Nicaragua: Studenter i skuddlinjen

Hvem: Universitetsstudenter
Hvordan: Molotovcocktails
Hva: Mer penger til universitetene


MANAGUA, en dag i juni: Tåregassen ligger tung over UCA ­ Universidad Centroamerica. Hundre meter lenger oppe, bak en palmeallé, skimtes Los Antimones ­ opprørspoliti i sine nyinnkjøpte gummirustninger. Det er tidlig på ettermiddagen og dirrende hett, hvordan noen kan overleve inni de svarte armerte kroppshylsterne, er ubegripelig. De ser ut som postmoderne riddere der de står, skjult bak plexiskjold med sine AK 47 ladd med gummikuler. Vi står på taket av administrasjonsbygningen. Noen har nettopp båret opp en ny pappeske med hjemmelagde molotovcocktails, de likner bittesmå rakettkastere. Ellers brukes de midler man har for hånden ­ en steinhaug ligger borte i et hjørne. Noen kaster stein mens andre bruker svære spretterter. Mange bruker munnbind ­ for ikke å bli gjenkjent men også på grunn av tåregassen. Munnbindene vætes regelmessig i en vannstamp båret opp for anledningen. Selv tok jeg ikke med noe slikt, noe jeg nå angrer bittert ­ i mer enn én forstand. Studentene på hustakene kjemper for at en større andel av statsbudsjettet skal gå til høyere utdanning. Det magiske tallet er seks prosent. I et land hvor et sted mellom 30 og 40 prosent av befolkningen regnes for å være analfabeter ­ tallet er stigende ­ er utdanning nøkkel til døra ut av fattigdommen. Disse gatekampene har vært en årviss foreteelse siden tidlig på nittitallet. Ikke uten blodsutgytelser ­ i 1994 ble to studenter skutt ned og drept av politiet. I skrivende stund er det ikke rapportert om dødsfall, likevel fortoner årets demonstrasjoner seg som mere uforsonlige enn noensinne. Ordet «demonstrasjoner» er ikke lenger dekkende for hva som skjer, det dreier seg om regulære gateslag, med velutstyrte og velorganiserte stridende på begge sider. Krigføringen bølger fram og tilbake, en stund er studentene omringet inne på campus¹en, før de bryter ut og legger ut på marsjer; slagord, skuddsmell og røyken fra tåregassen ledsager dem gjennom Managuas gater. Studentene ved UCA står ikke alene. Landbrukshøgskolen ute ved flyplassen okkuperte terminalbygningen i morgentimene for et par dager siden ­ men da gikk politiet straks til angrep og truet med å skyte med skarpt. Den økte uforsonligheten skriver seg fra et presidensialt veto. Nasjonalforsamlingen vedtok i vår at universitetene og høgskolene skulle få sine seks prosent. Så la president Alemán ned veto. Da det ble klart at nasjonalforsamlingen godtok vetoet, brøt demonstrasjonene løs.

Har kapital, mangler kompetanse

Det er ikke mangel på privat kapital i dagens Nicaragua (selv om statsgjelda er i verdensklasse). Mye penger har funnet veien fra Miami og Houston tilbake til nicaraguanske banker etter at sandinistene tapte valget i 1990. Men nicaraguansk kapital har bortimot verdensrekord i investeringsfobi. Rundt nitti prosent er saltet ned, under ti prosent er investert i næringsvirksomhet. Det er flere grunner til denne finansielle feigheten, én av dem er mangel på kunnskap og kompetanse. Landet har for få fagfolk, for lite menneskelige ressurser som kan sikre avkastning på slike invester inger. Nicaragua har et skrikende behov for kvalifisert arbeidskraft. Derfor står studenter og universitetsråd skulder ved skulder i kampen om økte bevilgninger. Og siden dette er Nicaragua og ikke Norge, hvor veloppdragne studenter nøyer seg med verbal utskjelling av skiftende undervisningsministre, kaster man her skjellsord, men også brannbomber.

Tore Oksholen

Tilbake til Somoza?
Sintef-forsker jobber i Nicaragua
­ Jeg er fortsatt revolusjonær

* NTNU
*  *  *  *  Info.avd.
----
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997

----
ntnu