Universitetsdirektørens frontalangrep på dr.ing.-utdanningen

I løpet av høsten har vi ute på instituttene blitt gjort oppmerksom på at universitetsdirektøren har besluttet å innkreve 40 prosent overhead av totale lønnskostnader på alle eksternfinansierte (15 prosent for forskningsrådsfinansierte) oppdrag ved NTNU. Det later ikke til å eksistere noe unntak for prosjekter der dr.grads-utdanning inngår.

I anvendte forskningsmiljø finansieres imidlertid idag en stor del av dr.ing.-utdanningen direkte ved hjelp av industrimidler. Dette skjer f.eks. av Statoil gjennom VISTA-programmet, der utvalgte forskningsmiljøer tildeles stipendmidler og driftsmidler (tilsammen NOK 320.000 pr. kandidat), rett og slett fordi Statoil synes det er viktig å stimulere oppegående fagmiljøer, og fordi de ønsker dyktige fagfolk med relevant forskererfaring for eventuell framtidig ansettelse i selskapet. Dersom jeg som NTNU-professor i framtiden skulle være så heldig å få et slikt VISTA-stipend, betyr det - etter at kandidaten har fått sin lønn, som inkl. sosiale utgifter beløper seg til ca. NOK 250.000 - at jeg vil mangle NOK 30.000 på å dekke regningen fra universitetsdirektøren - og at jeg ikke vil ha noen midler til å gjennomføre forskningsarbeidet for. Tror universitetsdirektøren at jeg har spesielt lyst til å legge ned arbeid for å skaffe tilveie VISTA-stipendier i framtida?

Selv med forskningsrådsfinansiering, blir det forsvinnende lite driftsmidler igjen til å gjøre forskning for når "skatten" er betalt. Det er interessant å notere seg at NTNU sentralt stimulerer til en tankegang som sier "Hvorfor skulle jeg gjøre en ekstra innsats, man kan jo ha en behagelig hverdag ved NTNU uten å gjøre noe mer enn et minimum"...

For å være litt mer positiv: Selvsagt ønsker jeg å bidra til å utdanne dr.ing.-kandidater ved NTNU. Det var en av hovedgrunnene til i sin tid å søke seg til universitetet. Men - for å være konkret: I øyeblikket har jeg fått akseptert et prosjektforslag hos et internasjonalt oljeselskap om dr.ing.-finansiering. Selskapet har innfridd mitt budsjettkrav på NOK 500.000 pr. år, fordi dette er et arbeid med bl.a. tung eksperimentell innsats, noe som koster penger. Dersom NOK 100.000 forsvinner ut av prosjektet til sentral overhead, må jeg imidlertid revurdere situasjonen. Mine mulige løsninger er:

  1. Spørre oppdragsgiver om budsjettutvidelse pga. NTNUs krav om overhead. Etter å ha bragt temaet på bane i muntlige samtaler, føler jeg ingen grunn til å forfølge denne metoden.
  2. Avstå fra prosjektet. Det strider liksom litt mot mine ambisjoner, så jeg ser heller ikke det som en god løsning.
  3. Få kandidaten midlertidig ansatt i et eksternt firma (f.eks. hos oppdragsgiver; eller i SINTEF).
  4. En kreativ variant av det siste er å sette i gang en nyetablering: PROFESSOREN A/S; med ansettelse av dr.grads-stipendiater som primær forretningsidé. Jeg tror de administrative kostnader ved et slikt firma skulle kunne holdes vesentlig lavere enn det som er NTNUs norm...


Et av alternativene II) og III) fortoner seg mest attraktivt - men dette er vel strengt tatt ikke ønskelig fra NTNUs side? Tross alt bør vel dr.ing.-utdanning være en av universitetets primære oppgaver?

Nå inneholder de skrivene jeg har sett om saken noen ord om at en del av den inndratte overhead skal tilbakeføres til lokale fagmiljøer. Det sies imidlertid ikke noe om hvordan dette skal skje, og heller ikke hvem som er det lokale fagmiljø. Er det fakultetet? Instituttet? Prosjektet?. Jeg føler en formodentlig begrunnet frykt for at denne tilbakeføringen ikke vil skje på en måte som gjør det mulig å gjennomføre dr.grads-arbeidet slik det er blitt lovet i planen.

I og for seg hadde jeg en mistanke om at det var rene oppdrag der en universitetsansatt utfører en konsulent- eller kanskje en forsknings-tjeneste for industrien som det var ment å skattlegge ved denne avgiften. Jeg trodde imidlertid at NTH i sin tid opprettet SINTEF for å ivareta dette. I øvrige tilfeller der NTNU-ansatte påtar seg oppdrag tror jeg universitetsdirektørens utspill vil være et fremragende virkemiddel for å provosere fram kreative løsninger, som f.eks. PROFESSOREN A/S. Det blir neppe noe mer midler til å holde liv i NTNUs sentraladministrasjon av det...

Og - dersom sentraladministrasjonen fortsetter å gjøre det vanskelig for universitetsansatte å gjennomføre primære arbeidsoppgaver som f.eks. dr.ing.-utdanning, så kan vel det være like greitt.



Rune M. Holt Professor, Institutt for Petroleumsteknologi og Anvendt Geofysikk