På sporet av det tapte jeg
Bergljot Hobæk Haff:
Skammen.
Gyldendal 1996
Idun er tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus av sin tvillingsøster etter å ha stjålet hennes identitet - i mangel av sin egen. Fra sykesengen skriver Idun sin fortelling om mangt og mange, men det handler først og fremst om å skrive seg frem til en egen identitet.
Dette er Bergljot Hobæk Haffs 13. roman - og fremdeles er hun et ukjent forfatternavn for mange. Hun er en marginal forfatter som alltid har fulgt sin indre stemme, stikk i strid med toneangivende linjer. Skammen har imidlertid fått svært positiv mottakelse - flere litteraturanmeldere fastslår at dette må være Haffs beste. Skammen er god, men hun har faktisk skrevet like godt tidligere. Skammen er på høyde med de beste av hennes tidligere romaner, som også fortjener større oppmerksomhet.
Haffs romaner er befriende allsidig i stoffområder og formspråk. Hun debuterte i 1956 med Raset, som i likhet med de to påfølgende er psykologisk-realistiske. Siden det har Bergljot Hobæk Haff gått egne veier. Kanskje er det nettopp hennes originalitet som har holdt henne "på siden" av den norske litterære arena, men hennes særegne stemme gjør tekstene svært lesverdige. Uttrykksformen har beveget seg mellom det eksperimenterende og den mer klassiske historiske romanen.
Skammen er en slektsfortelling fra 1900-tallets Norge, og dette er første gang Haff tar et eksplisitt geografisk utgangspunkt i norske forhold. Idun Hovs fortelling bygges opp av tekstbrokker, vage minner, brev, dagboksnotater og minnebøker. Slik tematiserer Haff også denne gang skriften.
Parallelt med tekstproblematikken løper kretsingen rundt identitet. Selv om Haff tar avstand fra postmodernistiske synspunkter på subjekt, stilles det store spørsmålstegn ved identitet som noe stabilt. Slik hennes fortelling oppstår på terskelen mellom flere fortellinger, som bruddstykker bygd av flere bruddstykker, synes identitet også å bestå i en stadig gjenoppretting. Kanskje er det nettopp gjennom fortellingen at identiteten kan komme i stand?
Her dukker opp skikkelser som Haff-elskere vil dra kjensel på - både den autoritære kapitalisten fra Den sorte kappe (1969) og den troskyldige jenta, "et gudsord fra landet", som det heter i Gudsmoren (1977). Dessuten er dette en metaroman over forfatterskapet: hovedpersonen Idun Hov kommenterer sin egen virksomhet som skrivende himmelstormer, og beskrivelsen har klare paralleller til Haffs egen skrivemåte og grenseposisjon i norsk litteratur. Haffs forkjærlighet for det omkalfatrende har alltid stor plass i tekstene, dette gjelder særlig Skjøgens bok fra 1965 (som i likhet med den fiksjonelle "Pavinnen" omtalt i Skammen har kommet i nye opplag). Tradisjonell, stereotypisk tenkning om høyt og lavt, hellig og profant, blir stadig undergravet. Begrep som synd og skyld får andre konnotasjoner enn det tradisjonell kristen fortolkning har tillagt dem. Blant annet blir tanken om "kroppslig renhet" uvesentlig i lys av normsystemet i Skjøgens bok. Jeg-fortelleren er både skjøge, jordmor og liksvøper. Hennes kamp er en kamp for betydningene: hun utkjemper sin livskamp mot ufølsomheten som hun stadig støter på gjennom sitt yrke.
Til tross for store variasjoner mellom romanene i stoffvalg, finnes det noen gjennomgående trekk. Nestekjærligheten og toleransen som alltid har preget Haffs tekster er nedfelt i selve fortellerstemmen, som ikke er til å ta feil av når en åpner en Haff-roman. Hun har gitt stemme til "utskuddene": horen, den dobbelt undertrykte svarte kvinnen i apartheidstaten, og mennesker med skavanker av forskjellig slag: den halte skomakeren i Bålet (1962) og den armløse piken i Den sorte kappe. Haff vender stadig tilbake til den etiske problematikken, konkretisert gjennom karakterer som er avvikere i en eller annen forstand - de utgjør et helt galleri av mistrøstige og fornedrede. Barn og uskyldig lidelse og det ondes problem er tematiske strukturer som Haff alltid bygger sterke scener på bak-grunn av. De kristne mytene danner ofte grunnlaget for disse temaene. Haff lar de gamle legendene gjennoppstå i ny drakt gjennom bibelske allegorier og allusjoner. Meningskilden ligger i den ironiske ulikheten mellom gammelt og nytt, og samtidig i sammenhengen som også finnes mellom de to forestillingsverdenene.
Midt i alt alvoret har Haff blikk for det underfundige og humoristiske, som gir tekstene en solid balanse. Lik fortelleren med ett brunt og ett blått øye i Heksen (1974), er Haffs tekster aldri bare det ene eller det andre. Hun balanserer på en terskel mellom alvor og humor, mellom flere romangenre, og hun skildrer også karakterer i grenseposisjoner - på grensen av liv, og i Skammen på grensen til identitetstap.
Skammen beveger seg mellom flere tidsnivå - fortelleren er ingen tilhenger av kronologi. Formen henger nøye sammen med en viktig side ved tematikken i romanen: Problemene med å gi opplevelser et språklig uttrykk. Denne tematiseringen av språk og skrift, en innskrevet selvbevissthet i forhold til nedskrivingen, er et typisk trekk i Haffs tekster.
Det spesielle ved forfatterskapet er at språkbevissthet og tematisering av skrift ikke utelukker en politisk/etisk tematikk. Realistiske romaner løser gjerne språkproblematikken ved å underordne alt en dominerende stemme; den allvitende, gudelignende forteller. Haffs fortellere påpeker derimot sin egen tilstedeværelse. Forholdet til fiksjonspersonene blir lekent, men også inderlig. Gjennom skriften kan Idun komme til klarhet om sin identitet, og den oppbrutte formen blir en ekvivalent til dette menneskelivet. Kronologi, orden og kausalitet er ikke redskaper som kan favne et slikt stoff.
Slik glir formspråk og tematikk sammen som hånd i hanske, eller som de to hendene som forenes mot slutten av romanen. Langsmed de kraftfulle og fornøyelige skildringene av Iduns familie, er det hennes identitet og hennes tekst det dreier seg om. Idet hun er gjennom sin prosess, er teksten fullført. En provisorisk identitet er på plass - inntil neste roman svever ut fra Haffs hender.
May Helene Solberg
Cand. Philol. i Allmenn litteraturvitenskap
