Tilbake til Somoza?

Somoza-æraens «gullalder» var 50- og 60-årene. I denne tida var Nicaragua Mellom-Amerikas største kvegeksportør. Økonomien blomstret. Landet sto heller ikke uten offentlig velferd: 50 000 nicaraguanere var medlem i en halvoffentlig sykekasse. Det meste av befolkningen levde i fattigdom, Somozas nasjonalgarde holdt landet i et jerngrep. Likevel: For de som hadde penger og forbindelser, var dette en tid preget av stabilitet og utvikling. Er det denne tida Alemán vil tilbake til? Den nye presidenten sier at han har til hensikt å viske ut alle spor som sandinistene har etterlatt seg. Det går fra det symbolske plan ­ alle gatenavn, navn på bygninger og annet som bærer referanse til denne epoken, endres ­ til sosiale og politiske reformer FSLN gjennomførte. Framfor alt dreier dette seg om jordreformene fra åttitallet. Sandinistene konfiskerte store mengder jord etter revolusjonen. Det meste gjaldt eiendommer eid av Somoza-familien og hans allierte. Denne jorda ble dels delt ut til jordløse bønder på landsbygda, dels beholdt i statens eie. Men sandinistene tok seg også til rette i denne perioden. En del fikk fratatt hva de eide uten skjellig grunn. På toppen av det hele ranet ledende sandinister statskassa da de forlot regjeringsbygningene etter valgtapet i 1990. Disse urettmessige overtakelsene vil Alemán ha reversert, og samler bred støtte for det. Men den nye presidenten stopper ikke her ­ han vil ha det meste av jordreformene fra åttitallet kjent ugyldige. Dermed kastes mange nicaraguanere ut i uvisse. Det dreier seg om tusenvis av småbønder som driver gårder de fram til nylig har trodd var deres. Nå frykter mange at tidligere eiere skal komme fra utlandet, og med loven i hånd kreve eiendommene tilbake.

Det første Alemán gjorde etter valgseieren, var å sette nasjonalforsamlingen ut av spill. Det gjorde han gjennom sine støttespillere, i landets Høyesterett: Alemán forlangte at samtlige vedtak gjort av nasjonalforsamlingen i tida mellom valgseieren 20. oktober og den nye forsamlingens innsettelse 10. januar, ble kjent ugyldige. Høyesterett gjorde som han ville, og den gamle nasjonal forsamlingen måtte innstille all virksomhet. Vestlige forestillinger om demokrati innbefatter en slags balanse mellom et lands utøvende, lovgivende og dømmende makter, samt at massemediene og det sivile samfunn ­ «de fjerde og femte statsmakter» sikres uavhengighet og innflytelse. Så langt har presidenten tilsynelatende sikret seg avgjørende innflytelse over domstolene og nasjonalforsamlingen; han prøver å skaffe seg kontroll over de private organisasjonene gjennom egne særlover som sier at alle vestlige bistandsgivere må søke staten om tillatelse for å få lov til å gi penger til nicaraguanske frivillige organisasjoner. Massemediene står fremdeles fritt. De gjør en stadig bedre jobb i forhold til å sette kritisk søkelys på regjeringens aktiviteter. Men også her har president Alemán søkt kontroll: Tre måneder etter valget beordret han den riksdekkende fjernsynskanalen «Canal 6» stengt. Canal 6 var kjent som sandinistvennlig.

Presidenten later til å forholde seg til sine nære omgivelser som en tradisjonell latinamerikansk «patron.» Han ansetter og avsetter ministre og toppbyråkrater uten forvarsel. Statsråder, høyesterettsdommere og andre irettesettes for åpen scene. Egenmektig framferd er én ting, det er noe nicaraguanerne er vant til. En renheklet autoritær stil er noe annet. Statsansatte fikk nettopp beskjed om at de for framtida skal betale en egen «særskatt» som skal være på fem prosent av inntekten. Pengene skal gå direkte i kassa til Arnoldo Alemáns parti PLC (Partido Liberal Constitucionalista). De skal anvendes til partiets neste valgkamp i år 2001. Denne uhørte sammenblandingen av parti og stat har fått mange til å riste vantro på hodet. Særskatten er den samme Somoza effektuerte i sin tid som president «på livstid.» Dette er hva Nicaraguas nyvalgte president har rukket å sette i gang i løpet av sine første måneder. Undertegnede har ført mange samtaler med aktivister ute i det sivile samfunn: Frykten er utbredt for hva regjeringen vil gjøre i løpet av de kommende tre årene.

Arnoldo Alemán satt fengslet i flere år mens Daniel Ortega regjerte. Selv ikke da Alemáns kone døde av kreft etter lengre tids sykeleie, fikk han permisjon fra fengselet for å delta i begravelsen. Mange vil hevde at han har god grunn til å mislike sandinistene. Men forholdet er at Ortega og «El Frente» fikk nær 40 prosent stemmene ved siste valg. Dette er et faktum selv ikke en karismatisk maktpolitiker av Alemans støpning kan viske bort. For en tid tilbake bekjentgjorde utenriksministrene i de mellomamerikanske statene en overenskomst om å stille klokka én time fram, for å komme på linje med tidssonene sør og nord for regionen. Fire dager senere gjorde Alemán det kjent at han ikke ville være med likevel. «Vi er best tjent med at klokka er hva den har vært,» sa han.

Spørsmålet mange stiller seg i disse dager, er om Alemán har til hensikt å stille klokka tilbake.

Tore Oksholen

NTNU        Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997