Den blå barnevognen
Jeg går bort til vinduet. Termometeret viser tre grader kaldt. Noen spinkle snøfiller driver gjennom luften.
Huden nupper seg på armene mine. Jeg må få på meg en genser. T-skjorten var tilstrekkelig mens jeg vasket gulvene, men nå må jeg passe meg slik at jeg ikke blir forkjølet. Å være alene de kommende dagene er nok, om jeg ikke også skal ligge feberhet i sengen med hoste og rennende nese. Ullgenseren ligger på sofaen. Jeg orker ikke gå dit bort.Jeg bøyer meg, kjenner panelovnen under vinduet. Den er kald. Jeg lar hånden gli over det glatte metallet inntil jeg finner bryteren med fingrene. Jeg vrir den om. En lunken varme brer seg straks inn i håndflaten min. Jeg reiser meg, presser leggene inntil ovnen. Varmen trenger gjennom buksestoffet. Samtidig kjenner jeg lukten av brent støv. Ovnen har stått ubrukt siden jeg kjørte Lene avgårde, tenker jeg.
Moren til Lene har ringt flere ganger de siste dagene. Var jeg nå sikker på at jeg ville være alene ? Jeg måtte bare vite at jeg var hjertelig velkommen hos dem. Jeg svarte at jeg var takknemlig for deres omtanke, men at jeg fant det best å være for meg selv. Jeg lovte å stikke innom dem når høytiden er over. De trenger noen å snakke med. Frode meldte seg også på telefonen, beklaget at han ikke fikk anledning til å komme i kapellet fordi han måtte reise til Paris for å sluttføre forhandlingene om den viktigste kontrakten for divisjonen på denne siden av årtusenskiftet. Men Tove og ungene var der ihvertfall, sa han. Jeg sa nei til Frode også. Ungene vil sette pris på at onkel kommer, sa han. Jeg orket ikke å begrunne hvorfor, sa bare nei. Frode spurte ikke mer, fortalte at han sto på spranget for å rekke butikkene i sentrum.
Et vindu slår. Jeg tar et skritt inn på gulvet. Den ene stuevinduet står fortsatt åpent. Jeg bruker å lufte med det mens jeg vasker. Jeg hadde lovet å ta rundvasken for Lene. Noen annen mulighet ville det heller ikke være denne gangen. Jeg har innfridd løftet mitt. Jeg går bort til vinduet, hekter på haspene. Jeg skjelver. Bare ett av lysene i adventsstaken i vindusposten har vært tent. I morgen er det julaften, tenker jeg. Livets dag. Dato for vår første termin. Ute skumrer det. Klokken er litt over tre på ettermiddagen. Leilighetene i gården på den andre siden av gaten er mørklagte. Men om noen timer vil stuene være opplyste, foreldre og unger vil krangle med hverandre om lysene eller flaggpynten skal på treet først. Jeg får feire jul sammen med dem, tenker jeg. Noe juletre har jeg ikke tenkt å trekke inn i stuen. Ikke noen nisse heller. Adventsstaken med tre utente lys får holde.
En sirene nærmer seg. Jeg kan høre at det er politiet. Jeg ser ned på gaten. Bilene kjører uvørent på det glatte føret. Bare trikken har stanset, omkring hundre meter fra holdeplassen. Trikken er full. Mange av dem som står på holdeplassen må sikkert vente til neste avgang. Sirenen er ikke langt unna nå. En eldre kvinne på fortauet på den andre siden av gaten setter ned de tunge bæreposene sine. Hun retter ryggen, snur seg mot den retningen lyden kommer fra. Rundt henne haster mennesker alle veier, de dulter inn i hverandre med bæreposene sine. Politibilen skrenser inn i krysset, den blir stående på skrå, kommer ingen vei. Gaten er kaos. Bilene har stanset, står på kryss og tvers og sperrer kjørebanen. Et par av dem rygger, politibilen setter seg i sakte bevegelse, snor seg mellom bilene, er forbi og setter opp farten igjen. De blå lysene blinker, sirenen gjør vondt i ørene mine. Bilene og menneskene rører på seg. Trikken klemter, siger sakte frem mot holdeplassen. Jeg kan ikke høre politisirenen lenger. Jeg får rydde soverommet, tenker jeg, men blir stående ved vinduet. Nei, det er ikke mye å rydde, utover å re opp sengen. En eldre dame som bærer tungt kommer ut fra supermarkedet. Jeg har handlet etter den listen som Lene skrev allerede den første søndagen i advent. Jeg skriver den nå, hadde hun sagt, så slipper jeg å tenke på innkjøpene hvis jeg må avgårde før tiden. Det eneste punktet på listen som jeg strøk var bleiene. Jeg får tvinge meg til å re sengen. Den har stått uredd i over en uke. Jeg greier ikke lenger å sove i dobbeltsengen. Sprinkelsengen ved siden av Lenes halvdel griner mot meg straks jeg går inn på rommet. Jeg har latt nattbordlampen være tent. Jeg kan se lysskjæret i dørgløtten. Men jeg makter ikke gå inn på rommet. Jeg sover på sofaen i stuen. Jeg kan høre ropene som vekket meg. Lene som satt i sengen, de blodige hendene; jeg kan fortsatt kjenne panikken som grep meg, som lamslo meg først, men som også fikk meg i aktivitet. Den kalde bilen som startet på femte forsøket, Lene som vaklet ned trappene mens hun ropte ord jeg aldri hadde hørt, blodet som rant nedover bena hennes, kjøreturen til sykehuset, mottagelsen, beskjeden om å vente på dagligstuen, Lenes hånd som klemte rundt min før jeg måtte slippe, legen som kom etter en lang stund. Dessverre, sa han. Dessverre, sa han en gang til. Jeg husker ikke mer av samtalen.
En mann i grå frakk og med en bredbremmet hatt dukker frem rundt hjørnet. Han skyver en blå barnevogn foran seg. Han går raskt, sneier borti en ungjente som står midt på fortauet og glaner ut i luften. Mannen enser det ikke. Jenta viser ham fingeren, men han har ikke øyne i nakken. Det er naboen, tenker jeg, visst er det ham. Den arbeidsløse arkitekten, som holder livfulle monologer om kunsten å overleve på offentlig stønad. Han dukket ikke opp i bisettelsen, heller ikke Ursula, den tyske kona hans. Hun og Lene snakket ofte sammen om hvor fint det ville bli for de to smårollingene å ha hverandre som lekekamerater, om den nye sommeren som lå bare et halvt år borte og om hvor deilig det skulle bli å kunne gå til parken og sette seg ned i gresset med de små. Gutten må være blitt et halvt år nå. Jeg har ikke hørt en lyd fra leiligheten deres på mange dager. Ikke etter bisettelsen, når jeg tenker etter. De må ha reist bort for julen, har jeg tenkt.
Naboen krysser gaten, på skrå. En bil bremser, glir på trikkeskinnene, stanser på tvers; sjåføren bruker hornet. Naboen ser ikke engang til siden. Det er noe febrilsk over farten hans; han skyver barnevognen foran seg som om han vil støte den fra seg, uten å klare det. Nå går det opp for meg hvorfor naboen avviker fra alle de andre som har det travelt nede på gaten. Han bærer ingenting. Heller ikke barnevognen er lastet med en eneste bærepose. Det er bare ham og den blå barnevognen. Han kjører inn i rennesteinskanten. Vognen gjør et hopp. Så vipper han den opp, bukserer den inn på fortauet. Stakkars guttunge, tenker jeg. Jeg kjenner raseriet stige i meg. Naboen og barnevognen forsvinner under meg. Han er på vei inn gårdsporten.
Jeg snur meg, går bort til sofaen, trekker på meg genseren. Idet jeg skal gå ut i entreen stanser jeg ved soveromsdøren, skyver den opp og ser inn. Ubrukt, tenker jeg, og går videre. Jeg åpner utgangsdøren. Noen banner nede i trappeoppgangen. Jeg kjenner en vond lukt, som jeg ikke har merket tidligere. Jeg greier ikke bestemme meg for hvor den kommer fra. Naboen er kommet opp på avsatsen under meg. Han drar vognen etter seg opp trappetrinnene. Han puster tungt. Jeg kremter. Han snur seg.
- Hei, sier jeg.
Han stirrer på meg. Ansiktet hans er grått, magrere enn vanlig.
- Hei, sier jeg igjen, skal jeg hjelpe deg med vognen ?
- Nei, takk, sier han, jeg klarer meg selv.
- Merkelig lukt, sier jeg, som om noe råtner.
- Jeg kjenner ingenting, sier han.
- Kjenner du den virkelig ikke ?
- Nei.
- Er gutten våken ?
- Nei.
- Sover han ?
- Det var et rart spørsmål, sier naboen, hva skulle han ellers gjøre ?
- Unnskyld, jeg er fortsatt ikke helt med, sier jeg.
- Det kan jeg godt forstå, sier han.
Hvorfor spør han ikke om hvordan det står til ? tenker jeg. Naboen holder fast i håndtaket på barnevognen. Han har ikke hansker på. Jeg ser hvordan grepet strammer rundt det gummikledde håndtaket. Han klemmer så hardt han kan. Noe er galt. Han skjelver, ansiktet hans rykker i alle retninger. Er han syk ?
- Er du sikker på at jeg ikke skal hjelpe deg ? sier jeg.
- Hva er det du vil ? sier han. Stemmen hans skingrer.
Jeg går et trinn ned trappen. Han følger meg intenst med øynene.
- Skal jeg be Ursula komme?
- Jeg trenger ikke hjelp, sier han. I alle tilfelle kunne ikke Ursula hjulpet.
- Er hun ikke her ?
- Hun er borte, sier han. Han fukter leppene med tungen.
- Når kommer Ursula hjem igjen ?
- Vet ikke, sier han, hun er nok ute.
- Så du hvor politipatruljen tok veien ? sier jeg.
- Politiet ?
- Ja, du må ihvertfall ha hørt sirenen.
- Jeg vet ikke. Og jeg liker ikke å bli pumpet for svar.
På nytt fyller den kvalmende stanken trappeoppgangen.
-Kjenner du ikke stanken ? sier jeg.
- Nei, sier han.
- Jeg skulle nesten til å si at den kommer fra leiligheten din, sier jeg.
Han slipper barnevognen, stikker den høyre hånden i frakkelommen, trekker frem en sigarettpakke, fisker ut en røyk og tenner den. Sigaretten danser mellom fingrene hans.
- Du skjelver, sier jeg.
- Og så ? sier han.
Noe er rav ruskende galt. Dette er ikke den naboen jeg kjenner. Hvor er glimtet i øynene hans ? Hva har skjedd med den kjappe replikken, galgenhumoren han brukte når han beskrev sin egen arbeidsløshet og de økonomiske problemene det medførte ?
- Kan jeg få se smårollingen? sier jeg.
- Nei, sier han.
- Hvorfor ikke ?
- Jeg tror ikke du har godt av det, sier han.
Han tar et skritt til siden. Barnevognen får en dytt.
- Pass opp, roper jeg.
Den blå barnevognen er på vei ned trappen. Naboen står som forsteinet og ser på. Jeg hopper ned til avsatsen hans. Han griper fatt i meg. Vognen velter. En skinnpose blir kastet ut, en baby glir ut av posen og rutsjer slapt ned trinnene. Ikke en lyd kommer fra guttepjokken. Nå ligger han stille, på avsatsen nedenfor. Naboen holder meg enda fastere.
- Slipp meg, roper jeg.
Han trekker meg inntil seg.
- Det er altfor sent, sier han.
Jeg ser på ham.
- Jeg skjønner ikke hvorfor du orker å søke livet, sier han.
Sverre M. Nyrønning
