Forskningsformidling: et moralsk problem?

Bente Haarstad innleder sitt oppslag i Universitetsavisa nr. 5/97 på følgende måte: «Forskeren ... drev i årevis på med sin forskning nærmest i all stillhet. Han reise verden rundt på konferanser og var kjent internasjonalt, men ikke i hjemlige medier». Stakkars mann ­ internasjonalt kjent, men ikke i avisene! Dette minner meg litt om en billedtekst fra min første lærebok i samfunnskunnskap: «Det finnes mennesker som er så primitive at de ikke har sett en hvit mann»! Dersom journalister ikke kjenner til forskningen din, er den altså ukjent, ubrukt og overtatt av «musenes gnagende kritikk». Eller, som Sverre M. Nyrønning nøkternt slår fast: «Å kommunisere i et isolat, uten mottakere og samtalepartnere, er ikke særlig dynamisk». Underforstått: det finnes bare én verdig mottaker og samtalepartner, og det er journalisten.

Mitt innlegg i Forskningspolitikk nr. 1/97 var ikke et frontalangrep på NFRs informasjonsdirektør Paal Alme fordi han mener at norske forskere bør styrke sin forskningsinnsats i offentlige rom, slik jeg blir referert av Sverre M. Nyrønning. Jeg kritiserte i første rekke Alme fordi han oppfordrer forskere til å publisere resultater i massemedier i stedet for i vitenskapelige tidsskrifter. I denne sammenheng tillot jeg meg å minne om at vitenskapelig publisering er en grunnforutsetning for den kollegiale kontroll som er en kjerneinstitusjon i vurderingen av vitenskapelige resultater. Alme oppfordrer derfor til å bryte forskningsetiske regler. Dette er spesielt pinlig når det kommer fra NFRs informasjonsdirektør som jo burde være forpliktet til å vite bedre. Mitt ærend er i utgangspunktet ikke å lage krig mellom forskere og journalister. Jeg er imidlertid lei av moraliserende utsagn om at nå må forskerne ta seg sammen og formidle. For det første bruker NTNUs vitenskapelige ansatte minst 50 prosent av arbeidstida si på undervisning, sannsynligvis den største, beste og viktigste formidlingsinnsatsen. Journalister aksepterer av en eller annen grunn ikke dette som «ordentlig» formidling, muligens fordi den foregår uten at de er til stede. For det andre bruker vi mye tid på annen formidling også, dels i massemedia, dels gjennom direkte kontakt med brukergrupper, og dels gjennom å tilrettelegge informasjon om forskning og publikasjoner, slik at dette skal være allment tilgjengelig. Det kan selvsagt bli bedre, men svartmaling virker lite oppmuntrende.

Når Bente Haarstad og Sverre M. Nyrønning skriver om formidling, er det ofte uklart hva de mener. Er det forskernes formidling av egen forskning, eller er det forskernes eventuelle kommentarer til begivenheter, basert på mer generelle kunnskaper og faglig skjønn? Min egen beskjedne erfaring på dette området er at jeg oftere blir bedt om å bidra til det siste enn til det første. Det hender også at jeg sier nei til henvendelser av den siste typen, ikke fordi jeg er redd for å uttale meg, men fordi jeg som fagperson ikke har noe vesentlig å si. Riktignok er det ikke vanskelig å forstå frustrasjonene til en journalist som ringer fra person til person, uten å få klar tale, men det finnes altså ennå en del samfunnsspørsmål som forskningen ikke kan svare på. Forskeres uvilje mot å stå fram i massemedia kan selvsagt skyldes vrangvilje, fordommer og kollegial usikkerhet. Det er uten tvil uheldig. Forskeres uvilje kan imidlertid også være et uttrykk for at de ikke ønsker å være «synsere», og det må vi kanskje akseptere? Talefriheten består også i friheten til å la være ...

Hva er så vilkårene for å drive forskningsformidling i den strenge betydning at vi skal formidle fra egen forskning? NFRs informasjonsdirektør Alme har fremhevet det som et viktig hjelpetiltak at NFR i dag stiller krav om formidling. Som de fleste er kjent med, er dette blant annet nedfelt som eget punkt i NFRs søknadsskjema. Forskningsrådet praktiserer imidlertid ofte den oppfatning at formidling er en passende fritidsbeskjeftigelse, for ­ med noen hederlige unntak ­ er det vanskelig å se at det bevilges penger til formidlingsinnsats fra forskere. For eksempel er lengden på en stipendiatperiode fortsatt tre år, uavhengig av NFRs iver etter at det skal formidles mer. Samtidig er kravet om at doktorgraden skal fullføres i treårsperioden skjerpet inn. Satsing på formidling?

Også NTNU-forskerens hverdag er rimelig hektisk. Antall studenter pr. fast ansatt lærer har økt dramatisk de siste 10-15 årene, samtidig som kravene til publisering og deltakelse i nasjonale og internasjonale forskningsprogrammer stiger. I den utstrekning NTNU bruker midler på forskningsformidling, er de i all hovedsak kanalisert gjennom informasjonsavdelingen og Universitetsavisa.

Den journalistiske sytingen over forskernes mangel på formidlingsinnsats blir derfor i denne sammenheng til en ren moralisme. Vi henges ut som uvillige, uten noe forsøk på å vurdere vilkårene. Pussig nok er det lite snakk om det motsatte problemet: journalisters uvilje mot å formidle forskning. Et løst anslag skulle tilsi at de aller fleste forskningsprosjekter og de aller fleste forskere blir vurdert som mediemessig uinteressante. Hvorfor later da Sverre M. Nyrønning og andre som om journalistene står i kø for å formidle forskning?

Knut H. Sørensen
senter for teknologi og samfunn

NTNU        Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997