«Samba eller orden i eget hus»?

De gamle skolene og fakultetene ved Unit hadde i mange, mange år en betydelig miljøprofil i sin utdanning og forskning. Jeg nøyer meg med å nevne biologi- og miljøkjemifagene på MN-fakultetet og Vitenskapsmuseet, natur- og kulturgeografifagene ved SV-fakultetet, miljøteknologifagene og miljøstudieretningene ved ulike fakultet på NTH, og miljøforskningen i samarbeid med Nina, Sintef, NGU og Oceanor. På 90-tallet har denne virksomheten også blitt utvidet med et vesentlig sterkere miljøfokus inn i fag som miljømedisin, miljøpolitikk, miljø- og ressursøkonomi, miljøledelse, miljøspykologi og miljøfilosofi. Dagens NTNU fremstår derfor som et universitet som seriøst ønsker å satse på å utvikle og formidle kunnskap om miljøproblemstillingenes egenart og håndtering i samfunnet, både ved innsats innen disiplinene og på tvers av disiplinene. Ambisjonene på tvers av disiplinene har særlig øket de siste to årene som resultat av NTNU-dannelsen med bakgrunn i Underdalkomiteens innstilling, Stortingets vedtak, og prosessen med utformingen av NTNU-Charteret, Rektors strategiprosess og de fire nye tverrfaglige virksomhetsområdene under Det sentrale forskningsutvalg (SFU), som blant annet ledet frem til at »Bærekraftig produksjon og forbruk» ble vedtatt av Kollegiet før sommeren og nå utredes under ledelse av undertegnede.

Det er likevel betimelig å spørre om disse svært høye ambisjonene understøttes godt nok av dagens tiltak og nye prosesser ved NTNU ­ både i fag og i den daglige virksomhet mer i praksis. Som kriterier ved en slik vurdering vil jeg trekke inn følgende elementer: a) miljøfaglig innsats i undervisning og forskning innen disiplinene, b) miljøfaglig innsats på tvers av disipliner, c) miljømessig innsats i den daglige virksomhet og forbruk i praksis.

Stig Larssæther (FIVH og hovedfagstudent i miljøpsykologi) har en artikkel i dette nummer av Universitetsavisa, som på en flott måte oppsummerer hvordan nye miljøutfordringer kan og bør håndteres lokalt. Han foreslår en såkalt »LA21» tilnærming der kriteriene som bør oppfylles er: et globalt perspektiv, et langsiktig tidsperspektiv, tverr-sektoriell innsats, medvirkning og »nedenfra og opp» perspektiv i beslutningsprosesser, samt kompetanseheving om årsak-virkning sammenhenger. Han etterlyser en kraftigere satsing på LA21 ved NTNU, og foreslår tiltak innen kunnskapsformidling, grønne innkjøp og internkontroll, og et bredt utvalg for å dra igang en LA21-prosess ved NTNU.

Etter snart 10 år ved NTNU med oppgaver i retning initiering og koordinering av miljøfaglig virksomhet, først innen siv.ing.-fagene og deretter ved SMU, har jeg nå en rimelig god innsikt i miljøfaglig innsats innen disiplinene. Min konklusjon er at det drives omfattende grad av forskning, undervisning og veiledning på miljørelaterte emner innen disiplinene, og vanligvis med høy kvalitet og relevans i lys av fremtidige utfordringer. Kriterium a) er derfor helt klart ivaretatt, og den begrensende faktor f.eks. for slik forskning er ikke interesse og kvalitet ved våre institutter, men dårlige finansieringsvilkår eksternt, og for undervisningen manglende økonomi og stillingsressurser for nye tiltak til tross for økt studentbelastning ved instituttene. Disse vilkår kan desverre ikke endres vesentlig på kort sikt, men den samlede miljøfaglige aktivitet må ha økt betydelig i løpet av årene fra 1980 til i dag.

Den miljøfaglige innsatsen på tvers av disiplinene har vært og er fortsatt begrenset, og spesielt på tvers av »de to kulturer» naturvitenskapelig/teknologi og humaniora/samfunnsvitenskap. De eksterne vilkår før økt satsing her er desverre fortsatt meget dårlige. Forskningsrådet gikk i fjor ut med planer om en ny storstilt programsatsing på området bærekraftig produksjon og forbruk, men som ofte før maktet man ikke å få tilstrekkelig finansiering fra departementene til å realisere denne satsingen, og programmet som ble startet opp i 1997, er kun en blek skygge av de opprinnelige planer. NTNU selv derimot har ­ i alle fall som intensjon ­ gått offensivt ut m.h.t. nye tverrfaglige tiltak. SFU har som før nevnt under oppstart sitt tverrfaglige virksomhetsområde med samme navn, bærekraftig produksjon og forbruk. Dette ser ut til å få en innretning rundt tre hovedtema (bærekraftig energi, industriell økologi, bærekraftig forvaltning av naturressurser). På energisiden har NTNU i mange år hatt stor miljøinnsats og det er nå fornyet interesse for å styrke de tekniske og ikketekniske elementer i slik forskning, men nok en gang er Norges bevilgninger til forskning på feltet virkelig minimal f.eks. i forhold til Sverige og Danmark. Den nye satsingen på industriell økologi ved NTNU er så langt svært vellykket, ikke minst som et flerfaglig (på vei til et tverrfaglig) innsatsområde som berører mange fakulteter og faggrupper, men det gjenstår å finne finansiering til et bredt anlagt doktorgradsprogram på dette området selv om en søknad om Strategisk universitetsprogram er utarbeidet tidligere i år. Videre er satsingen på biodiversitet, spesielt ved KB-fakultetet og museet, av betydelig omfang og tverrfaglig orientering, selv om det tar lengre tid enn ønsket å utvikle en bred medvirkning fra SVT-fagene. Senter for miljø og utvikling har en viktig koordineringsrolle på begge de to siste områdene, i tillegg til at et professorat i miljøfag med vekt på bærekraftige energisystemer er under behandling. Foruten all denne innsatsen som primært omhandler tverrfaglig forskning, har Det sentrale utdanningsutvalg (SEUT) nylig satt i gang utviklingen av to tverrfaglige studieprogrammer på miljøsiden: nemlig et multifakultært studieprogram med arbeidstittelen »Industriell økologi og miljøteknologi» og et engelsk-språklig Master-program med tittelen »Environment and development». Det er altså stor vilje til å sette i gang denne type miljøfaglige tiltak på tvers av disiplinene, selv om det selvsagt tar tid å utvikle innholdet i de nye programmene. Prosessen rundt alle disse nye tiltakene kjøres etter LA21-kriteriene slik Larssæther etterlyser.

Adskillig verre stilt er satsingen på den miljømessige innsats i den daglige virksomhet ved NTNU som institusjon der et stort antall mennesker har sitt virke og forbruker varer og tjenester og produserer avfall av ulik type. Mens den pro-aktive delen av næringslivet for tiden satser voldsomt på miljøledelse, miljøsertifisering og HMS, og en del halv-offentlige etater har begynt å systematisere omkring grønne innkjøp, er NTNU rimelig passiv på dette feltet. Jeg har ikke fått satt meg nok inn i hva det her arbeides med i sentraladministrasjonen, men ute ved de mange arbeidsplasser (institutter og sentra) er det faktisk liten og i alle fall tilfeldig oppmerksomhet omkring tema som miljøeffektiv ressursbruk ved innkjøp og forbruk av varer og tjenester og bedre minimering og håndtering av avfall og restprodukter f.eks. i form av ombruk og resirkulering. Videre er transportarbeidet ved NTNU, ikke minst i mellom de ulike campuser, modent for forbedringer. Bruk av minibusser til effektiv »shuttle-trafikk» og ikke minst utbyggingen av en lokal »bildelingsordning» i langt større skala, og med NTNU som sentral med-aktør, kunne være nye interessante oppgaver å gripe fatt i. Denne type praktiske miljøprosjekter ved NTNU ville være av stor demonstrasjons- og holdningsskapende verdi både for studenter og ansatte, og vil samtidig sørge for større samsvar mellom liv og lære i egne rekker ved universitetet. Av den grunn vil jeg hevde at NTNU i sin fremtidige satsing ikke kan la være å satse også på praktiske prosjekter som viser miljøinnsats i egen virksomhet. Jeg tillater meg å foreslå følgende tre praktiske prosjekter som gjenstand for vurdering og prioritering på kort sikt:

- Et praktisk prosjekt «Miljøeffektivisering av transportarbeidet ved NTNU»
- Et praktisk prosjekt «Grønt innkjøp og forbruk ved NTNU»
- Et praktisk prosjekt «Resirkulering og avfallshåndtering ved NTNU»
Det ville overraske meg stort om det i tilknytning til disse prosjektene ikke også ville ligge et betydelig faglig/akademisk potensiale for kunnskapsproduksjon, som vil gi muligheter både i forskning og studenters prosjektarbeid i en rekke fag. Derfor bør tematikken i slike praktiske prosjekter også kunne komme i betraktning når rammene for den tverrfaglige forskning på miljøsiden nå skal trekkes opp ved universitetet. Det handler om å kombinere den faglige visjon med den praktiske visjon om miljø-ytelse og orden i eget hus. Personlig ville jeg derfor foretrekke visjonen »orden i eget hus» fremfor Stig Larssæthers visjon om »samba ved NTNU», selv om jeg er enig i hans poeng om at samba symboliserer vilje og evne til dynamikk og samarbeid på tvers med en masse initiativ nedenfra. Så gjenstår det da bare å se om også fagmiljøene ønsker å engasjere seg i denne type initiativŠ.

Professor Helge Brattebø
Senter for miljø og utvikling

NTNU        Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997