Platon, glansbilder og nevrofysikk

- Som moderne mennesker er vi ambivalente til fenomenet farge. Det hefter en grunnleggende usikkerhet ved hva farger er, og derfor gjemmer i oss lett bak en Rød-Larsensk skråsikkerhet, sa fysikeren Torger Holtsmark i sitt innlegg på NTNUs fargeseminar.

Seminaret ble avviklet i Hannah Ryggen-salen ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, og samlet fagfolk fra ulike disipliner til et todagers dypdykk i fargenes verden. Ideen til fargeseminaret oppstod i kjølvannet av et kåseri ved Lørdagsuniversitetet i fjor vinter.

- Torger Holtsmarks betraktninger omkring Goethes fargelære satte meg på ideen om et slikt seminar, forteller arrangementssjef Anita Leirfall.

- Selv om vi alle har et forhold til farger i hverdagen, får vi problemer med å redegjøre for fenomenet dersom noen spør oss om hva farger er. Også vitenskapsteorien er i beit for adekvate svar. Ingen kan sette seg på sin høye hest og si at i vårt fagmilø, der vet vi hva farger er, understreket Leirfall. Hun har fått økonomisk støtte fra Sosialantropologisk institutt for å gjennomføre seminaret, og har utarbeidet programmet i samarbeid med arkitekten Torbjørn Caspersen.

- Temaet er blitt møtt med stor entusiasme fra alle deltagerne, og jeg tar det som et tegn på at farger er et naturlig utgangspunkt for tverrfaglig dialog, sier Leirfall.

Ut i det ukjente

Sosialantropologen Stein Johansen brukte sitt foredrag til å problematisere ideen om at farger er en objektiv egenskap. Han skisserte tre hovedretninger i synet på farger: objektivisme, subjektivisme og relasjonisme. Er farger objektive egenskaper ved tingene, genereres de i vårt sanseapparat, eller oppstår fargene i relasjonen mellom menneske og omgivelser?

Etter at Newton i 1672 presenterte resultatene av sine prismeforsøk, hvor han konkluderte med at hvitt lys inneholder alle farger, skulle saken tilsynelatende være avklart. I følge Johansen har imidlertid moderne fysikk ledet oss bort fra det naivt-objektivistiske paradigmet som Newton sto for, og inn i subjektet selv.

- Hvilke sansemessige inntrykk vi mottar, er bare i begrenset grad bestemmende for hvordan fargen erfares. Klassifikasjonen, og dermed forståelsen av fargene varierer fra kultur til kultur, poengterte Johansen.

Han fikk støtte av fysikeren Holtsmark, som understreket at bare en dialog med det enkelte subjekt kan vise oss hvordan fargene oppleves.

- Å forske på farger vil si å kaste seg ut i det ukjente, bemerket Holtsmark.

Platonske glansbilder

Den allsidige fysikeren åpnet like godt sitt innlegg med første Mosebok, og påpekte hvordan skaperverket ble til i en vekselvirkning mellom produksjon og observasjon.

- For at skaperverket skal bli synlig, må det betraktes. Dette grunnleggende poenget gjenfinnes også i den greske matematiker og filosof Euklids optikk, hvor sansning forstås som en projeksjon fra øyet. Et perspektivt verdensbilde fordrer et produktivt punkt som perspektivet opprettes ut fra, forklarte Holtsmark, som utvidet poenget til en gjennomgang av maleriets historie.

- Overgangen fra et aspektivt til et perspektivt verdensbilde sammenfaller med oppdagelsen av menneskets eget ståsted, og markerer overgangen mellom egyptisk og gresk kunst. Oppdagelsen av sentralperspektivet på 1400-tallet viderefører denne innsikten, forklarte Holtsmark. Han brukte begrepet glans som innfallsport til Platons fargelære, som i motsetning til Euklids optikk ikke er aksiomatisk, men bygger på menneskets fornemmelse av farger.

- Alt jeg ser, finner sted der ute, fargen er lokalisert ute i verden. Når det ytre lys blir sterkt, blir mitt indre lys tilsvarende utfordret, og vi blir blendet. Dermed framtrer glans, som er den tredje grunnfargen i Platons system etter hvitt og sort. De kulørte farger er utledet av glans, mens hvitt og sort er utviklet av øyets romlige opplevelse av omgivelsene, forklarte Holtsmark, og tillot seg en trist bemerkning om barnebarnas manglende interesse for glansbilder.

Forskjell som gjør en forskjell

I følge Platon er rødt den første kulørte fargen som skilles ut:

- Lyset smelter organismen så øyet blir gjennomsiktig. I det glans forbindes med øyevæsken oppstår fargen rødt, mente Platon. Likevel er det glans som gir fargen uttrykk, og fungerer som et produktivt sentrum, poengterte Holtsmark.

- Vi kan ikke i dag snakke om glans som noen grunnfarge på linje med rødt gult og blått, men heller som en blanding av speilbilde og diffust lys. Glansen til en tomat er betinget av strukturen i overflaten, og er ikke fremkommet gjennom noen fargeblanding. Likevel benytter det 17. århindres stillebenmalere seg av farger for å skape en illusjon av glans, og denne håndverkets fullkommengjørelse kan vi se i de kunstferdigst malte druer og sølvfat, eksemplifiserte Holtsmark.

At rødt er en særlig sterk farge, skulle også antropologen Martin Thomasens innlegg illustrere. Han tok for seg antropologene Berlin og Kays kartlegging av evolusjonen i fargedifferensiering, som stort sett oppviser de samme trekk verden over. Fargene defineres i kontrastpar, og det er derfor ingen tilfeldighet at man ikke i noen kultur opererer med bare én farge

- Det viktige er ikke fargens egenskap i seg selv, men hvordan den kan brukes til å markere en forskjell, sa Thomassen. Han trakk en analogi mellom totemisme og fargeskiller. På samme måte som ulike sosiale grupper kan definere seg gjennom et totemdyr, fungerer farger som sosiale meningsbærere. At mennesket bare opererer med et begrenset utvalg grunnfarger skyldes ikke at vi ikke kan sanse flere, men at vi ikke trenger så mange kontraster for å kunne kommunisere. Derfor er skillet mellom mørkt og lyst en grunnleggende faktor i alle kulturer. Rødt defineres i sin tur i kontrast til disse.

- Blant zuluene i Sør-Afrika oppfattes det å drive ut onde ånder som ensbetydende med å drive ut det sorte. Derfor brukes svarte kyllinger som offer. Samtidig beskrives besettelse av forfedrenes ånder i lyse fargetoner, fortalte Thomasen.

Gult og blått

Bernd Neumann ved Germanistisk institutt NTNU leverte et spennende bidrag om Goethes oppgjør med Newtons fargeteori.

- Goethes oppgjør var først og fremst et poetisk-filosofisk oppgjør med den fremadstormende maskintidsalder, og kan leses som en tidlig modernitetskritikk, hevdet Neumann.

I stedet for å undersøke lyset eksperimentelt, søkte Goethe etter lysets urfenomen ad filosofiske veier. Dette ga seg også komiske utslag, som da poeten etter sin berømte Italiareise i 1790 bestilte et prisme for å etterprøve Newtons forsøk. Goethe var slett ikke enig i at lyset var sammensatt av spektralfarger, men lot likevel prismet ligge en god stund.

- Like før prismet skulle leveres tilbake kastet Goethe likevel et blikk gjennom glasset, og innså straks at Newtons lære var falsk. Lyset forble like hvitt. At poeten glatt overså at lyset måtte falle inn i prismet gjennom en smal spalte for at spektralfargene skulle vise seg, er en annen sak, fortalte Neumann.

Goethes fargelære foreligger i tre bind, og selv om det i dag er lite å hente i hans utlegninger om fargenes fysiske beskaffenhet, representerte hans kritikk et betimelig brudd med fysikkens fysikalistiske fordommer. Fargene lar seg ikke gripe slik de "er", men slik de kommer til syne i prosesser i naturen, og oppstår i en vekselvirning mellom subjektive og objektive betingelser, hevdet Goethe. Det som observeres og den som observerer, inngår i en helhet, og kan ikke skilles fra hverandre dersom man vil gripe fargefenomenet på en adekvat måte.

- For Goethe var de grunnleggende fargene gult og blått, og det hadde lite med söta bror å gjøre, bemerket Neumann. - Det er grunn til å tro at klassisisten Goethe var influert av sine opphold i Middelhavslandene, og at havets blåfarge og solen gulfarge var opphavet til denne oppfatningen.

Et annet pussig poeng fant Neumann i Goethes ungdomsverk "Den unge Werthers lidelser", hvor hovedpersonen nettopp tar livet av seg i ført en gul og blå drakt.

- Myndighetene ble etter hvert tvunget til å forby en slik påkledning etter en rekke Werther-inspirerte selvmord.

Rød klut for filosofen?

Neumann betegnet Goethe som en "lysets Don Quixote", men mente likevel at hans kritikk av den framvoksende naturvitenskapen også har gyldighet i dag:

- Det går an å ha rett selv mot noen som har rett, hvis sistnevnte fører til katastrofale konsekvenser, sa Neumann, og brukte atombomben som eksempel.

I et berømt sitat sier Goethe: "Det har alltid vært risikabelt å uttale seg om farger, og en av våre forgjengere sa en gang at oksen brøler dersom den ser en rød klut, men filosofen blir rasende bare han hører om farge". En filosof som ikke ble rasende, men som derimot fant interessante perspektiver knyttet til fargefenomenet var den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein. I sin bok "Bemerkninger om farger" behandler han alt fra gullfarge til problemet med å finne en helhetlig fargeteori.

Professor Ingemund Gullvåg fra Filosofisk institutt hadde benyttet anledningen til å sette seg inn i det lite kjente skriftet, og brukte det som utgangspunkt for sitt foredrag. Wittgenstein mener det er feilslått å søke etter fargenes grunnleggende vesen gjennom et studium av fysiske eller psykiske prosesser, men at vi kan komme fargene nærmere ved å studere "fargebegrepenes logikk". Hvorfor gir det for eksempel mening å snakke om at noe er grønt og gjennomsiktig, men ikke at noe er hvitt og gjennomsiktig?

Også førsteamanuensis Arnt Myrstad fra Universitetet i Tromsø mente fargene har noe å tilføre filosofien:

- I forsøket på å skille mellom subjekt og objekt har fargene vært en snublestein for filosofien siden renessansen. Kanskje bør vi snu på flisa og spørre om fargene kan hjelpe oss til å forstå sammenhengen mellom subjekt og objekt? spurte Myrstad.

Fysiologi og fortolkning

Biofysikeren Arne Valberg illustererte i sitt foredrag hvordan øyet arbeider med farge, og ga indirekte støtte til ett av Goethes poenger i fargelæren. Hvordan vi oppfatter en farge er ikke bare avhengig av lysets fysiske beskaffenhet, men også av faktorer som "metning" og "luminositet". Likevel understreket Valberg at et studium av nevrofysiologiske prosesser ikke vil fortelle oss noe om vår bevissthet om farger. Selv om man kan forklare sansningen kausalt, bringer ikke dette oss nærmere en forståelse av hva det vil si å forholde seg til og fortolke fargefenomener.

Fortolkning av farge kunne arkitekten Bruno Lundström fra Institutt for form og farge si mer om. Han har blant annet hatt ansvaret for opprustningen av Trondheim havn, og har hatt en finger med i spillet i valget av Trondheim bys fargeprofil.

- Farger navngis på fire forskjellige måter: gjennom fantasinavn, trivialbetegnelser, pigmenter eller produksjonssted, kunne Lundström fortelle. Slik oppstår betegnelser som sjokkrosa, skitgult, trønderrødt og pariserblått, kobolt, oker, ekte gult og ekte blått. Likevel vil et klassifikasjonssystem for farger bare fange opp et minimum av de nyansene vi faktisk kan skille ut.

- Skulle vi fremført en symfoni av Beethoven på et fargekart, ville det være som å spille den på leirgjøk, sa Lundström. Han understreket at fargens bruksområde skaper variasjon i opplevelsen av fargen. Også objektets størrelse, dets avstand fra oss, og omgivelsenes farge spiller med i opplevelsen. I tillegg vil våre subjektive referanser bokstavelig talt farge vår fortolkning. Innenfor kunstmaleriet har fargeinteressen imidlertid vært laber de siste årene.

- Likevel kan ikke farge og form skilles fra hverandre, hevdet professor Jon Arne Mogstad fra Kunstakademiet i Trondheim. Han viste lysbilder av "minimalismens far", Donald Judd, og bemerket at det kan være vanskelig å se forskjell på et fargekart og et minimalistisk maleri. Mogstad avrundet med en tegning sønnen hans hadde laget. Den høstet stort bifall fra salen...

Hvorvidt NTNUs fargeseminar bragte tilhørerne noe nærmere en forståelse av hva farger "egentlig" er, forblir et åpent spørsmål. For den som vil vite mer, er det verdt å merke seg at bidragene vil bli utgitt som et ekstranummer av filosofitidsskriftet "Parabel" i løpet av våren. Inntil da er kanskje et fargebad å anbefale?

Karen Margrethe Nielsen