ny letemetode

Under den andre verdenskrig ble 150 000 krigsfanger internert i 500 leirer, fordelt over hele landet. De fleste kom fra Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia, eller var opposisjonelle fra Tyskland. Krigsfangene ble brukt som slavearbeidere for å få bygd veger, kystfort og jernbaner som Hitler trengte i sine planer for Norge.

Også slike steder må betraktes som kulturarv i norske landskaper. Et delprosjekt innenfor Painful heritage er derfor å kartlegge statusen for de 500 leirene.

For å oppnå dette må forskerne utvikle ny arkeologisk metodikk, som gjør det mulig å gjøre geofysiske registreringer i landskapene der leirene ligger eller lå. På den måten vil forskerne få et bilde over hva som befinner seg skjult i bakken, og om det finnes spor igjen av krigsleirer som tilsynelatende er forsvunnet.

Tester på Falstad
- Vi starter med Falstad som testområde, for å utvikle den avanserte arkeologiske metoden som så skal anvendes i hele landet, forteller arkeolog Marek E. Jasinski.

- Når vi har fått en oversikt over de fysiske strukturene og bevaringsgraden av dem, vil vi også komme med forslag til hvordan nasjonen skal bevare denne arven, sier Jasinski.

Død og navnløs på fremmed jord

 - Jeg skal se på lokalt engasjement for krigsminnesmerker, forteller historiker Marianne Neerland Soleim om sitt delprosjekt.

Hun vil kartlegge til dels neglisjerte gravmerker i Norge,finne ut hvordan vi tar vare på andre nasjoners krigsgraver her i landet, og hvordan de gjør det i andre land.
- Per i dag er cirka 2 000 sovjetiske ofre i Norge identifisert med navn, av cirka 13 000 totalt, kan Soleim fortelle.

- Det vil si at 11 000 mennesker døde på norsk jord, uten at de pårørende og myndighetene har kjennskap til dem.

Paradoks at mye er borte
Kulturhistoriker Leiv H. Sem peker på et paradoks:
- Andre verdenskrig har en svært sterk posisjon i det kollektive minnet hos nordmenn. Samtidig er mange trekk ved kulturlandskapet blitt neglisjert eller forsvunnet. Dette er gjerne krigsminner som er noe vanskelige å forholde seg til, som for eksempel krigsfangeleirene.

- Jeg skal se på et utvalg slagmarker som ikke har fått plass i den nasjonale erindringen, men som har vært åsteder for dramatiske militære og politiske hendelser, sier han.

– Som for eksempel da Laksevåg ble bombet av de allierte, med store sivile tap.

Egne helter i sentrum
- NTNU Vitenskapsmuseet deltar i dette prosjektet fordi vi kan bidra til å kaste lys over en side av historien som er blitt neglisjert, sier leder for seksjon for arkeologi og kulturhistorie, Lars Stenvik.
- Dette er en del av krigshistorien som ikke har vært viktig for rikshistorien der egne helter har stått i sentrum.

Arkeologiprofessor Arne B. Johansen er prosjektleder for Painful heritage: - Det er viktig for oss å få tak på det som har ført til glemsel, understreker han. - Og det er smertefullt når man begynner å skjønne hvorfor man har holdt noen minner ved like, mens andre er utraderte.

Painful heritage får økonomisk støtte fra Norges forskningsråd. Prosjektet skal gå over tre år, og hadde formell oppstartsdato 1. februar i år.

Tove Eivindsen

Bildetekster:
150 000 krigsfanger ble internert i norske leirer. De fleste kom fra Sovjetunionen, Polen og Jugoslavia. (Fotograf ukjent. Eier: Frode Frostad)

Om lag 5000 fanger fra 13 nasjoner satt her i Falstadleiren i årene 1941-1945. Hvor mange som døde, vet ingen. (Foto: Falstadsenterets arkiv)

Bare 2000 av de 11 000 russiske krigsfangene som hviler i norsk jord, er identifisert. (Foto: Riksarkivet, Leiv Kreybergs arkiv)

F.v. Marianne N. Soleim, Leiv H. Sem, Arne B. Johansen, Lars Stenvik, Tone Jørstad og Marek Jasinski lanserte prosjektet Painful Heritage på Falstadsenteret tirsdag 3. mars. Foto: Tove Eivindsen.

Lenker:

• Falstadsenteret 
• Om Fangeleirer og russiske gravsteder av Harry Bjerkli 
• Fengsler og fangeleirer i Norge 2. verdenskrig 

Denne saken er også publisert på Forskning.no 16. mars 2009

På en søndagstur rundt Voldvatnet i Kristiansund 31. oktober 1909 fant Anders Nummedal to flintbiter. Han mente bitene kunne være bearbeidet av mennesker.

Nummedal hadde rett. Og ikke bare var flintbitene redskaper laget av mennesker - de var også laget lenge før arkeologene trodde det bodde mennesker i Norge. Tusenvis av år før, faktisk.

Skeptiske arkeologer
Mange av gjenstandene Anders Nummedal sendte inn til Vitenskapsmuseet ble tidsfestet til den eldste delen av steinalderen, altså 8000-10000 år før nåtid. Dette førte til at tidspunktet for den første bosetningen langs norskekysten måtte flyttes flere tusen år tilbake i tid. Den eldste delen av Norgeshistorien måtte skrives om.

Men mange arkeologer trodde ikke på at det hadde vært folk så langt nord som Kristiansund like tidlig som lenger sør på kontinentet. Det tok derfor tid før Nummedals tidfesting ble allment akseptert. I dag regnes funnet hans som det store gjennombruddet i utviklingen av norsk arkeologi og steinalderforskning.

Fosnakulturen
Nummedals funn ble først kjent under navnet Flintpladser. Senere ble betegnelsen Fosnakultur tatt i bruk. Det har vært vanlig å gi arkeologiske funntyper navn etter det første funnstedet, og Fosna er det gamle navnet på Kristiansund. Boplasser som inneholder disse redskapstypene blir også i dag kalt Fosnaboplasser.

Vandreutstilling
NTNU Vitenskapsmuseet markerer hundreårsjubileet med kaféutstillingen ”Pionerer i nytt landskap” som åpner 19. mars. Blant gjenstandene som stilles ut er Nummedals første funn og brevene hvor han beskriver sine oppdagelser.

Utstillingen vil vandre til Kristiansund i september.
 

Det har drevet i land omtrent 20 kjempeblekkspruter langs norskekysten. To av disse har blitt funnet i Hemne og ikke mindre enn fire i Trondheimsfjorden. Tre er funnet i fjæra på Ranheim og en i Levanger. Den siste ble funnet i 1975. NTNU Vitenskapsmuseet har flere av disse i sine samlinger. Dette er dyr som har vært viet stor interesse blant vitenskapsfolk gjennom tidene. Dessverre er det ikke mulig å stille dem ut. Det skyldes tilstanden dyrene er i, både når de finnes i fjæra og slik de ligger bevart i samlingene.

Hvorfor har disse blekksprutene dukket opp i Trondheimsfjorden? Siden vi ikke vet så mye om kjempeblekkspruten er det vanskelig å si noe om dette. En naturlig forklaring kan være at Trondheimsfjorden er en av de største fjordene langs kysten, den er dyp og har god utskiftning av vann med havet utenfor. Blekksprutene kan derfor naturlig følge strømmene innover i fjorden.

(Saken fortsetter under bildet.)

Alle funn av kjempeblekksprut i Norge er av individer som er funnet døde eller halvdøde i fjæra, eller i forkommen tilstand nært land. Det gjelder også i verden forøvrig. Selv om noen få er tatt i trål har også de vært i samme forfatning. 

Kjempeblekkspruten (Architeuthis dux) er en tiarmet blekksprut. Som andre tiarmete blekkspruter har den åtte korte og to lange armer. De lange armene brukes til å fange mat. Blekksprut er rovdyr. De bruker armene til å fange fisk, krepsdyr og andre blekksprut. Den øvrige biologien til kjempeblekkspruten er i stor grad ukjent. Den har en vid geografisk utbredelse og er funnet i dype havområder i store deler av verden.

Hvor store kjempeblekksprutene kan bli vet man ikke. Trolig kan den bli 20 meter lang, hvorav kroppen utgjør 5-6 meter. Bilder av de individene som er funnet i Trondheimsfjorden forteller en del om størrelsen.

Det er mange myter knyttet til store blekkspruter. Man har mistanke om at det er observasjoner av kjempeblekksprut som er opphavet til mange sagn om sjøormer og andre store og mystiske monstre i havet. 

Mer om Blekkspruter

• Blekksprut (Cephalopoda) tilhører dyregruppen bløtdyr (Mollusca)
• Det finnes omtrent 800 arter i alle verdens hav
• Blekksprut kan bli fra et par cm store og opp til 20 m lange
• I Norge har vi omtrent 15 arter
• Noen arter blekksprut fiskes og brukes som mat, som akkar og "calamari"

Lenker

• Blekksprut – The Cephalopod page 
• Database med bilder
• Søk etter kjempeblekksprut

Kontakt forfatteren:

Førsteamanuensis Torkild Bakken