Farligere sjåfør etter nakkesleng

Personer som utsettes for nakkesleng, får noen ganger skader på «automatikken». Som bilførere kan de utgjøre en stor trafikkrisiko, viser ny undersøkelse.

Bente Bye er 32 år gammel og bosatt på Byåsen. I 1988 ble hun påkjørt bakfra og fikk konstatert nakkesleng. Før påkjørselen jobbet Bente Bye som servitør; nå er hun 100 prosent uføretrygdet. Tobarnsmoren har kjørt bil siden hun var 18. Det gjør hun fortsatt, men ikke mer enn det hun er nødt til for å få hverdagen til å gå rundt: ­ Det er veldig stor forskjell på før og etter ulykken, og jeg har nok vært oppe i mange nesten-situasjoner, sier hun.

­ Blir mye bråbremsing...

I tillegg til de fysiske problemene med å vri på hode og kropp, er det særlig trøtthet og konsentrasjonsvansker som plager Bente Bye når hun sitter bak rattet. Hun har også hatt synsforstyrrelser etter ulykken, og det gjør at hun kan ha problemer med å fatte hele trafikkbildet. Noen ganger begynner det å flimre for henne. Hun kan heller ikke kjøre i mørke, og plages hvis det snør eller hvis sola er for skarp. ­ Dessuten merker jeg at jeg reagerer seinere på ting, for eksempel på trafikk fra sidene. Det blir mye bråbremsing, for å si det sånn, sier hun.

Bente Bye er etter alt å dømme bare én av mange nakkeslengpasienter som har fått betydelige problemer som bilfører. En undersøkelse (der hun ikke deltok) viser nå at mange nakkeslengskadde kan utgjøre en alvorlig fare i trafikken. De kan ha kritisk lang reaksjonstid, og store problemer med å holde bilen rett på veien hvis de samtidig må bruke oppmerksomheten på andre ting enn bare å styre. De blir også fort trøtte og svimle under bilkjøring.

­ Dette er en vanskelig sak, både for de menneskene det gjelder og for samfunnet, sier nevropsykolog Randi Gimse, professor Ivar A. Bjørgen ved Psykologisk institutt, og spesialpedagog Åse Straume, som utførte denne undersøkelsen i bilsimulatoren ved Sintef/ Samferdselsteknikk.

Automatikken som forsvant

I 1995 påviste Gimse og Bjørgen, i samarbeid med øre/nese/hals-spesialistene professor Carsten Saunte og overlege Carsten Tjeld, at nakkesleng kan lede til et forstyrret posturalt kontrollsystem, en forstyrrelse som synes å stamme fra den skaden som har oppstått i nakken. Kroppen blir på et vis av-automatisert, slik at funksjoner som gjennom mange års trening og læring har blitt til automatiske prosesser og reaksjoner, må læres på nytt og nå krever stor innsats og konsentrasjon.

Det var ved å teste øyebevegelser hos nakkeslengspasienter som klaget over synsforstyrrelser og svimmelhet, opp mot en uskadd kontrollgruppe, at forskerne kom til dette resultatet. Undersøkelsen har vakt oppmerksomhet internasjonalt, og er presentert på konferanser og i fagmiljø i en rekke land. Metoden med å teste ulike typer øyebevegelser etter nakkesleng er nå tatt i bruk i erstatningssaker der man strides om nakkeslengens påståtte skadeeffekt, og den blir lagt stadig større vekt på innen rettsvesenet.

Det var for å teste ut konkrete effekter av et forstyrret posturalt kontrollsystem, at Gimse og Bjørgen bestemte seg for å se på slike pasienters evne til å kjøre bil.

Kritisk lange reaksjoner

De 23 nakkeslengskadde som deltok, var slike som på forhånd hadde fått konstatert avvikende øyebevegelser. De hadde alle hatt førerkort i flere år, og samtlige ­ unntatt én, som helt hadde sluttet å kjøre ­ hadde kjørt minst 5000 kilometer det siste året.

Kontrollgruppen besto av personer som samsvarte maksimalt i alder, kjønn, utdanning og kjørepraksis.

Testprogrammet var utviklet ved Sintef/Samferdselsteknikk, og besto av to simulerte bilturer på veien mellom Klett og Orkdal. Den første varte ti minutter, repetisjonen ­ som ble gjort etter en liten pause, blant annet for å kontrollere for mulig simulering ­ varte i seks. Oppgaven var å oppdage trafikkskilt som dukket opp, og å holde bilen på veien. Ingen giring, ingen gassing eller bremsing, ingen betjening av andre instrumenter enn rattet. En vesentlig enklere bilførersituasjon enn i virkeligheten, med andre ord.

Likevel viste det seg at oppgaven for enkelte i nakkeslenggruppen ble i overkant av hva de kunne klare. Det var store individuelle forskjeller, men gjennomsnittlig brukte deltakerne her 1,3 sekunder på å oppdage et trafikkskilt, der kontrollgruppen brukte 0,8 sekunder. Ved kjøring i 80 km/t vil denne forskjellen bety 11 meter ekstra før man for eksempel tråkker på bremsen. ­ Halve nakkeslenggruppen hadde det vi må kalle kritisk lange reaksjoner, forteller forskerne.

Når det gjaldt å holde bilen på veien, og bare det, var det ingen forskjell mellom de to gruppene. Men med én gang oppmerksomheten måtte deles mellom både styring og skilt, ble forskjellen signifikant. Da skjenet bilen med nakkeslengsjåfør både hit og dit.

Det gikk også tydelig fram av testen at nakkeslengpasientene veldig fort ble trøtte. Hyppige pauser hjalp, men bare for kort tid.

Nesten alle i den gruppen klaget da også over at de var blitt dårligere sjåfører.

Rett til førerkort?

Gimse, Bjørgen og Straume berømmer deltakerne i undersøkelsen, som godt var klar over at resultatene kan medføre at noen setter søkelyset på deres rett til å ha førerkort. Nakkeslengpasientene syntes likevel det var overordnet å få ut informasjon om hvordan det er å leve med slike skader ­ og ble lovet at ingen instans skulle bli informert om deres individuelle prestasjoner. Rapporten skulle bare gis som gruppedata.

­ Det er klart at slett ikke alle som har hatt en sleng, får disse posturale forstyrrelsene. Men denne undersøkelsen bør gi opptakten til videre utredninger. En må se til at det ikke skjer ulykker på dette grunnlaget. Nakkeslengskadde bør få søke en eller annen form for erstatning hvis de ikke lenger ser seg i stand til å kjøre bil, sier de tre.

Rapporten om undersøkelsen er antatt i Scandinavian Journal of Psychology, og kommer på trykk i løpet av denne måneden.

LISA OLSTAD

* NTNU
*  *  *  *  Info.avd.
----
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997

----
ntnu