Istid ­ ikke nå igjen?

Nord-Europas «annerledeshet» har vært forsøkt forklart ut fra de spesielle strømforholdene som rår i de nordiske havområdene nord for linjen Grønland-Island-Skottland. Strømmen av varmt Atlanterhavsvann fra Golfstrømmen til våre områder styres av flere krefter. En av «drakreftene» er dypvannsdannelsen i Grønlandshavet, som består i at kaldt og svært salt overflatevann synker av egen tyngde og danner en strøm ut av de nordiske havområdene på midlere dyp. Atlanterhavsstrømmen må kompensere for denne utstrømmingen. Det er tenkelig at hvis klimaet over de nordiske havområdene blir varmere, kan mengden av smeltevann fra is øke. Hvis dette lite salte vannet får påvirke områdene der dypvannsdannelsen skjer, kan prosessen stoppe opp fordi overflatevannet vil bli for lett. Riktignok stopper ikke transporten av varmt Atlanterhavsvann til våre områder helt opp av den grunn, men den kan reduseres slik at våre havområder får tilført mindre varme. På denne måten kan en oppvarming tenkes å utløse en avkjølende motreaksjon. I tillegg spiller vindforholdene en avgjørende rolle. Vind som skyldes det velkjente lavtrykket over Island hindrer det relativt lite salte vannet langs østkysten av Grønland i å «forurense» områdene der dypvannet dannes. Samtidig bidrar lavtrykkspassasjene langs norskekysten og inn i Barentshavet vesentlig til å «dra» Atlanterhavsstrømmen nordover. Variasjoner i dypvannsdannelsen er kjent både fra nyere tid og gjennom studier av fossilt klima, dvs. borekjerner fra Grønlandsisen og sedimentlag i de nordiske havområdene.

Målinger viser at høsten 1995 stoppet dypvannsdannelsen i Grønlandshavet opp. I stedet etablerte den seg lengre sør, i Labradorhavet. I samme periode ble lavtrykksaktiviteten over Island betydelig svekket, mens en markert lavtrykkssone bygget seg opp over Labradorhavet. Mer av det varme Golfstrømvannet går nå vestover sør for Island og mot Labradorhavet, mens våre havområder mottar mindre. Istedenfor mottar våre havområder mer av kaldere vannmasser. En kan tenke seg flere konsekvenser av dette. Et varmere hav øst for Canada kan innebære at den verste delen av fiskerikrisen er over for kanadiernes vedkommende. Til gjengjeld kan kaldere havklima i våre farvann gi dårligere vekstforhold for våre fiskebestander. Avkjølingen av våre havområder kan bidra til å svekke lavtrykksaktiviten, noe som kan gi tørrere (og kanskje varmere) somre i de tradisjonelt «våte» delene av Norge ­ til gjengjeld blir vintrene muligens lengre og kanskje kaldere. Den økte lavtrykksaktiviteten utenfor Labrador i det siste har ført til store nedbørsmengder som stort sett har falt som snø. Dette har igjen medført en sterk økning av ismassene i Labrador/Baffin Island (slik de milde og nedbørrike vintrene i Vest-Norge først på nittitallet ga store snømengder i høyereliggende strøk som fikk de vestvendte delene av isbreene til å vokse kraftig).

Europas historie byr på mange klimaendringer i de siste 13 000 år. Jo mer marginalt klimaet allerede er, jo større effekt vil endringene få. Dette er Nord-Europas store klimaproblem. En grads avkjøling vil være en katastrofe for levemåten i Norge, men neppe i middelhavsområdet. Problemet når man skal utrede konsekvensene av klimaendringer, er at man ikke vet hvor lenge en ny situasjon vil vare. Mens 5 års vekst av isbreene neppe vil bekymre noen, vil vekst i 50 år eller mer på rad være et tegn på en alvorlig klimaendring. Videre, det er stor politisk og økonomisk forskjell på om fiskeriene vil oppleve syv magre år eller flere magre tiår. Uvitenheten gjenspeiler at man kjenner detaljmekanismene bak klimaendringer svært dårlig. Som med høna og egget: Hva utløste endringene høsten 1995? Var det endringene i lavtrykksfordeling som påvirket havstrømmene, var det omvendt, eller var det en form for gjensidig påvirkning?

I denne debatten har forskeren R.G. Johnson ved Universitet i Minnesota nettopp kastet en veritabel isbombe. I Eos, ukeavisen til American Geophysical Union, hevder han at Golfstrømvannets passasje inn til våre havområder blokkeres av en nordgående strøm av Middelhavsvann på sokkelen vest for Irland og Skottland. Dette vannet, som har blandet seg med kalde atlantiske vannmasser på midlere dyp, er 4-5° kaldere enn Golfstrømvannet. Dette vannet dominerer nå strømmen inn til våre havområder mens Golfstrømvannet tvinges vestover sør for Island mot Labradorhavet. Johnson ser altså på havet som den utløsende faktor bak endringene høsten 1995. Den bakenforliggende mekanismen er ifølge Johnson at utstrømmingen av middelhavsvann gjennom Gibraltarstredet har blitt for stor, noe som skyldes at Nilen tilfører for lite ferskvann etter at Aswan-dammen ble ferdig i 1970. Faktisk er det bare 10% av Nilens gjennomsnittsvannføring som rekker fram til Middelhavet i våre dager ­ resten går til vanning og fordamper til slutt. Johnson ringer med varselklokkene: Endringene høsten 1995 kan være innledningen til en ny istid!

En mekanisme som påstås å kunne utløse en ny istid, fortjener nærmere utdyping. I Middelhavet fordamper det mer ferskvann fra havoverflaten enn det tilføres fra elvene. Underskuddet blir kompensert ved at det strømmer overflatevann inn fra Atlanterhavet gjennom Gibraltarstredet. Denne innstrømmingen er nesten tre ganger større enn nødvendig for å erstatte fordampingstapet, noe som skyldes at den også skal kompensere de store mengdene saltvann som strømmer ut på dypet gjennom Gibraltarstredet. Denne utstrømmingen utgjøres av tungt og salt overflatevann som har sunket. Johnson beskriver med andre ord en dypvannsdannelse som har blitt for stor. Som i nord, er denne prosessen svært følsom for endringer i tilførselen av ferskvann, og Nilen har sviktet i sin rolle som «bremse». I tillegg kan økt fordamping fra havflaten på grunn av økt drivhuseffekt ha økt dypvannsdannelsen. Johnson antar at det kan gå inntil 100 år før underskuddet på ferskvann i Middelhavet vil gi full effekt. Han regner derfor med at Labradorhavet i løpet av neste århundre kan få tilført 14% mer Golfstrømvann enn i dag. Dessuten, hvis CO2-modellene er riktige, kan økt drivhuseffekt bidra med ytterligere 9%. Våre nordiske havområder vil i så fall få tilsvarende mindre av Golfstrømvannet og mer av det avkjølte middelhavsvannet.

Det følger av Johnsons

En skal ikke være mye spåmann for å se geopolitiske aspekter i Johnsons scenario. Energiforbruket kan komme til å øke drastisk i nordlige områder, med økt kamp om energiressursene. Massiv folkeforflytning i stor skala er sannsynlig fra områder der det blir kaldere og/eller tørrere. Da man ikke vet om noe probat middel som kan hindre oppvarmingen av Middelhavet, og man ikke kan be egypterne om å la alt vann i Nilen renne ut i Middelhavet igjen, foreslår Johnson å bygge en demning over Gibraltarstredet. Ikke for å stenge det av (da ville Middelhavet tørke inn på rundt 4000 år), men for å begrense og kontrollere utstrømmingen. Johnson mener at en slik demning skulle være et attraktivt alternativ til en ny istid.

Johnsons tenkte demning over Gibraltarstredet ville bli rundt 40 km lang. Langs det meste av lengden skulle damkronen ligge på 60 meters dyp for at overflatevannet skal kunne strømme fritt inn i Middelhavet, mens det i det dypeste området skulle være en åpning på 500-1000 m bredde ned til bunnen. Denne åpningen skal begrense utstrømmingen til rundt 0.15 millioner kubikkmeter i sekundet, dvs 20% av dagens nivå. En slik deming vil ha en masse på rundt 1,3 milliarder kubikkmeter (1,3 kubikk-kilometer), dvs rundt 420 Keops-pyramider ­ ikke uoverkommelig med dagens teknologi. Johnson vrir sin pessimisme over til optimisme: Avkjølingen av de nordiske hav vil stoppe fort når demningen er ferdig.

Kjernepunktet i Johnsons klimascenario er at mengden vann som strømmer ut gjennom Gibraltarstredet, virker som en «bryter» som bestemmer hvor mye Golfstrømvann som går vestover sør for Island og hvor mye som går inn i de nordiske havområdene. En slik antakelse er kontroversiell. Målinger fra områdene vest for Irland og Skottland kan tolkes annerledes. Dessuten bryter Johnson med den gjengse oppfatning at det er atmosfæriske endringer som har skapt den nye situasjonen og at havet tilpasser seg dette (havet kan imidlertid bidra til å konservere den nye situasjonen). Johnson tar heller ikke i betraktning at en avkjøling i nord kan forskyve lavtrykksbeltet så langt sør at store mengder nedbør vil falle i nedslagsfeltet til Middelhavet.

Johnson har helt sikkert ikke siste i ord i debatten. Sikkert er det imidlertid at forskningsprogrammer vil fokuseres på Nordatlanteren i årene fremover og at det vil komme mange publikasjoner og meninger om hvordan strømforholdene i Nordatlanteren påvirker det regionale klimaet.

Mange matematiske klimamodeller vil bli utviklet. Men disse modeller til tross, til syvende og sist blir det data fra måleprogrammer som kommer til å avgjøre hvilke scenarioer som er mest realistiske. De neste 10-20 årene vil derfor bli spennende. Begynte neste istid virkelig høsten 1995, eller var endringene bare et utslag av en av de mange korte klimarytmene som er påvist (4-5 til 100 år)? Hva vil kommende vinters rekordstore El Niño (oppvarming av det østlige stillehav) gjøre med den kommende klimasituasjonen?

Uansett hvilken hypotese som blir god latin i fremtiden, vil det bli behov for store marine måleserier, et område hvor norske forskning kan bidra i stor skala. Skulle Johnsons ideer være realistiske, burde vel NTNU ha både ideer og visjoner ­ om ikke annet som et ledd i en «føre var»-strategi ­ ikke minst tatt Norges gloriøse historie innenfor damkonstruksjon og marin teknologi i betraktning. Det enorme damprosjektetet Johnson foreslår, er også en tverrfaglig utfordring. Er en demning det beste tiltaket eller finnes det bedre tiltak? Hva med å konstruere en slags «deflektor» som kan tvinge mer av det utstrømmende middelhavsvannet sørover slik at det etter et par hundre års transport på midlere dyp kunne bremse oppvarmingen i Antarktis? Hva slags problemer vil en demning skape for Middelhavsmiljøet, for eksempel med vannkvaliteten? Hva vil konsekvensene for fiskeri og landbruk i nordatlantisk sektor bli, for ikke å si bosetningsmønsteret? Kan demningen utløse jordskjelv? Har vi kommet så langt at vi kan styre klimaet i nær fremtid? I så fall: Hva slags klima ønsker vi oss egentlig? Er dagens klimafordeling den optimale? Var bronsealderen bedre, og kan vi gjenskape den? Hvordan oppnår vi internasjonal enighet om slike spørsmål? Pandoras eske står på gløtt og lar seg ikke lukke igjen. Tenker man på Nilens sentrale posisjon i Johnsons scenario, får vel også endetidsprofetene gode vekstbetingelser, som det sømmer seg når et årtusen blir avsluttet. Uansett hva som kommer til å skje, Norge er importør av vær og klima. Verden utenfor oss bestemmer hvordan vi skal leve og overleve. Kanskje er begynnelsen av neste årtusen den rette tid for store tanker?

Jammen vart dæm skræmt, ja!

Egil Sakshaug er professor ved Institutt for naturhistorie og har deltatt i en rekke store havforskningsprogrammer.

NTNU        Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997