En lykkelig slutt
Ingvar Ambjørnsen:Brødre i blodet.
Roman. Cappelen.
225 s. Kr. 269,-
"Brødre i blodet" er den tredje boka om Elling, en fortsettelse av "Utsikt til paradiset" (1993) og "Fugledansen" (1995). Som i de forrige bøkene ser vi verden gjennom særlingen Ellings øyne. "Utsikt til paradiset" handlet om Ellings sammenbrudd etter at moren, som han hadde bodd sammen med hele livet, døde. Sammenbruddet førte til at Elling ble lagt inn på den psykiatriske institusjonen Brøynes, og "Fugledansen" skildrer oppholdet der, og det gryende vennskapet med den ikke mindre spesielle Kjell Bjarne. I "Brødre i blodet" blir de to vennene tildelt trygdeleilighet i Kirkeveien i Oslo. Fra dette forholdsvis trygge punktet forsøker de å bevege seg ut i Livet. Dét blir ingen enkel ferd.
Elling og Kjell Bjarnes forutsetninger gjør at en hvilken som helst handling fører til de mest utrolige komplikasjoner. Når de f. eks. blir bedt til middag hos støttekontakten ute i Asker, starter de i svært god tid ("Hvis man først tuller seg bort, går fire timer fortere enn man aner") og er nær ved å fryse i hjel før vertskapet kommer hjem.
Men vennskapet deres tåler stort sett slike prøvelser. Dessuten blir de virkelig blodsbrødre, takket være en flaske hyllebærsaft:"Det gikk ikke bedre enn at Kjell Bjarne skled på en issvull, og dro meg med seg i fallet. Flasken kom under oss, og før vi visste ordet av det, lå vi der og kavet i saft og glasskår. Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena, forsto vi at vi hadde kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi var blitt blodsbrødre, rett og slett. Tanken på AIDS skremte oss fryktelig den første timen, men etter at vi fikk plastret og roet oss litt ned, kom vi til at sjansen var minimal. Noen fordeler skal tross alt den som lever i ufrivillig sølibat også ha."
For Kjell Bjarnes del er sølibatet over når Reidun Nordsletten fra etasjen over kommer inn i livet deres - "ferdig besvangret". Elling sliter med en slags dobbeltsjalusi i denne forvirrede situasjonen, men lærer seg etter hvert å vise generøsitet - det er ikke hvem som helst som ville lånt kameraten underbuksa si, heller. Han drives så langt som til å våge seg på poesiopplesning på Kafé Nordraak, der han - helt på egen hånd - får en ny venn, den aldrende, forhenværende poeten Alfons Jørgensen. Og Elling selv blir også poet - riktignok med bare ett dikt - og gjennomfører det som må være Norges mest originale måte å debutere på (selv Rafael Alberti ville blitt imponert).
"Brødre i blodet" er ikke så dyptloddende som "Utsikt til paradiset" og "Fugledansen" var, kanskje fordi Elling ikke lenger befinner seg på kanten av stupet. Det er ikke den beste boka Ambjørnsen har skrevet, men det er uten tvil den morsomste. Det sier en del om hans format som forfatter at han klarer å plassere personene sine i et slikt mylder av komiske situasjoner uten at han noen gang utleverer dem, det er alltid en varm latter leseren sitter der med. Dessuten kan han skildre de såreste og vareste følelser uten at han et øyeblikk blir sentimentalt. Hos en mindre forfatter ville historien om Elling falt til jorda som en stein.
Jeg ble igjen fascinert av hvordan Ellings korrekte, nærmest pedantiske språk står i kontrast til den totale mangelen på kontroll de to har over situasjonene de havner i. «Brødre i blodet» er ei bok om å være utafor og ville inn. Den er også en av de fineste hyllester til vennskapet jeg kan huske å ha lest.
Tormod Skamo
