Forskerne frykter forvrengning og jantelov

 Jeg har kolleger som ikke hilser på meg, som ser vekk. For Guds skyld, ikke bli en suksess i Norge!

Forskeren som er sitert over, drev i årevis på med sin forskning nærmest i all stillhet. Han reiste verden rundt på konferanser og var kjent internasjonalt, men ikke i hjemlige medier. Plutselig var han medspiller i en oppfinnelse som ble oppdaget av journalister. Da ble oppmerksomheten nesten for mye av det gode, men det var ikke bare derfor han begynte å dytte fram andre kolleger når journalister banket på.

Problemet er at jo mer berømt jeg er, jo mer medieomtale jeg får, jo vanskeligere er det å omgås kolleger. For å si det enkelt.

Janteloven

Denne forskeren er slett ikke den eneste som har følt janteloven på kroppen. 12 vitenskapelig ansatte ved NTNU er intervjuet som et ledd i en kartlegging av hva som fremmer og hva som hemmer formidling av forskning i massemedia. De aller fleste mente janteloven er høyst virksom, og er redde det de kaller å stikke seg fram. Det gjelder også en del av de som har svært mye medieerfaring, slik som denne medisineren:

Det å stikke seg fram i mediene, kan brukes mot meg av kolleger. Nå er jeg faglig ganske trygg. Før, da jeg ikke hadde den posisjonen, så gikk det litt innpå meg. Folk var mer opptatt av at jeg var i media enn hva jeg sto for.

Formidling er en av universitetenes hovedoppgaver. For en ny institusjon som NTNU, er det å profilere seg spesielt viktig. Blant annet på denne bakgrunnen tok det tverrfaglige skriveforskningsmiljøet knyttet til Institutt for anvendt språkvitenskap, initiativ til et samarbeid med NTNUs informasjonsavdeling. Resultatet ble en liten forundersøkelse av hva som fremmer og hva som hemmer formidlingsprosessen.

Kartlegging

Bare 12 av NTNUs 2600 akademikere er intervjuet. Materialet er for lite til å gi entydige svar, men det er gjort en foreløpig undersøkelse som siden kan føre til mer. Det være seg forskning innen temaet, eller rett og slett mer fokus på denne typen formidling internt i universitetssystemet.

Med formidling menes det i denne sammenheng hovedsakelig journalistisk arbeid for framstilling i massemediene. Bare én side av formidlingsprosessen er undersøkt, nemlig forskernes meninger om, holdninger til, og erfaring med presse og kringkasting. De 12 representerer tre større enheter, dvs. tidligere NTH, AVH og Det medisinske fakultet. Fra disse tre ble det valgt ut to personer fra to forskjellige fagmiljøer, ett miljø som har vært spesielt synlig i media, og ett som har vært mindre synlig.

Ingen planer

Alle forskerne er anonymisert, enten de ønsket det eller ikke. Dels fordi det i denne sammenheng ikke er så viktig hvem som sier noe, eller hvilket fagmiljø han eller hun representerer, men at mest mulig kommer fram. Dels fordi mange gir uttrykk for synspunkter som de ellers ikke ville ha kommet med.

Spesielt vanskelig var det å snakke om virkningen av mediefokusering i ens eget fagmiljø. Dette er noe man ikke snakker om i fagmiljøene. I alle fall presenterte ingen av de 12 fagmiljøene planer eller strategier for kontakten med massemedier. Mange forskere ved NTNU har både vilje, lyst og evne til å formidle sin forskning via massemediene. Det er mange faktorer som virker fremmende på denne typen formidling. Blant annet kan det dreie seg om motivasjon. Både personlige og strategiske motiver virker inn. Eksempelvis det at medieomtale bidrar til å legitimere forskning generelt, eller ens eget fagfelt spesielt. Det er heller ingen tvil om at enkelte forskere ikke bare er idealistiske, men vil at medieomtalen skal gi mer ressurser til det de driver med. Jeg har brukt mediene bevisst til å fremme saker som jeg vil ha fram. For å informere befolkningen? Nei, mer rettet mot personer i beslutningsposisjon i det offentlige. Forvaltningsorganer som til syvende og sist sitter på pengesekken, sier en medisiner.

En teknolog er mer idealistisk: Det å bli omskrevet og fokusert på er en styrke for hele miljøet. Professor Ugelstad, for eksempel, det er en suksesshistorie som viser utviklingen fra det å drive grunnforskning til det å klare å løse viktige samfunnsmessige oppgaver. Dette er også en av grunnene til at man må la seg eksponere. Man har faktisk en plikt til det.

Forskernes kontakt med mediene kan oppstå på mange måter, men det kan være viktig med en heldig debut. Faller det første møtet positivt ut, så får forskeren lettere lyst på mer medieomtale. Og har en først hatt omtale, så blir man lettere husket ved en senere anledning. Enten av den samme journalisten, eller av andre.

Å være i mediene er som en snøball. Det baller på seg når du først har kommet i søkelyset. Du kan ha sittet med de samme resultatene i fem år, men det er først når Dagbladet har omtalt dem, at andre mediefolk betrakter dem som interessante, sier en samfunnsviter.

Alt om sex og underliv

Medierelevans er et annet viktig stikkord. Det er liten tvil om at enkelte fagområder får ekstra oppmerksomhet fordi de driver med noe som mediene oppfatter som spesielt interessant. De fleste som er intervjuet har klare formeninger om hva som er attraktivt. Alt er ikke like flatterende for journalistene:

Om jeg vet hva journalistene er ute etter? Å, ja! Er det noe om underliv eller seksualitet, så er du garantert store oppslag. Viktig helseinformasjon er de mye mindre villige til å skrive om, sier en medisiner. Mediene tar gjerne og ofte kontakt særlig med enkelte medisinere og teknologer. Slike miljøer får mye «gratis» når det gjelder oppmerksomhet, men flere forskere og fagmiljøer kunne blitt stimulert til å oppdage mulig medierelevans i egen forskning. I hvert fall var det flere av de som ble intervjuet, og som aldri hadde hatt kontakt med mediene, som så mulig medierelevans i eget arbeid, bare journalisten ville fiske litt.

Etterkontroll

Det viser seg at forskere som er ettertraktet av journalister og som har mye medieerfaring, vanligvis tar sine forholdsregler. Etterkontroll kan synes å være en viktig faktor for at mediekontakten skal oppleves positivt, det vil si å lese sine egne sitater før de går i trykken, eller sjekke hvordan radio eller TV skal bruke et intervju. Hensikten er ikke å kontrollere journalisten, hevder forskerne, men å unngå brølere.

Jeg krever alltid å få lese teksten på forhånd, for selv for fagfolk kan det være vanskelig å tolke tall. Vi har jo en felles interesse å få dette så korrekt som mulig. Svært ofte inneholder førsteutkastet feilinformasjoner det ville vært svært uheldig å få ut, sier en medisiner som sier hun har mye og god medieerfaring.

En annen fremmende faktor ser ut til å oppstå etter hvert som en får erfaring faste kontakter i mediene. Vanligvis er det journalistene som kontakter forskerne, sjelden omvendt. Akademikere ser ut til å være bemerkelsesverdige dårlige tipsere, og en holdningsendring på det området ville sikkert ført til at mer forskning kom offentligheten for øre.

Nytt språk

Evnen til å snakke enkelt og gjerne med entusiasme om det som er vanskelig for utenforstående, er en annen faktor som virker fremmende. Forskerne med mye medieerfaring bekrefter utstrakt vilje til å forenkle, blant annet fordi framstillingen kan bli feil når andre gjør den jobben. Ikke dermed sagt at det er enkelt å få til, for både språket og presentasjonen i mediene er annerledes enn det man er vant til.

Når vi publiserer, så er vi så forsiktige. Hele forskningskulturen er å dempe konklusjonene. Så leser vi avisene, og så er alle konklusjonene «oppgradert», sier en teknolog som ikke desto mindre har bidratt mye i massemediene.

Lista over hva som fremmer formidling er omfattende, mens det hemmende egentlig kan avgrenses til fire hovedfaktorer. Det er: Frykt for media, frykt for kolleger/janteloven, fravær av prestisje og belønning, og mangel på tid. Mange forskere har klare skrekkoppfatninger om hva mediene kan finne på av forvrengning, forflatning og sensasjonsmakeri. Noen tar sine forholdsregler i sin omgang med mediene, noen lar helt være å ha noen befatning med journalister, mens andre ser medienes annerledeshet som en utfordring det er spennende bryne seg på.

Stimulere og motarbeide

Det er likevel all grunn til å se nærmere på formidlingsprosessen, slik at det som virker positivt kan stimuleres, og det negative kan motarbeides. Det er mye å gripe fatt i for universitetet. Ikke bare ledelsen, men også fagmiljøene og den enkelte forsker kan bidra med en mer bevisst holdning.

Bente Haarstad

NTNU
Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997