Cappelens upopulære serie

«Sammenlignet med filosofien er hellighet en eksakt vitenskap». Så mye for filosofien. Ikke desto mindre er dette fyndordet å finne i E.M. Ciorans samling av filosofiske aforismer, som nå utgis i den nylig gjenreiste og revitaliserte Cappelens upopulære serie.

Bak utgivelsene står cand.mag. i filosofi og idehistorie, Håkon Harket, mag.art. i litteraturvitenskap, Eivind Tjønneland og professor i europeisk idehistorie, Trond Berg Eriksen. Alle har et etter hvert omfattende forfatterskap bak seg og har i en rekke år tatt aktivt del i samfunnsdebatten. Også i denne serien er de aktive bidragsytere.

I dialog med en fjern gud

«Når man gråter uten grunn, er det en bekreftelse på at man har forstått alt», leser vi i «Hellighet og tårer». Denne vesle boken med aforismer er E.M. Ciorans filosofiske hovedverk og ble første gang publisert i l937, i Romania. Cioran var da 26 år gammel, og nylig flyttet til Paris, byen mer eller mindre ble hans permanente base. Den desperate melankoli og mangel på livsmot som gjennomsyrer «Tårer og hellighet» ville vært utålelig var det ikke for at den løftes opp av et språk som lyser av kraft og en stor evne til å anskueliggjøre sitt inderlige ønske om å forstå eksistensens gåter. Dette i spann med en tankens klarhet som iblant lodder overaskende dypt uten å miste evnen til å formidle erfaringen.

Forfatterens intellekt står hele tiden i en dialog til en gud han ikke vil tro på, men som likefullt er adressat for hans tanker. Denne gud er en gud som «ikke engang behøver å eksistere for å herske».

Søren Kierkegaard

I likhet med Cioran regnes også Søren Kierkegaard blant eksistensfilosofene. I Cappelens upopulære serie behandles sider ved hans forfatterskap av kvartetten Garff, Harket, Tøjner og Tjønneland. To nordmenn, to dansker. De fire artiklene i «Innøvelse i Kierkegaard» fordrer at man kjenner Kierkegaards filosofi. Håkon Harket har tatt for seg myten om «den evige jøde» (hvileløst omvandrende uten å finne fred i døden, som straff for drapet på Kristus) som identifikasjonsobjekt for Kierkegaard. Joakim Garff utforsker «Det estetiske hos Kierkegaard», mens Poul Erik Tøjner skriver om hans stil. Hans hensikt er å «ta dèt alvorlig som særpreget Kierkegaard som forfatter og gjør ham til en ener i verdenslitteraturen». Og han spør: «Hvis Kierkegaard hadde villet formulere en sammenhengende filosofi, hvorfor skrev han så ikke bare en slik i tidens og filosofiens stil - han som stort sett mestret enhver stil?»

Personlig fant undertegnede Einar Tjønnelands «Vanens virkelighet som gjentagelsens mulighet Kierkegaard med et menneskelig ansikt» mest interessant. Tjønneland inntar en større distanse til filosofen, og hans essay står i en interessant dialog til Tøjners spørsmål vedrørende hans stil. Den underliggende kritikken av Kierkegaard blir at med hans uovertrufne stil og hans eksklusive kritikk av vanen blir han ikke så lite av en posør. Hans «romantiske kritikk av vanen», skriver Tjønneland, «bør i stedet oppgraderes til å være en forutsetning for improvisasjon».

Litteraturen språkets utopi

Det er ikke tilfeldig at Tøjner kroner sitt essay med en vignett av Roland Barthes: Jeg lider av en sykdom: Jeg ser språket. For akkurat som Kierkegaard nedfeller sin poetikk i «tegnet som er nødvendig for å synliggjøre, men som samtidig skal forlates straks det har gjort sin plikt», er også Roland Barthes «Litteraturens nullpunkt» en utforskning av de tegn, de punkter, som utgjør språket. «hver gang forfatteren skriver ned en samling ord, er det selve litteraturens eksistens det står om», skriver han i denne boken som utkom i l953, og som var hans debut. Forfatteren søkte i sitt programskrift å frigjøre litteraturen fra skjønnskriveri og ideologisk formspråk. Mens det talte ord er en «løpende rekke av tomme tegn» som får gyldighet bare i kraft av bevegelsen de skaper, er Barthes opptatt av måten skriftkodene samspiller i en tekst på. Hans bok kan leses som en alternativ litteraturhistorie, der den tekniske siden ved forfatterens virksomhet er i fokus.

Wittgenstein en reproduktiv tenker

Er det noen som ikke hører hjemme i Cappelens upopulære serie, så er det Ludwig Wittgenstein, kunne man kanskje innvende. Denne språkfilosofen er så populær at det knapt inntreffer en debut uten at forfatteren referer til Wittgenstein som inspirasjonskilde i håp om et dannet publikum.

Ikke desto mindre er vi glade for at hans «spredte bemerkninger» om «Filosofi og kultur» nå for første gang foreligger i en norsk utgave. I likhet med Ciorans bok, er også dette en samling tanker i en lett aforistisk stil. Boken består av et utvalg etterlatte notater (i Georg Henrik von Wrights redigering). I disse notatene reflekterer filosofen over filosofi, kunst, religion og etnisitet. I likhet med Ciorans bok skinner også i denne tekstsamling forfatterens følelse av hjemløshet gjennom. Henvist til en sivilisasjon han følte seg fremmedgjort overfor, søkte han tilflukt, av alle steder, i Skjolden i Sogn, hvor store deler av denne boken er blitt til.

Det eneste filosofiske verket han selv publiserte, var Tractatus logico-philosophicus. Boken er bygget opp av korte, strengt tilhuggete setninger uten et eneste overflødig ord. Wittgenstein omtalte verket slik: «Det består av to deler: av det som foreligger her og av alt det jeg ikke har skrevet, og nettopp denne andre delen er den viktigste» Den boken som nå foreligger i Cappelens serie, gir et glimt inn i nettopp «denne andre delen» av forfatterskapet.

Rituelle gaver

Å gi gaver er tema for Marcel Mauss avhandling. Boken regnes som en av de viktigste som er skrevet i sosial- og kulturantropologien, men de grunnleggende ideer er enkle: «En gave eller tjeneste må møtes med en gjenytelse. Når man ikke gir gjenytelsen umiddelbart, stifter man en diffus gjeld til giveren, en gjeld som før eller siden må innfris. Gaveutveksling skaper på denne og andre måter sosiale forpliktelser og varige bånd mellom partene. Plikten til å gi og motta er selve det normative grunnlaget for sosiale fellesskap. Samfunnet vedlikeholdes gjennom slike systemer av forpliktende relasjoner».

Norsk samtid

To intellektuelle som med sin essayistikk griper rett inn i norsk samtid, er danske Carsten Jensen (l952) og serieredaktør, Trond Berg Eriksen. Trond Berg Eriksens «Nordmenns nistepakke en kritikk av den norske kanonen» kom ut i kjølvannet av debatten omkring Harold Blooms «The western canon» (i denne serien er Bloom aktuell med «Knus de hellige sannheter» fra -87) og i forkant av den norske utgivelsen av samme bok. Eriksens norske kanon avviker totalt fra Blooms. Den diskuterer overhodet ikke de aktuelle verk som matpakka omfatter, men problematiserer selve kanonen som prosjekt. Samtidig inngår den i en til tider begeistret diskusjon med Bloom, og ikke et øyeblikk uten å glemme hvorfor Harold Bloom blir så mismodig på den gode smaks vegne: «Harold Blooms elegiske grunnstemning skyldes kanskje ikke så mye at de store diktere er glemt som at diktningen ikke lenger er et privilegert uttrykk for kulturfellesskapets identitet».

Tvert imot mener Berg Eriksen at ideen om at den norske folkesjelen skal komme til uttrykk gjennom skjønnlitteraturen er «ytterst kuriøst romantisk», og han skriver: «i vårt århundre har fiksjonslitteraturen faktisk spilt en helt underordnet rolle i utviklingen av det norske språket». Berg Eriksens ærend er ikke så mye å devaluere skjønnlitteraturen som å habilitere sakprosaen. Han etterlyser med andre ord litteraturforskere som behandler bl.a. historikeren Halvdan Koht, forskeren Fritjof Nansen og eventyreren Thor Heyerdahl som forfattere.

«En fallen engel er en bereist engel»

Carsten Jensens «Fremtidsmuseet» er en samling skandinaviske tilstandsrapporter fra 90-tallet. «Det handler ikke så mye om vårt fortrengte forhold til døden som vårt fortrengte forhold til fødselen og den byrde av skjebne som fra starten av er skrevet inn i oss som et indre spørsmålstegn ved vår mulighet til fritt å velge» skriver han, før han fullfører et resonnement som med all ønsket tydelighet røper gjeld til E.M. Cioran: «All menneskelig historie springer ut av dette opprøret mot fødselens byrde».

Norge, et alternativt samfunn

Tre av «Fremtidsmuseets» artikler er skrevet på bestilling fra Aftenposten (Norge), Dagens Nyheter (Sverige) og Ekstrabladet (Danmark), og med vidd og spisset blyant går Jensen løs på den forterpete folkesjela og utforsker den. Og hva er det han finner ut? Jo, at han i Sverige befinner seg i et land der «politiske forandringer oppleves som tap av nasjonal identitet», at man i Danmark lenger verken har håp eller angst for fremtiden, men tvert om «har funnet seg vel til rette i en tidsalder av sterkt begrensede forventninger»; at nordmenns besettelse av melkeprodukter avslører oss «som separatister og isolasjonister» og at det «går en rett vei fra geitosten og til nei¹et til EU», Det er verken Fristaden Christiania i København eller Karlsøy i Troms som er alternative samfunn, men rett og slett hele lille Norge som er et alternativt land: «Når man reiser ut i den nordnorske ødemarken, reiser man ikke vekk fra samfunnet, man reiser dypere og dypere inn i det», inn i et «sosialt nettverk som tillater menneskene å overleve i den barske naturen med en frihet som ellers bare er storbymennesket forunt». Men Carsten Jensens essays går lenger enn å skildre tre skandinaviske folkekarakterer. Dypest sett gir han en levnetsskildring av de eksistensbetingelser skandinaven lever under, nå mot tusenårsskiftet. Og da er det ikke fritt for at en viss kulturpessimisme sniker seg inn og farger retorikken.

Etter på denne måten å ha lest det siste halvannet års upopulære skrifter i en jafs, tegner det seg en profil av et redaksjonelt ansikt. Om det nå er redaksjonens egen anskuelse som kommer til uttrykk i et utvalg som overveiende eksponerer nedslått kulturpessimisme, eller det er tidens toneangivende tenkere som er uten fremtidstro, og redaktørene som opptrer som speil for dem, skal ikke her spekuleres i. Med Roland Barthes idé om litteraturen som språkets utopi in mente, får vi avslutte med Søren Kierkegaard: «Den nærværende Tid er Fortvivlelsens Tid».

Ikke så veldig mye har endret seg siden l836.

Fartein Horgar

NTNU
Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997