En spiker i hjernen
Enkelte bilder glemmer man aldri.
En mor sitter ved sykehussengen. Under det hvite lakenet ligger en femten år gammel gutt. Han lever, men er død. Han vil aldri våkne opp. Moren har sluttet å gråte. Ved bena hennes står en bastkurv. Klærne er slitte; en grovt vevd kjole. Guttens brune ansikt er blekt Ansiktet er fredfullt, men noe forstyrrer roen. Midt i pannen er et merke, som ved første øyekast minner om et kastemerke. Men det er et spikerhode jeg ser. Et røntgenbilde blir holdt frem for meg. Som et hvitt strek kan jeg følge den flertommede spikeren bøye seg og trenge gjennom kraniet og inn i hjernen. Slag for slag har spikeren trengt stadig dypere inn. Jeg kjenner ubehaget og raseriet; hvem i himmelens navn kan finne på slikt mot en ung gutt? Mannen ved siden av meg sier at gutten ble funnet i en grøft i utkanten av landsbyen, etterlatt av bødlene som var ferdige med sitt arbeid. Hensikten er åpenbar: Å spre frykt og terror.På bordet foran meg ligger årets fjerde utgave av tidsskriftet Torture, som blir utgitt av Rehabiliteringssenteret for torturofre i København. Hvert kvartal sender senterets leder Inge Genefke og hennes stab ut tidsskriftet, som forteller detaljert om torturens fortsatte eksistens og utbredelse i den verden vi lever i. Det er dyster lesning hentet fra et sisyfos-arbeid; men på samme måte som vi må forstille oss at Sisyfos, som rullet steinen oppover for å oppleve at den rullet ned igjen og han dermed måtte begynne på nytt med blodslitet, fant en mening med virksomheten, så må vi la oss imponere over håpet om at det nytter også som basis for det mangeårige engasjement Genefke og hennes medarbeidere har vist i kampen for de aller mest maktesløse: Menn, kvinner og barn som er i bødlenes hender.
Det var under ett av mine besøk ved Rehabiliteringssenteret i sentrum av København at bildene av femtenåringen med spikeren langt inn i hjernen ble presentert. Ett av de terapeutiske grep i behandlingen av torturofre er å vise dem fotografi eller tegninger fra torturscener, slik at ofrene lettere kan få sette ord på det de har vært igjennom. Men bildene av den levende døde femtenåringen viser også noe annet; hvordan vår forestilling om tortur som et middel for å fremskaffe opplysninger, langt på vei er passé. I dag er tortur først og fremst et terrormiddel; et maktgrep for å spre angst og lydighet, et gjennomtrengende signal fra autoritære makthavere som ikke skyr noe middel for å forsterke og bevare makt.
Dyster statistikk over torturens utbredelse er ikke noe problem å fremskaffe ved Rehabiliteringssenteret i København. Dette er en høyt anerkjent kompetanseinstitusjon på verdensbasis, også med etablerte mindre knutepunkt andre steder på kloden. Inge Genefke er allerede nominert til Nobels fredspris for sitt arbeid. Hun er lege. Enda dystrere blir lesningen av rapporter og statistikker når man får høre om et stadig mer markant innslag i den moderne tortur, nemlig legers medvirkning. Selv om grovsmedenes tid definitivt ikke er over i moderne tortur, har den mer sofistikerte formen, som ikke etterlater fysiske tegn på mishandling, langt på vei overtatt. Erfaringen viser at riktignok skaper en unggutt med en spiker slått inn i hjernen naturlig nok angst, men enda større blir angsten når mennesker blir sluppet ut av torturcellene som levende døde uten at det er mulig å se et eneste fysisk merke av mishandling på kroppene deres. For å gjennomføre dette trenger de blodige makthaverne høyt kvalifisert legepersonell, som kan bistå under mishandlingen for å kontrollere hvor grensene for tåleevne hos offeret går. Et torturoffer som dør, er først og fremst et resultata av dårlig utført arbeid. leger som velger bort den hippokratiske ed, forhindrer den fysiske død, men de gjør det i dødens tjeneste.
Torture er et tidsskrift som kan gjøre en leser nedstemt. Men samtidig sprer en slik enkel trykksak også et håp, denne grunnleggende eksistensielle følelse vi alle trenger på vår vei. For den eneste måten å motvirke torturen i verden på, er ved å kjempe imot. Det gjør Inge Genefke og hennes medarbeidere. Og arbeidet gir også resultater, gjennom å skape større motstandskraft og bevissthet om tortur, og ved å hjelpe hardt prøvede mennesker.
Tortur har eksistert til alle tider. Som borgere i et demokrati slipper vi heldigvis å frykte despotens lakeier på døren om natten. Men for store deler av verdens befolkning er frykten for hamring på døren mens søvnen skal gi nye krefter, en realitet. Torture minner oss på dette. En påminnelse vi trenger.
Sverre M. Nyrønning
