Jazzens mest unike vennskap
Miles Davis/Gil Evans:The complete Columbia studio recordings
(Sony)
I dette århundrets Amerika skiller tre musikalske partnerskap seg ut som kanskje de mest toneangivende for jazzen: Duke Ellington/Billy Strayhorn, Frank Sinatra/ Nelson Riddle, Miles Davis/Gil Evans. Det siste strakk seg over 40 år, og personlighetene tatt i betraktning er det det mest bemerkelsesverdige. Den lavmælte, dannete Evans mot den rå Miles Davis, som når han ikke snakket i musikalske termer hovedsakelig betjente seg av et bakgatespråk.
Columbia planlegger å publisere hver eneste tone Miles Davis spilte inn for selskapet, og endelig, mer enn et halvt år forsinket, foreligger boks nummer to. Vi snakker i denne omgang om opptakene Miles spilte i Gil Evans regi.
Boksen, i sort og med messingrygg, inneholder seks CD-plater pakket inn i en 200-siders bok (ikke akkurat et leservennlig format, men uansett lekker utover enhver forstand). Først og fremst har vi her tre legendariske utgivelser:"Miles Ahead" spilt inn i l957, Gershwin-musikalen "Porgy And Bess" (l958) og "Sketches of Spain" (l960). Dessuten "Quiet nights" fra -63 som ingen av opphavsmennene ønsket utgitt. Da materialet som ble publisert under denne tittelen ble spilt inn, var bossa nova kommet på moten, og Columbia ville ha et bossa-album fra Miles og Evans også. Alt er halvhjertet, og utgivelsen ble nok et bevis på hvor svakt kunstnernes integritet står mot selskapenes interesser. Selv om "Quiet Nights" i ettertid nok er behagelig lytting, er det åpenbart ikke noe mesterverk - noe alle var klar over allerede ved utgivelsen, Evans/Davis ikke minst. Mer interessant er det 13 minutter lange musikkstykket "The time of the barracuda" (-63) som her for første gang er spilt inn på plate. For første gang utgis også den vesle Evans-komposisjonen, "Falling water" (fra -68).
Fremme ved CD nr. 5 er vi igjen tilbake ved "Miles Ahead". Denne platen tar lytteren med til prøvene, demonstrerer prosessen under innspillingen, leverer brokker av studiodiskusjonen, og lar oss være vitne til hvordan to perfeksjonister bryner seg mot hverandre. Siste CD er en samling alternative opptak, noe forresten hver eneste plate avrundes med.
Boken er et kapittel for seg. Foruten bildene, er den et helt lite bibliotek av dokumentasjoner og facts, først og fremst om hver enkelt innspilling, men kanskje like interessant, om et av jazzens mest unike vennskap. Den svarte trompetisten Miles Davis (l926-91) - "the prince of darkness" - hilste alt som representerte det hvite Amerika med fiendskap. Gil Evans (l9l2-88) var hvit som noen, men fra det øyeblikk de møttes var hudfarge ikke noe tema. De kommuniserte umiddelbart, både musikalsk og menneskelig. Vennskapet deres varte fra deres aller første møte i l948 - i varierende grad (mye diktert av Miles Davis sitt heroinmisbruk) til Gil Evans` død.
Miles Davis kom med erfaring fra kvartetter og kvintetter, med fot i bebop. Inn i samarbeidet med ham bragte Gil Evans sine erfaringer som arrangør og leder for svære orkestre, og sammen revolusjonerte de jazzen. Det er dette unike samarbeidet som her dokumenteres. Et samarbeid som resulterte i en musikalsk revolusjon.
Fartein Horgar
