Hjelper fotball mot lærevansker?
Ingen direkte sammenheng mellom motoriske ferdigheter og kognitiv læring,
hevder idrettsforsker.
Undersøkelser viser at rundt seks prosent av norske skolebarn er det vi kan kalle
klossete. Det betyr at de har problemer med motoriske ferdigheter de normalt skulle
ha på sitt alderstrinn. For 7-8-åringer kan det dreie seg om å knytte en skolisse,
kneppe ei jakke, helle noe oppi et glass, tre perler på ei snor, holde balansen,
ta imot en ball osv.
Det er mye som tyder på at barn med dårlige motoriske ferdigheter også ofte har andre
typer problemer. En rådende oppfatning har i en mannsalder vært at det er en helt
direkte sammenheng mellom motorisk og kognitiv utvikling, altså at klossete unger
også lett vil ha læreproblemer i skolen.
Tilbake til gymsalen?
Dette, har forskerne ment, kan bøtes på ved å trene dem motorisk. Det som skal til
for å bli bedre i lesing og matematikk, er å sparke mer fotball, klatre mer i trær
eller i det hele tatt å drive mer fysisk aktivitet. Særlig har motorisk trening vært
betraktet som viktig dersom man aner at ungen «hoppet over» ett eller annet stadium i
barndommen, der spesielle motoriske ferdigheter normalt skulle vært utviklet.
Et ofte brukt eksempel er at du må ha kunnet krabbe for å kunne lese...
«Tilbake til gymsalen!», har vært et slags motto, så skulle det bli fart på den
kognitive læringen også.
En helt feilfundert teori fra 60/70-tallet, som vi nå bør komme bort fra.
Sammenhengen mellom motorisk og kognitiv utvikling finnes, men den er indirekte,
hevder Hermundur Sigmundsson. Han er stipendiat ved Idrettsvitenskapelig institutt,
NTNU ett av de svært få institutter i Norge som forsker på unger med motoriske
problemer.
Ingen snarvei til læring
Det finnes atskillige undersøkelser og metervis med litteratur som skal underbygge
denne teorien. Men teorien holder ikke vitenskapelig mål, mener Sigmundsson.
Han viser til en metaanalyse som ble gjort av forskerne Kavale og Mattson i 1983.
Den tok for seg 600 sansemotoriske treningsopplegg med påstått gode resultater.
Hele 420 av dem var for svake metodisk til i det hele tatt å kunne vurderes
vitenskapelig. Av de 180 resterende var det faktisk ikke mulig å se noen direkte
sammenheng mellom motorisk trening og kognitiv læring. Jo bedre undersøkelsen var
metodisk, jo mindre sammenheng var å finne. Den smule framgang som måtte finnes,
kunne like gjerne skyldes at ungene fikk oppmerksomhet.
Heller ikke motorisk var det særlig utvikling å spore hos de klossete barna,
påpeker Sigmundsson. Har du først motoriske vansker, skal det veldig store
treningsmengder til for å komme videre, og treningen må være lagt opp helt
individuelt og spesifikt. Det finnes ingen snarvei til læring, verken motorisk
eller kognitiv. Vil du bli god til å håndtere en ball, må du trene med ball.
Vil du bli god til å skrive, må du øve deg i å skrive!
Indirekte sammenheng
De rådende teorier, mener Sigmundsson, holder altså ikke vann. De er bygd på feil
utgangspunkt. Han avviser likevel ikke at det finnes en sammenheng mellom motorisk og
kognitiv utvikling. Men denne sammenhengen er indirekte:
Det er så enkelt som at hvis du bedrer motorikken, mestrer du hverdagen bedre.
Jo mer du mestrer, jo bedre selvfølelse og selvbilde får du. Det kan gi økt trivsel
og trygghet og lyst til å prøve nye ting. På den måten er det mindre fare for å bli
mobbet, da får du lettere venner, og hele skolesituasjonen blir tryggere.
Da er det også lettere å være åpen for kognitiv læring.
Sigmundsson avviser dermed heller ikke at unger bør trenes motorisk. Tvert imot: Han beklager at skoler og barnehager i alt for liten grad vektlegger det grovmotoriske, og gir ungene alt for få utfordringer. Hvor mange barnehager har et lite gymrom hvor ungene kan hoppe og sprette og klatre?, spør han. De inaktive får alt for ofte lov til å sitte stille i sandkassa. Unger må få lov til å prøve seg, og de må få positiv tilbakemelding hver gang de mestrer noe nytt.
Gamle teorier i omløp
Klossete unger som ikke får hjelp, kan få store problemer seinere i livet,
og ikke bare i skolen. Derfor burde de klossete ungene bli plukket ut og gitt den
hjelpen de trenger. Da kunne mange problemer vært unngått, mener Sigmundsson,
og beklager at det fokuseres for lite på motorikk både på helsestasjonene og i
barnehager og skoler.
Vi må vite nøyaktig hva som er årsaken til klossetheten, for å vite hvilke tiltak
som må settes inn. Vi må forlate ideen om den totale problemløsing, der alle områder
skal forbedres, til fordel for mer direkte problemløsing. Opplegget bør være
individuelt tilpasset, men det aller viktigste er hvordan læreren er, og at ungene
får oppmerksomhet. Med god oppfølging og feedback er det stor mulighet for å få gode
resultater, lover han.
Men det krever kunnskap om motorikk. Pensum i motorikk ved lærerskoler,
helsefaghøgskoler osv. domineres fremdeles av disse gamle og feilfunderte teoriene,
og det burde det gjøres noe med!, avslutter stipendiat Hermundur Sigmundsson.
LISA OLSTAD
 NTNU
Info.avd.
|
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997
|
|