Kunst mellom stive permer

"Jeg er så fri at jeg våger den påstand at de abstrakte kunstnerne har bragt menneskene i et nærmere forhold til naturen, fordi de ikke bare spiller betrakterens rolle, men nærmer seg den på en langt mer inntrengende måte".

Denne frie påstand stammer fra Roar Wold (hvis bok Bilder l941-l996 er anmeldt tidligere her i avisen). Av årets kunstbøker er hans en av de få som altoverveiende befatter seg med den rene koloritten - selv om det også i hans bilder er hyppige innslag av figurasjon.

Av de rene monografier er det få i år. Ved siden av Møller/Bjerkes bok om Wold, gir Grøndahl Dreyer forlag ut Frans Widerberg. Malerier l956-l996 , forfattet av og i utvalg ved Hans-Jakob Brun og Øystein Ustvedt. Boken er blitt til på bakgrunn av Widerbergs utstilling i Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, og det var også forfatterne, som er henholdsvis direktør og museumsassistent/ mag.art. som var ansvarlig for utstillingen. Deres hensikt har vært å vise en "sentral norsk samtidskunstner i helfigur" - noe som bare delvis har lyktes, i og med at kunstnerens grafiske produksjon er totalt fraværende. Noe forfatterne også er under vær med selv.

"Hva er det med Frans Widerberg?"

"Hva er det med Frans Widerberg?" spør Brun i sin artikkel om kunstneren, og gir langt på vei svaret selv. Hans essay er bygget på store kunnskaper vedrørende norsk kunst og norsk kunstutdanning, men kanskje mer viktig, det viser stor innlevelse i de symbolske, følelsesmessige og tankemessige aspektene som er utgangspunktet for Widerbergs bildeverden. Der direktøren med sin tekst tar leseren med inn i denne verdenen, viser museumsassistentens tekst kunstnerens utvikling, etappene, sprangene. Begge er nyttige som nøkler til Widerbergs maleriske univers.

"Det lover jeg Dem, herr Grimeland"

På Gyldendals liste finner vi en ren vennebok til skulptøren, Joseph Grimeland. Grimeland er kunstneren bak Sjø og land, relieffet over inngangspartiet på Oslo Rådhus og Oslopiken (samme sted). Hans kunst er, slik den presenteres i denne boken rent klassisk, slik Rodin definerte skulpturen. Boken er ført i pennen av kollegene, Per Ung, Odd Nerdrum og journalisten Stig Andersen. Et av bokens poeng er at selv om Joseph Grimeland har ført en relativt anonym tilværelse, er han blant dem som kanskje sterkest har påvirket oss ved i så stor grad å ha skapt de kunstneriske "kjennemerkene" som til daglig omgir oss og som er en etablert del av "det norske landsskap". Preget av å være en "vennebok" som denne er, er ikke anekdotene til å komme utenom. Personlig falt undertegnede for denne, fortalt til Stig Andersen: "En gang måtte jeg sitte igjen på skolen fordi jeg hadde glemt en bok. Da ble mine foreldre sinte: - Man kan ikke behandle barn slik, sa de. - Fra i dag av slipper du å gå på skolen! Folkeskolen var fornedrende". Ved siden av å demonstrere ulike sider av Grimelands billedhuggerkunst, gir den et lite utsnitt av hans maleriske arbeider.

Ellers er jo Odd Nerdrums personlige hommage à den eldre venn og kollega fornøyelig. Om deres første møte på Teaterkafèen, skriver han: "Vi ble presentert for hverandre. Han fortalte at han hadde sett bildene mine på juniutstillingen (l964), ga meg komplimenter og ba meg innstendig om å "male slik du gjør nu". Selv var jeg ganske sjenert og reservert, men jeg følte likevel det høytidelige i situasjonen og svarte: - Det lover jeg Dem, herr Grimeland." Siden vet vi at Nerdrum fikk bukt med sjenansen, og at han holdt løftet sitt.

Også Per Ungs artikkel er en dypt personlig hyllest til den eldre kollega. I "Joseph Grimeland - en tradisjonsbærer" skriver han om hans plass i en skulpturens kanon, der Donatello, Michelangelo, Bernini og Rodin er selve søylene, men heller ikke han lar anledningen gå fra seg til å bibringe offentligheten glimt fra minneboken: "Josephs "hule" i Løkkeveien var åsted for uendelige samtaler om kunst. Odd Nerdrums kontroversielle tilsynekomst i norsk kunstliv og hans deltagelse i det lille miljøet rundt Joseph var svært inspirerende. Vi var mye sammen, særlig i l970-årene, og vi følte oss som en undergrunnsbevegelse i opposisjon til det etablerte og bestående."

Kristofer Leirdal - "En grepa kar!"

På Tapir forlag i Trondheim hylles en beslektet billedhugger. For nøyaktig ett år siden fylte Kristofer Leirdal 80 år, og denne monografien er venner og kollegers hedersrose til ham. Heller ikke han har vært en høyrøstet bidragsyter til den offentlige debatt. I likhet med Grimeland er Kristofer Leirdal mer kjent for å ha bidratt til å utforme den kunst vi omgir oss med i det offentlige rom. Hans bidrag til Trondheim er således ikke mulig å vurdere høyt nok. Torgeir Flekk Suul, ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, tar for seg Leirdals arbeider ved Nidarosdomen, og dveler særlig ved St. Mikael som "kroner toppen av nordre vesttårn" og som kan "sees fra alle kanter". Artikkelen er en kortfattet hyllest til mennesket og kunstneren, og avsluttes med fyndordet: "I det hele tatt synes jeg han er en grepa kar!" Og for den som ikke vet det, det er Leirdal som er kunstneren bak "An-Magritt og Hovistuten" utenfor Ilen kirke og "Krigsseilermonumentet" på Honnørbrygga i Trondheim.

Den uregjerlige Eros

Den siste billedhugger som årets kunstbokmarked byr på, er Gustav Vigeland. I Eros i Gustav Vigelands kunst (Grøndahl Dreyer) er det i midlertid hovedsakelig tegneren som kommer til orde. Vigeland er mest kjent for de monumentale skulpturene i Vigelandsparken. Denne boken omfatter bare noen få av dem. De fire artikkelforfatterne belyser fra hver sin vinkel de innslag av erotisme som gjør seg gjeldende i Vigelands kunst, og de strømninger som var med å farge europeisk tenkning omkring århundreskiftet. I "Kjærlighetens forvandlinger" redegjør Frithjof Bringager for "Mythos og Eros i Vigelands kunst", og viser hvordan datidens billedkunstnere og forfattere bevisst søkte et «nytt kunstnerisk innhold, og en ny mening med sin kunst og sin kunstnerrolle». I tråd med de romantiske strømningene mot slutten av forrige århundre, søkte de tilbake til tidlige europeiske myter, såsom de klassiske kjærlighetsparene (f.eks Amor og Psyche, Leda og Svanen, Kvinne med div. kentaurer). Jan Kokkin skriver Vigelands erotiske kunst inn i et europeisk perspektiv: "Vigelands tegninger skiller seg klart ut fra både tidligere og samtidig erotisk kunst. De er tegnet i en ekspresjonistisk stil som inntil da må ha vært ukjent. De er usedvanlige også ved den store variasjon i figurenes stillinger og kroppsspråk". Det må også føyes til at Tone Wikborgs bidrag "Gustav Vigelands kvinnesyn" virker like programmessig som avlegs. Selv om den nok avslører kunnskaper om det kvinnesynet som var gjeldende for l00 år siden, virker denne kunnskapen uvesentlig for forståelsen av Vigelands erotiske kunst.

To utstillinger

Blant flere andre utstillinger, har Museet for Samtidskunst (Oslo) hatt utstillingene Søppelmannen/The Garbage Man, og Portrett. Begge disse er dokumentert i bokform og utgitt på museets eget forlag. I et eget rom i museet finner vi eksilrusseren Ilya Kabakovs "Søppelmannen" - en totalinstallasjon hvor det lille menneskes heroiske hverdag illustreres ved "hjelp av arkitektoniske konstruksjoner, lys, lyd, farge og gjenstander". I tillegg til å være en katalog - ganske prosaisk - over utstillingens gjenstander, rommer boken interessante essays om denne kunstneren som idag lever en hektisk nomadetilværelse fra utstilling til utstilling, men som i kommunismens glade dager var en sovjetisk ikkeperson.

Med den andre utgivelsen fra Museet for Samtidskunst tar denne oversikten et raskt sidesprang over til fotokunsten. Det er tre vidt forskjellige bøker vi skal se på. Som tilfellet var for Søppelmannen er det også sjefskonservator Karin Hellandsjø som har skrevet forordet til Portrett. "Portrettet står på randen av sammenbruddet" sa Paul Valèry tidligere i vårt århundre. Denne erkjennelse har de kunstnerne som deltok på utstillingen tatt konsekvensen av, og deres innfallsvinkel til portrettkunsten er alt annet enn tradisjonell. Hellandsjø skriver: "Ved å fokusere på fenomenet portrett forholder Museet seg her til en tradisjon som noen vil hevde har utspilt sin rolle". Felles for de kunstnerne som bidrar til utstilling/antologi, er at de bryter radikalt med tradisjonen, og det er derfor en ganske sjokkartet opplevelse betrakteren utsetter seg for. Bøkene som ikke er i vanlig salg, kan skaffes fra Museet. Utgivelsene har form av å være kvartaltidsskrifter. Kanskje Kunstakademiet burde abonnere på dem?

Det klassiske bildet

Sett mot Paul Valèrys utsagn fortoner Morten Krogvolds portrettkunst seg som den rene besvergelse. Det er Norsk Filminstitutt som utgir hans l00 portretter fra slutten av de første l00 år. Også denne bokens utspring er en utstilling, nemlig en utstilling til feiringen av filmens første l00 år. Man ønsket er portrettutstilling, en som skulle favne "hele sirkelen rundt kameraet". Ingen i det norske miljøet var mer selvskreven til denne jobben enn Morten Krogvold. Når jeg kaller Morten Krogvolds portrettkunst for besvergende, så er det fordi den så åpent forfekter det klassiske bildet. I disse godt og vel 200 sider med smakebiter fra filmhistorien, finnes ingen flørt med effekter og virkemidler som den opplyste betrakter kan knytte til noen bestemt epoke eller mote. I den grad fotokunsten kan kalles tidløs (noe den naturligvis ikke kan. Fotoapparatet er omtrent l50 år gammelt. Men la gå), må dette også gjelde Krogvolds bilder. I denne boken går fotografen tett innpå objektet, iblant provoserende tett. Da dette er en temabok, et bestillingsverk, arbeidet Krogvold denne gangen på objektenes hjemmebane. Arbeidet skjer utenfor kunstnerens studio og følgelig ikke på premisser han selv har diktert, noe som i seg selv skaper en spenning i det ferdige kunstverk.

Poetiske snapshots

Den siste fotobok som skal behandles i denne omgang, er signert Jan Jedlicka. Hans A winter journey to the sea er en ganske litterær dokumentasjon av en togreise mot havet, poetiske "snapshots", ikke alltid helt fokusert, ofte skakke; alltid egnet til å meditere over. Mange vil kjenne ham igjen som en av bidragsyterne til ECM-jazzens etterhvert vidgjetne coverkunst. Bl.a. tok han omslagsbildet til Jan Garbareks Visible World. Denne vesle "foto-romanen" - knipsa på turen mellom Basel og Haag - er et brudd med alt man forbinder med det "klassiske" fotografi. Ikke desto mindre er det stor kunst i sort-hvitt.

Oppslagsverkene - oversiktsverkene

Skal en ha en oversikt over tilstanden i norsk kunst akkurat nå, er Universitetsforlagets Norsk Kunstårbok vanskelig å komme utenom. På l50 sider i stort format gis et meget bredt innsyn i hvilke retninger vår egen samtidskunst tar. I tillegg til en meget god bildedokumentasjon og essays om enkeltkunstnere, bringes et utvalg anmeldelser av utstillinger (eks. Håvard Vikhagens festspillutstilling/Bergen og Knut Roses retrospektive maleriutstilling i A. Fernley Museet), samt en oversikt over de viktigste begivenhetene i våre naboland.

På Gyldendal forlags underbruk Ad Notam følger kunsthistoriker Erik Mørstad med sitt Malerileksikon opp Skulpturleksikon fra fire år tilbake. Boken er en interessant innføring i malerkunstens historie, samtidig som han med den erfarne pedagogs iver veileder sin leser gjennom skogen av begreper.

En erfaren pedagog er også Søster Wendy Beckett. Med sin ruvende Maleriets historie er hun forfatter bak årets absolutte tungvekter - om man ser bort fra Aschehougs firebinds Kunsthistorie. Til grunn for verket ligger en "lidenskapelig opptatthet av kunst", og det er med forbilledlig formidligsevne og entusiasme hun deler objektet for sin lidenskap med oss. At hun med kledelig beskjedenhet legger til at hennes "forsøk på å tilby et visst bakgrunnsstoff som kan hjelpe til å gjøre kunsten mer tilgjengelig" er "famlende" får vi ta som et utslag av nonneaktig ydmykhet.

Den norske utgaven har fått norsk språkdrakt av Jens Holmboe, og konsulenter (engelsk) har vært Patricia Wright og (norsk) Inger Johanne Galtung-Døsvig. Fremstillingen er kronologisk, fra oldtiden og til i dag. Av norske kunstnere er det kun Edward Munch som finner nåde for hennes blikk, og av hans bilder er det særlig "Pikene på broen" som med sin dystre understrøm av drifter som fascinerer. Men som hun skriver i sin kommentar til bildet: "Men å forklare hele betydningen er det samme som å forminske den. Munch er en symbolist med ideer som virker på et ubevisst nivå". Kanskje mer enn noen av de andre bøkene berørt i denne omtalen, er Maleriets historie egnet i undervisningsøyemed. Ikke bare er den en grundig kunsthistorie. Med sine mange bildedutsnitt er den også en konstruktiv veiledning i praktisk maleri.




Fartein Horgar