Inn i medietidsalderen

Øystein Rottem:
Norges litteraturhistorie
bind 7: Inn i medietidsalderen 1965-80
Cappelen Fakta

Det er en fordomsfri litteraturhistorie Øystein Rottem har skrevet. Det er dessuten en litteraturhistorie i den «gamle stil». Med det mener jeg at han har forlatt den sjangeren som i noen år var så populær, og som både Willy Dahls «Norges litteratur 1-3» (Aschehoug) og Hans Hertels «Verdens litteraturhistorie 1-7» (Gyldendal) lider under: nemlig å skrive en politisk-sosialhistorie der forfatterne og deres verk reduseres til metaforer, for strømninger i tiden.

Hans verk omhandler den generasjon han selv tilhører, den såkalte 68-generasjonen, og presentasjonen er i biografis form. Det gjør verket til et ypperlig redskap for elever, studenter, anmeldere, og i det hele tatt for folk med ønske om og behov for å vite mer om akkurat den forfatteren som for øyebikket er i skuddet, uten at men derved behøver å tilegne seg kunnskap om hele den epoke forfatteren virket i.

Nå er heller ikke «Inn i medietidsalderen» uten tidskoloritt. For eksempel heter bokas første kapittel TID OG TENDENSER med undertittel «Sprekker i den sosialdemokratiske orden», og det innledes med et Solstad-sitat: «Jeg har skrevet denne boka for å skjønne det landet jeg selv lever i. Og en kan ikke forstå landet uten å forstå sosialdemokratiet.» Utsagnet stammer fra lanseringen av romanen «25.septemberplassen» i l974, og Rønning følger opp sitatet med sin egen kommentar: «Med unntak av et kort intermesso i l963 satt DNA med regjeringsmakten frem til l965. Partiets maktstilling virket så urokkelig at historikeren Jens Arup Seip kalte Norge en ettpartistat.» Dette innleder et 50 siders essay om vår samtid, og er en utmerket bakgrunn for å lese de påfølgende biografier.

Deretter følger et mellomspill med DEN GLEMTE GENERASJONEN hvor den mildt sagt omstridte Finn Alnæs får velfortjent oppreisning, en oppreisning som er presset frem like mye av moralske som av litterære hensyn. Med sin krasse og antiautoritære holdning i spann med underutviklet sans for diplomati, kom Alnæs til å stå for alt det de toneangivende kretser i profilgenerasjonen avskydde. Og denne boken er for en stor del profilkretsens bok.

Det er liten tvil om at blant denne generasjonens diktere står Dag Solstad blant de aller fremste. Mer enn noen andre av sin «krets» maktet han å interessere også utenfor menigheten, og Rottems vurdering av ham er da heller ikke egnet til å overraske: «Gjennom sine bøker har han øvd en betydelig innflytelse på vår samtids litterære liv».

Deretter kommer forfatterportrettene som perlene på snoren. Espen Haavardsholm («Den umulige friheten»), Tor Obrestad («Sekulær pietisme?»), Mona Lyngar («Modernistisk realisme»), Carl Fredrik Prytz og Fin Strømsted («Dugnadsdikt og naturlyrikk»), Liv Køltzow («Hverdagen som prøveklut»), Kate Næss («Sekstitallets hemmelige dronning»), Kolbein Falkeid («Bosted i flukt»), for ikke å snakke om «den lekende provokasjon» Jan Erik Vold, som befant seg et sted «Mellom Samuel Beckett og Lester Young», og Einar Økland («norsk litteraturs nevedyktigste altmuligmann»).

Men også Øystein Rottem er oppmerksom på at det i tillegg befant seg et litterært liv utenfor profil-gjengen. Dette dokumenteres under vignetten SOSIALMODERNISMEN, og her befinner det seg kjente navn som Fløgstad og Løveid, og mindre kjente, som Gunnar Lunde og Erling Kittelsen.

Øystein Rottems litteraturhistorie fra vår egen tid er et verk like lærd som enkelt. Fremstillingen er oversiktlig og grei, teksten tilgjengelig og innsiktsfull ­ og ikke et øyeblikk er der tvil om at det bak denne boken står en forfatter med akademisk overblikk over norsk samtidslitteratur. Det er likeledes gledelig at denne litteraturhistorien ­ som i hvert fall for noen år fremover kommer til å være den offisielle versjonen ­ gir like mye rom for og like grundige vurderinger av en lite lest sjanger som lyrikken.

Fartein Horgar

NTNU        Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997