Hva er uklart, Veium?
Universitetsavisa bringer 7. november (nr. 17) et intervju med personaldirektør Knut Veium, under overskriften "Uklare forpliktelser ved forskningstermin". Her redegjøres det for hans tenkning rundt plikttjeneste i forbindelse med forskningstermin for fast vitenskapelig ansatte. Såvidt jeg forstår, bringes intervjuet som et resultat av et stykke jeg skrev i Universitetsavisa nr. 16, hvor jeg karakteriserte "gjeldende instruks" på dette området som en potensiell "gylden fallskjerm"-ordning for professorer. "Gjeldende instruks" på dette feltet er et rundskriv utarbeidet av Universitetsdirektøren og personaldirektøren, som er distribuert til alle fakulteter.
Meningsløst
I intervjuet i Universitetsavisa uttaler Veium blant annet:1. "Forskningstermin er ikke en automatisk rett".
2. "Plikttjeneste blir et meningløst begrep ettersom særavtalen til vitenskapelig ansatte gir disse rett og plikt til å drive forskning 50 prosent av tiden sin. Når de har forskningtermin, gjør de ikke annet enn å utføre jobben sin."
Han mener derfor det blir feil å fokusere på forskningstermin som et gode. I et rundskriv datert 27/3-1996 har Veium uttalt følgende: "Plikttjeneste skal ikke pålegges i slike tilfeller (etter endt forskningstermin). Det er to grunner til dette. For det første er forskningstermin en fordel man oppnår etter å ha arbeidet ved universitetet noen år. Plikttjeneste kan altså betraktes som opparbeidet på forhånd. For det andre har vitenskapelig tilsatte såvel forskningsplikt som -rett, og forskningsterminen er derfor et naturlig ledd i forskerens kompetanse-utvikling, med andre ord relatert til utførelsene av forskerenes pliktige oppgaver."
Her uttrykkes klart at forskningstermin er en på forhånd opparbeidet fordel. For de fleste av oss representerer vel fordeler også goder. Det tas ingen reservasjoner om at forskningstermin er en fordel man kan opparbeide seg. Nei, det er noen man "oppnår etter noen år".
Faglig fornyelse
Det tradisjonelle formålet med forskningstermin er følgende: Den skal gi en mulighet for faglig fornyelse, som forutsetningsvis skal komme universitet via de respektive forskningmiljøer, til gode. Forskningstermin har tradisjonelt aldri har vært ment som noe "klapp på skulderen" til noen, ikke noe sted i verden, unntatt nå altså NTNU. At man tradisjonelt har operert med opptjeningstider, er en helt annen sak. Alle kan ikke alltid ha forskningstermin. Hvorfor er det så vanskelig for personaldirektøren å slutte seg til et synspunkt som er ment å ivareta universitets interesser?Det ser heller ikke ut til å bekymre Veium nevneverdig at han både i intervjuet i Universitetsavisa nr. 17, og i sitt eget rundskriv, motsier seg selv ettertrykkelig. I en av setningene som skal begrunne hvorfor plikttjeneste ikke skal pålegges, angis forskningstermin som en "fordel man oppnår". I en annen setning som skal begrunne det samme, uttales det at forskere bare gjør jobben sin når de tar forskningstermin. Hvor grundig gjennomtenkt kan dette være? En får vel kanskje håpe at det ikke er gjennomtenkt i det hele tatt?
Det blir dessuten lett tragikomisk når man henter inn uttalelser fra det eneste universitetet i verden nord for Polarsirkelen og tar dem til inntekt for slike synspunkter. I den rette NTNU-ånd bør personaldirektøren heller spørre: Hva er praksis ved MIT? Og da blir svaret et noe annet enn det man finner på 70 grader nord.
Hva mener Kollegiet?
Hovedpoenget med mitt innlegg i Universitetsavisa nr. 16 var imidlertid ikke først og fremst å ta et oppgjør med Veium sin tenkning rundt forskningstermin, som han generøst deler med oss gjennom intervjuet i Universitetsavisa nr. 17. Hovedpoenget er at rundskrivet av 27/3-96 kan bare ha oppstått i et vakuum hvor den instans som skulle holdt Veium og andre velmenende administratorer i ørene, har vært sørgelig unnfallende. I viktige universitetspolitiske saker skal universitetsadministrasjonen ha fått klare styringssignaler fra Kollegiet om hvordan de skal forholde seg. Det kan de simpelthen ikke ha fått i denne saken.Er så dette en viktig universitetspolitisk sak? Et kort regnestykke forteller oss at svaret er ja. NTNU har ca. 2000 fast vitenskapelig ansatte. Anta at alle skal avvikle et friår med full lønn i løpet av en 7-års syklus. Det blir i overkant av 300 friårsverk per år, til en verdi av ca. 100 millioner kroner. Da er utgifter til vikar-hjelp ikke inkludert. Alle tar selvsagt ikke friår, men anta nå at bare 25 prosent gjør det, et nokså realistisk estimat. Da snakker vi fortsatt om ca. 25 millioner kroner per år for universitetet, ikke inkludert utgifter til vikarhjelp. For NTNU er 25 millioner kroner mye penger, etter en hvilket som helst målestokk. Det ønskes også at en større prosentandel enn idag skal benytte seg av ordningen. Friårs-ordningen er altså en viktig universitetspolitisk sak, og her må det nye Kollegiet vise seg voksent og komme med klare styringssignaler. Selvsagt finnes andre saker av tilsvarende eller større viktighet. Uansett, eventuell unnfallenhet eller feighet om en heller vil, bør høre fortiden til.
Rettmessig krav
For de fleste av oss synes det faktisk klart at dersom universitetet legger ut flere ti-talls millioner kroner per år for å fremme faglig fornyelse blant sine vitenskapelig tilsatte, bør universitetet rettmessig kunne kreve å få noe tilbake. Særlig for studentene må dette være et legitimt og viktig krav. Det opplagt viktigste virkemidlet her er at en professor etter endt friår (fri fra undervisning, slik at en skal kunne vie seg 100 prosent til forskning, ikke til undervisning og administrasjon ved et annet universitet med høyere professor-lønninger) skal komme tilbake til universitetet med sine nyervervede impulser, og virke der en periode. Men noe slikt oppfatter altså NTNU sin personaldirektør som "meningsløst". Og da er det vel lettere å innse at han også kanskje kan oppfatte mye som "uklart"?Asle Sudbø, institutt for fysikk
