Essayisten Jens Bjørneboe
"Gudskjelov", sa Jens Bjørneboe etter å ha lest høyt for påtalemakt og jury et avsnitt i en særdeles grov pornobok. "Nå skal jeg hjem til middag. Folk skulle bare vite hvilket borgerlig familieliv jeg egentlig lever. Så ville de bli sjokkert". (Sitert etter "Saken om uten en tråd" Pax l967.)
I sin bok av året, "Metafysikk eller selvmord" (Cappelen), skriver Norges fremste Bjørneboe-kjenner, Kaj Skagen, etter først å ha sitert følgende avsnitt av Rudolf Steiner: Her byr det seg en mulighet for noe fryktelig. Nemlig at mennesket mister sine følelser for den umiddelbare virkelighet, uten at noen ny åpenbarer seg for ham. Han svever da liksom i det tomme rom. Han opplever seg selv som død. De gamle verdier blir borte, og ingen nye er oppstått for ham. Men dette er mer enn en mulighet; det vil før eller siden bli realitet for enhver som streber etter høyere erkjennelse. Før eller siden når man til det punkt hvor ånden erklærer alt liv for dødt. Da er han ikke lenger i verden. Da er han under verden. Han foretar helvetesfarten.
Og Skagen: For å begripe hva dette innebærer, kunne man tenke seg at det såkalte "borgerlige" liv, med alle dets sosiale og moralske absolutter - arbeidslivets rytme og tvang, de familiære forpliktelser, den økonomiske nødvendighet, normene for skikkelig opptreden, ansvarlig livsstil, måtehold osv. - at denne livsform er det reisverk som hindrer jeget i å falle i det tomme. Det vil si: å ikke klare å avslutte sin "helvetesfart".
Det er svært mye i Bjørneboes liv som tyder på at han ikke kom ut av den livskrisen som de fleste mennesker rammes av et sted "midt i livet" og at han ikke, som hans åndelige lederskikkelse Rudolf Steiner, formulerte det, opplevde at en "ny verden (steg) opp for ham".
Idealisten
Han hadde levd et velordnet liv innefor borgelige rammer. Siden ungdomstidens fuktige utskeielse på fetter André Bjerkes gutteværelse, hadde han praktisk talt ikke rørt alkohol. Han var ektemann og barnefar så det riktig forslo, og han jobbet fra morgen til kveld som idealistisk Steinerskolelærer; og sist men kanskje aller mest viktig: Han forholdt seg til et metafysisk univers bygget opp og utlagt med matematisk akuratesse av den samme Steiner.Som 39-åring opplever Bjørneboe at alt dette mister sin tiltrekningskraft. Ingenting av det som har vært så avgjørende brikker i hans liv - og antroposofiens univers som han var overbevist om sannheten i, aller minst - kunne fortsette å motivere til "moralsk og skapende eksistens..." (K.S.).
Motorene som til nå har vært hans drivkraft, slukner. Han er kommet i den livssituasjon at man selv må "skape sin motivasjon for det fortsatte liv gjennom sin egen, villede indre aktivitet: Man må sette seg i bevegelse uten ytre tilskyndelser". (K.S.).
Det som antente Jens Bjørneboes motivasjon for fortsatt "indre aktivitet", var en natt i fyllearresten rundt juletider l960.
Rasende polemiker
Frem til nå hadde hans artikler for det meste vært av pedagogisk karakter, ispedd reisebrev, kunstnerportretter og epistler i grenselandet mot det skjønnlitterære. Men nå eksploderer han i fornyet skaperkraft, og esteten Bjørneboe forvandles til en molok, hvis skyts rettes mot alt som lukter av autoritet og uniform.Heretter opptrer lyrikeren Bjørneboe kun som gjesteartist hos dramatikeren. Selv om det vi med en klisjé kaller "Det ondes problem" nok er til stede i hans femtitalls-romaner ("Før hanen galer", "Jonas", "Under en hårdere himmel"), er disse romanene likevel mer partsinnlegg i en politisk debatt enn scene for eksistensielle problemstillinger. Hans romanpersoner fra sekstitallet og utover er helere personer, med større psykologiske dyp og flere menneskelige muligheter enn hans sjablonger fra tiåret før.
Det er også nå han går inn i den delen av sitt forfatterskap som gir ham evig litterært liv. Jeg tenker ikke på "Frihetens øyeblikk" og "Haiene", og heller ikke "Uten en tråd". Der Jens Bjørneboe virkelig lyser som polemiker og debattant, er også der han er som mest unyansert og blind i sitt raseri: nemlig som essayist.
Undertegnedes første møte med Jens Bjørneboe var med artikkelsamlingen "Politi og anarki". Bare tittelen var nok til å rykke en ungdom i den verste opposisjonsalderen ut av likevekt. Jeg leste den i ett strekk i løpet av to netter og begynte forfra igjen ved endt lesning. Det var den første bok jeg fikk hendene i, som jeg følte forandret meg. Som jeg følte bidro til å dytte meg videre frem mot selvstendighet. Samtidig var dette lesning som ga meg følelse av identitet: Man var en som leste Jens Bjørneboe. Det var altså meg; og så var det alle de andre.
Fortsatt aktuell
Har så disse essays holdt seg? Er de noe mer enn en ravende manns velformulerte midtlivskrise? Fødselshjelper for unge menns individuasjon?Pax forlag, i samarbeid med Gyldendal, har i løpet av de siste par år arbeidet med hans samlede verker, og i høst er det essayene som kommer i stive permer. Nå er tiden kommet for å se om en av etterkrigstidens mest markante essayister stadig har gyldighet.
Det er med en viss spenning jeg åpner det bindet som altså inneholder hans politiske essays. Tilfeldigvis blar jeg rett opp på "Regning fra koloniene" - et kraftig oppgjør med Europas kolonipolitikk. Denne artikkelen, som første gang sto på trykk for 26 år siden, kaster et grelt lys over den dagsaktuelle konflikten i Zaire-Burundi-Rwanda.
Deretter gir jeg meg til å lete etter "Dagligliv i Syden" - det stykke lesning som først næret min appetitt på utenlandsreiser, men finner det selvfølgelig ikke før i det bind som lanseres under vignetten "Epistler". Umiddelbart misliker jeg at forlag og redaktører har ordnet Bjørneboes skriftstykker tematisk. Jeg savner den gamle kronologien. Jeg savner vekslingen mellom de krasse, unyanserte, polemiske utfallene mot kjente og mindre kjente offentlige personer, og de vare stemningsskissene. Men heller ikke "Dagligliv i Syden" er utgått på dato. Også kattefortellingen, "Om en norsk skaukatt" og "Om en katt fra Napoli" har havnet i "Epistler", mens "Hemingway og dyrene" naturlig nok er i andre bindet av "Kultur", hvor det jo også hører hjemme.
Ryddige bøker
Komposisjonen av de tre bindene med essays Bjørneboe utga mens han levde, er preget av tilfeldigheter. Av undertitler som "Essays om katter, domstoler og mennesker" eller "Essays om stormannsgalskap, straffelyst, kunst og moral" skjønner vi at den redaksjonelle linje er valgt med et smil. Nå er såvel smilet som undertitlene borte, men for den som liker ryddige bøker, er jo det like bra.Etter hans død i l976 kom det ytterligere fire samlinger med essays og epistler, den første allerede samme høst, og bar tittelen "Under en mykere himmel". Bortsett fra "Om formyndermennesket" som opprinnelig innleder "Vi som elsket Amerika", er samlede essays i "Pedagogikk" identisk med Bjørneboes første posthume utgivelse. Bidragene til dette bindet er alle skrevet da han underviste på Steinerskolen, og speiler en ung lærers levende interesse for unge mennesker, og hans innsikt i barnesinnet. Ganske betagende er hans refleksjoner etter en førsteklassings tillitsfulle betroelser: "Du Bjørneboe! Jeg liker ikke snille barn, jeg!" Det kom helt fra bunnen av sjelen, da han hvisket det i øret på meg. Det var vanskelig å gjøre annet enn å tilstå at jeg også i grunnen likte de slemme best. Men allikevel er det ikke så synd på de snille som man skulle tro. For til de "slemme" hører alle de problematiske naturer. Og det vil ved nærmere betraktning si hele klassen. Det gjelder bare å få øye på det, for alle har et eller annet kratt i sjelen hvor de er slemme, og først når vi har oppdaget hverandres kratt, er det at vi begynner å få øye på hverandre. for inne i mørket og slyngplantene er det hemmelighetene sitter. Går man nu i moralens navn løs på dette stykke jungel med sigd og insektsprøyte, da kan man i hvert fall være sikker på at hemmelighetene, dem får man aldri vite noe om.
Livets lærerskole
Femtitallet har i ettertid fått omdømme som kulturelt kjedelig. Ingenting kunne være mer misvisende. Dette var en tid da det virkelig skjedde noe på det området av samfunnets åndsliv som er det aller viktigste: skolen. Dette var pionertiden for Steinerskolen - en pedagogikk som har fått ringvirkninger langt inn i den "vanlige" skolen. Og en av pionerene var nettopp Jens Bjørneboe. Mannen som skrev dette århundrets skoleroman: "Jonas" (l955. I sitt forord skriver André Bjerke at han "var kvalifisert som få til dette faget, med en mangeårig utdannelse i livets lærerskole - som sjømann, krigsemigrant og kunstner, og med Carnegies medalje for livredning. Dessuten hadde han lest Novalis og forstått ham: "Vi er utsendinger med et stort oppdrag. Vi er kallet til å danne jorden".Allerede året etter fant fetter og forlag det tjenlig med et bind Bjørneboe-epistler til, og da Bjerkes engasjement innen samfunnslivet var av mindre politisk art enn søskenbarnets, og da de pedagogiske essays allerede var plassert, er det naturlig at den boken som i l977 og kostet kr 79, og fikk navnet "Lanterner. Noveller, reisebrev, epistler" her er redigert inn i, nettopp; epistler. Alt er skrevet i løpet av femtenårsperioden frem til l965, og i det aller meste er det trettiåringen som kommer til orde, en livsbejaende Jens Bjørneboe som ennå er i stand til å tilgi "denne latrinen av en planet".
Originalutgivelsen redigert av André Bjerke, og bidragene fra "Norge mitt Norge" og "Politi og anarki" til årets "Epistler", har ikke svekket inntrykket av at dette er Bjørneboes lyseste og muntreste bok.
Om teater
Tross forfatterens død året før, var l977 et godt år for Bjørneboe-entusiaster. Noe som en stund minnet om en hel liten Bjørneboe-industri så ut til å bygge seg opp. Først redigerte og utga Bjerke "Samlede dikt" og altså "Lanterner"; så oppførte Nasjonalteatret en forestilling basert på Bjørneboe-stoff, før Bjørneboes enke, Tone T. Bjørneboe redigerte og utga samlingen "Om Brecht", for allerede neste vår å følge opp med "Om teater". Disse to posthume utgivelsene utgjør naturligvis hovedtyngden i "Teater". Boken gir et innblikk, først og fremst i hans egen dramatikk, men demonstrerer også hans enorme kunnskaper om teater generelt. Gjennom synspunkter på dramaets egenartede estetikk og poesi, slipper den praktisk utøvende kunstner leseren inn i sitt verksted og innlemmer han i sin tenkning.I Pax-utgavene fra -77 og -84 har Tone Bjørneboe i sitt forord til "Om Brecht" tatt med Bjørneboes eget maskinskrevne synopsis til boken. Hun skriver: "Brecht - kommisær eller yogi?" var arbeidstittelen på en bok Jens Bjørneboe aldri rakk å fullføre. Boka var tenkt å bli på ca l00 sider og skulle omhandle Brechts liv sett på bakgrunn av de sentrale politiske begivenheter i dette århundre, en gjennomgåelse av hans dramatiske verk og teaterteori, samt kommentarer til oversettelse av Brechts lyrikk.
Bare forordet ble skrevet ferdig. Men det eksisterer så mye materiale om Brecht fra Jens' hånd at det likevel har vært mulig å stille sammen en bok, langt på vei etter den opprinnelige planen.»
Verken forord eller faksimile av Bjørneboes plan er med i herværende utgave, og i hvert fall faksimilen savnes.
Også l979 ga Bjørneboe-hungrige et hardt tiltrengt næringstilskudd. Galleri F15 i Moss hadde en stor mønstring av billedkunstneren Bjørneboes malerier, tegninger og karikaturer, og Gyldendal forlag ga ut "Bøker og mennesker". Artikler i utvalg fra l947 til l975. Disse er å finne i de to bindene med essays om kultur, og igjen er det "den andre Bjørneboe" leseren møter. Ved å granske Bjørneboes egen redaksjon av de tre samlinger essays han selv rakk å utgi, slår det en at det oftest er folkefienden i seg han lar kommer til orde. Disse etterlatte artiklene om mennesker og om bøker viser altså en annen Bjørneboe, og "Kultur 1"; og "2" rommer til sammen 670 sider med bokanmeldelser, kunstnerportretter og andre ytringer om kultur - i tillegg til de nært beslektede bind som inneholder reisebrev, epistler og flanerier, pluss altså "Om Teater", som også inneholder en ufullført biografi om Brecht.
Hele Bjørneboe
Og dette sier meg at en tematisk redigering av Jens Bjørneboes essayistiske forfatterskap slett ikke er så dumt likevel, for på den måten ser man at den delen av forfatterskapet som ga gjenklang hos en tjueåring i vill og pubertal opposisjon, bare er en del av ham. Skal man få tak i hele Bjørneboe, må man også ta seg tid til ting han skrev i et lavere tempo og med en annen hensikt enn å få godtfolk til å skjelve i buksene.En nylesning av Bjørneboes essayistikk sier meg også at det kanskje ikke er det som gjør ham til dagens mann hos unge lesere som sikrer ham en varig plass i Norges Nasjonallitteratur, men snarere de mer tilbakelente betraktningene fra sidelinjen. Såsom hans ode til folkevognen Cato, eller anmeldelsen av fetterens niende diktsamling på fjorten år, der han ber den ivrige dikter om for fremtiden å brenne halvparten av de dikt han kommer til å skrive; for: "Han er ennu ikke kommet dithen, at alt han tar på, blir gull. Men alt han brenner, vil bli gull. For dikt som er skrevet, de kan ikke opphøre med å eksistere mer. Det lønner seg å brenne. Hvis der er ordentlig stoff i versene, så kommer de igjen. Garantert. Hva hjalp det å brenne Giordano Bruno?"
Både som essayist og dikter insisterte Bjørneboe på sin frihet: Prisen for dette - for å følge sin egen linje - er høy. Den er en evig usikkerhet. Men det er prisen for den åndelige frihet. Det er en luksus å ta seg denne frihet, - men den er min form for kapital: enhver norsk leser vet hva jeg skriver - vel, det kan være galt - men det er ikke kjøpt, det er subjektivt ærlig.
Fartein Horgar
