Trondheimsmodellen ­ noe å kjempe for?



Snart skal departementet ta stilling til en utredning om lærerutdanning, NOU 1996:22. Lærerutdanning. Mellom krav og ideal. Dette dokument uttaler seg bl.a. om praktisk pedagogisk utdannelse ved universitetene. Visse signaler tyder på at Trondheimsmodellen er i fare. I det etterfølgende vil vi prøve å skissere fordeler og ulemper ved denne modellen sammenliknet med den praktisk-pedagogiske utdannelsen ved de øvrige universiteter.

Som de fleste vet, ble Praktisk pedagogisk utdanning (PPU) ved universitetene for noen år siden utvidet fra et halvt til et helt år. I en forsøksperiode fikk de forskjellige universiteter ­ innenfor visse rammer ­ frihet til å eksperimentere når det gjaldt gjennomføringen av det første halvår ­ kalt PPU I ­ av denne utdanningen. Universitetet i Trondheim/AVH valgte det man kan kalle følgestudie-modellen ­ eller mer populært: Trondheimsmodellen. Mens de øvrige universiteter har plassert det administrative og faglige ansvar for hele PPU under de praktisk-pedagogiske enheter (tidligere betegnet Pedagogisk Seminar), har man i Trondheim lagt fagdidaktikk-emnene under PPU I inn under instituttene i de respektive fag. To slike emner på tilsammen 6 vekttall pluss Pedagogisk teori (PT I)(4 vekttall) utgjør tilsammen PPU I. Det er knyttet én uke skolepraksis til hvert av de ovenstående emner. Det anbefales at studentene tar disse 3 emner spredt utover studiet. Som betegnelsen «følgestudium» indikerer, bør disse emner taes parallelt med fagstudiet, bl.a. for å unngå det tradisjonelle skille mellom fag og didaktikk innenfor samme fag. Trondheimsmodellen skulle derved også trekke fagmiljøene sterkere inn i lærerutdanningen.

De 10 vekttall som utgjør PPU I, gir «frie» vekttall til cand.mag-graden ved alle universiteter. Dette var et Columbi egg med tanke på å unngå at den totale studietid økes ved innføringen av ettårig PPU. Men det som skiller Trondheimsmodellen fra de øvrige opplegg, er at fagdidaktikk-emnene på 6 vekttall gir fag-vekttall i de respektive fag og dessuten at PPU I ikke må taes som en samlet enhet. Denne forskjellen er etter vår mening av vesentlig betydning for mange studenter som skal ta avgjørelsen med hensyn til framtidig yrke. Trondheimsmodellen gir studentene en mulighet til å ta deler av PPU uten å tape tid, før de eventuelt bestemmer seg for å ta PPU II etter avsluttet fagstudium. I den omtalte NOU vurderes det bl.a. å samle hvert av de fagdidaktiske emner under PPU til et 5-vekttallsemne. Dette synes uforenlig med Trondheimsmodellen. Det foreslås dessuten en felles rammeplan for universitetene, noe som sannsynligvis også vil komme i konflikt med Trondheimsmodellen.

Det bør ikke underslås at det også innenfor Trondheimsmiljøet er en viss motstand mot vår organisering av PPU. Bl.a. har fakultetsstyret ved SVT nylig foreslått en endring av opplegget. De argumenter som har fremkommet mot Trondheimsmodellen er ikke uten en viss tyngde:

€ Instituttene har ikke vært interesserte og dyktige nok til å utarbeide relevante fagdidaktiske emner innenfor sine fag.

€ Skolepraksisen ­ 1 hel arbeidsuke knyttet til hvert av de 3 emnene innenfor PPU I ­ har skapt store problemer for studenter i normal studiesituasjon.

Når det gjelder den første av disse innvendinger, må man i rettferdighetens navn få hevde at en del institutter har gjort en stor innsats for å utvikle nyttige, skolerelevante kurs i fagdidaktikk (følgestudiet). Det er dessuten viktig å merke seg at UNIT har opprettet en rekke stillinger øremerket for å videreutvikle disse emner i samarbeid med ALS (tidligere Pedagogisk Seminar). Etterhvert som disse stillinger blir besatt, skulle man kunne forvente at disse kursene vil få en form og et innhold som både instituttene og ALS kan si seg fornøyd med.

Når det gjelder innvending nr 2 ovenfor, er dette et for komplisert problem å diskutere her. Men det må være mulig med velvilje fra de involverte parter å komme fram til en praksisordning som er noe mindre problematisk enn den som praktiseres i dag. Et helt år med samlet PPU vil eliminere problemet med skolepraksisen for instituttene, men problemet med å få nok praksisplasser i skolene vil fortsatt være tilstede.

Hva går tapt hvis hvis vi gir opp Trondheimsmodellen?

Dette er det viktigste spørsmål å ta stilling til. Først og fremst bør vi være sikre på at det endelige siktemål: å få flere dyktige (faglig og pedagogisk) lærere ut i skolen, ivaretaes ved det valget vi gjør. Å lage en PPU som ser oversiktlig og grei ut på papiret, er ikke nok. At hele året organiseres under ALS kan virke greit og ryddig. Men hvilke konsekvenser vil det ha for klientellet, d.v.s. studentene som ofte teller på knappene om de skal ta PPU eller ikke? Innenfor realfagene, som vi kjenner best, er det nemlig oftest slik at studentene i de tidligere deler av studiet ikke har bestemt seg helt når det gjelder framtidig yrke. Derfor tar en del et følgestudium ­ som da i neste omgang kan gi mersmak og føre til at man tar PT I og følgestudium nr. 2. Og det å ta et halvår med PPU 2 til slutt, virker da overkommelig ­ selv for studenter med avsluttet hovedfag. De flinkeste studentene innenfor realfagene har oftest andre jobbmuligheter i tillegg til skolen. All erfaring tyder på at en «lang» pedagogisk utdannelse på toppen av en lang studietid med betydelig studiegjeld fører til at mange av de beste ikke velger lektor-yrket.

For å dokumentere denne påstand kan vi nevne at bare 3 av de siste 77 hovedfags-matematikere uteksaminert ved UiO er blitt lærere i skolen. Hos oss i Trondheim har rundt regnet 1/3 av hovedfagsmatematikerne tatt PPU de siste 10 år. Forskjellen er markant, og den viktigste årsaken kan være at Trondheimsmodellen i praksis ikke forlenger studiet i forehold til tidligere, men Oslos opplegg er vanskelig å gjennomføre innenfor denne ramme p.g.a. at PPU tar et helt år etter avsluttet hovedfag.

Vi mener at dette siste moment må vektlegges sterkt når man skal vurdere Trondheimsmodellens framtid! Husk på at hovedfagsmatematikere er en «skrikende» mangelvare i den norske skole! Vi minner om tallrike avisoppslag i den senere tid om dårlige matematikk-kunnskaper i skolen og manglende rekruttering til realfagene. Man trenger flere og dyktigere realfagslærere for å formidle fagene på en måte som vekker interesse og entusiasme hos våre framtidige studenter og forskere. Hvis vår modell for PPU skremmer flinke realister bort fra skolen, så hjelper det lite at opplegget virker ryddig og velorganisert på papiret!!

Konsekvenser for sivilingeniørene.

Til slutt vil vi nevne konsekvensene av en omlegging av PPU for sivilingeniør-studentene. NTNU er blitt pålagt å bygge opp en PPU som også passer for sivilingeniører som velger å bli lærere. Disse utgjør en potensiell ressurs for skolen og representerer en alternativ vinkling mot skolefagene sammenlignet med en tradisjonell universitets-utdannet lærer. Denne koordinering av PPU er allerede godt i gang og det er ingen liten del av studentmassen ved realfagenes følgestudier som kommer fra Gløshaugen. Men en endring av PPU som medfører enten at sivilingeniørene tar et opphold i sine regulære studier på 2 år for å ta PPU I - eller må ta et helt år PPU etter avsluttet diplom ­ blir neppe særlig populært.

(Det første alternativ er ugjennomførbart i praksis!) Dette er én god grunn til at NTNU bør få fortsette med Trondheimsmodellen uavhengig av hvilke modell de øvrige universiteter legger seg på. Etter vår mening finnes det mange gode grunner til at saken bør utredes skikkelig før NTNU eventuelt går bort fra Trondheimsmodellen.

Per Hag
førsteamanuensis

Per Roar Andenæs
førsteamanuensis (seksjonsleder)

* NTNU
*  *  *  *  Info.avd. 		----
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997
---- 		ntnu