I Gandhis fotspor

 Feilen hos de som vil skape en utvikling for oss, er at de prøver å få et eikefrø til å bli et mangotre.

Dr. Vandanda Shiva kikker blidt på meg, mellom haugen av dokumenter som dekker skrivebordet på hennes enkle kontor i New Dehli. Rett før hun skal reise til Trondheim for å delta på Isfit 97, treffer jeg den indiske fysikeren, feministen og filosofen i hennes hjemmebase, Research Foundation for Science, Technology and Ecology.

Vandanda har etablert denne stiftelsen for å drive med forskning for grasrota, etter at hun hoppet av sin universitetskarriere. Tidligere har hun arbeidet ved universiteter I bl.a. New Delhi, Punjab og Ontario, Canada. Stiftelsen er formelt bare ett år gammel, men Vandana begynte sin nye arbeidsdag for femten år siden, forteller hun: Jeg oppdaget at forskningen på universitetet var altfor avhengig av finansieringskildene. Skogforskning foregikk på tømmerselskapenes premisser, geologi på gruveindustriens og så videre. Jeg ønsket at skogforskningen skal være for de som lever i direkte nærhet til skogen, og jeg ønsket å støtte opp om de grasrotbevegelsene som sprenger stadig nye grenser for økologiske aktiviteter og levesett.

Biodiversitet

Vandanas engasjement for biodiversitet, kvinnerettigheter og miljøsaker har gitt henne et imponerende nettverk, og det er ikke første gang hun besøker Norge. Når jeg ankommer kontoret hennes i Haus Khaz i utkanten av 12-millionersbyen New Delhi, sitter en amerikaner og en etiopier i ivrig samtale om de samme temaene som opptar Vandana Shiva og hennes ti medarbeidere i stiftelsen. På en reol står et sekstitalls bøker og hefter utstilt, skrifter utgitt av stiftelsen eller andre ideelle organisasjoner. De handler om miljøødeleggende damprosjekter, akvakultur, bioteknologi og giftsprøyting. Flere av skriftene er om viktigheten av å bevare Indias mangfoldige flora av frø, planter og andre naturressurser.

I likhet med mange andre miljøengasjerte er Vandana kritisk til Indias såkalte «grønne revolusjon». Hun hevder at de tradisjonelle kornsortene og dyrkingsmetodene er vel så effektive som de nye, når bøndenes kostnader til kunstgjødsel og plantevernmidler tas med i regnestykkket. Men viktigst er det økologiske regnestykket, og det skulle i hvert fall ikke tilsi intensiv bruk av kjemikalier og de andre nye driftsformene som India innførte for noen tiår siden.

Ny maktfordeling

Jeg spør henne hva som er det største hinderet for en positiv utvikling i India, og hun svarer: Liberaliseringen av handel. Globaliseringen som World Trade Organisation står for, har forrykket balansen mellom befolkningen, staten og næringslivet. En ineffektiv stat har gitt de store selskapene større rettigheter enn den indiske befolkningen har.

Ifølge Vandana skjedde det mye positivt i India i tiåret fra 1981 til -91. Liberaliseringen av indisk økonomi i 1991 betydde derimot et tilbakeskritt. Åpningen for større internasjonal samhandel reformer som ble hilst velkommen av økonomer over hele verden har vært ødeleggende for naturressursene i landet, mener Vandana. Men dette er jo det helt motsatte av det offisielle synet på reformene av 1991? Det viser at vi ikke snakker om det samme India. Det ene India består av befolkningen i byene, der det største du i dag kan oppnå, er å få «green card» visum til USA.

Disse menneskene er mest opptatt av å kjøpe seg kjøleskap, bil og TV, og de har tjent på reformene. Det andre India er landdistriktene, der 70 prosent av befolkningen fortsatt bor. De har aldri vært avhengig av internasjonal økonomi for å overleve. De forsøker å skape seg et levebrød av naturen og egen virksomhet, og de har fått det verre, sier hun.

Egenutvikling

De indiske miljøorganisasjonene understreker stadig at det er de fattige blant Indias 900 millioner som får svi når vann forurenses, jorden forgiftes og grunnvannet synker. De fattige lever direkte av det naturen gir. Vandana er overbevist om at utvikling må være folkets eget verk. Forandringer må komme innenfra som «et foster som gror og vokser», sier hun.

Gandhi

Som «verdens største demokrati» har India en tallrik flora av grasrotbevegelser eller NGOs (Non-Governmental Organisations). Foundation for Science, Technology and Ecology er bare en av dem. Ikke alle disse bevegelsene går like godt i lag. Vandana føler mest slektskap med de andre Gandhi-inspirerte organisasjonene. De fører videre Mahatma Gandhis ikke-voldelige linje Satyagraha-tradisjonen metoder som også har inspirert norske miljøorganisasjoner.

Når du setter deg foran et planlagt damanlegg og stanser et naturinngrep med din egen kropp, representerer du de beste innen folkelig organisering, sier Vandana. Chipko-bevegelsen de som berger skog i Himalaya ved å omfavne trærne tilhører denne kategorien. For noen år siden ble en av Chipko-lederne, Sundarlal Bahuguna, arrestert og stemplet som «miljøterrorist» av myndighetene etter en lengre aksjon mot Theri-dammen.

Prosjektet vil sette hjemmene til over 70 000 mennesker under vann. Vandana reagerte kraftig i et avisinnlegg: «Den dagen Indias elite ikke lenger tolererer Satyagraha, har de ofret selve sjelen i det indiske demokrati. Det ondsinnede angrepet på Bahuguna er ikke bare et angrep på en av våre fremste borgere, men et angrep på kjernen i indisk kultur» , skrev hun.

Dialog

Jeg spør om denne episoden er karakteristisk for forholdet mellom myndighetene og folkelige pressgrupper i India? Vandana smiler og forteller at den samme Bahuguna en annen gang fikk en pris av myndighetene for sin innsats. Selv er Vandana ofte i dialog med politikere og embetsfolk. Nylig ble jeg invitert som rådgiver for landbruksdepartementet i en sak. Neste dag organiserer jeg kanskje en aksjon mot landbrukspolitikken. De er klar over dette i departementet, men de vil gjerne høre mine råd likevel.

Det samme forholdet eksisterer mellom statsapparatet og NGOs på andre områder, forteller hun. Flere grupper har fåt gjennomslag for sine saker etter aksjoner, bl.a. kvinner i Andhra Pradesh, som krevde stans av brennevinsalg, og aksjoner i Sør-India mot rekeoppdrett som forstyrrer naturgrunnlaget i kystområdene. Noen grasrotbevegelser er helt nødvendige for myndighetene, f.eks. de som driver lese- og skriveopplæring. De utfører en jobb staten ikke greier alene, sier Vandana.

Men andre ganger kan aktivister bli forfulgt og arrestert, som i Bahugunas tilfelle. Protestene mot den gigantiske utbyggingen av elva Narmada er en annen aksjon som politiet har slått hardt ned på.

Feminisme og økologi

Vandana ser en klar forbindelse mellom feminisme og økologi. I første fase av feminismen dreide det seg om forholdet mellom kvinne og mann. Med den økologiske krisen vi er vitne til, er vi kommet til neste skritt i feminismen. Jeg mener at en feminist som unngår den økologiske utfordringen, blir en representant kun for de privilegerte.

En uselvisk feminist er nødt til å engasjere seg for fattige kvinner, de som rammes av den økologiske krisen, sier Vandana Shiva.

Sigurd Aarvig

NTNU
Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997