En selvmotsigelse med store muligheter
Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet er på mange måter en selvmotsigelse. På den ene siden ligger det i navnet at dette er et universitet med sterk vekt på det teknisk-naturvitenskapelige. Samtidig fikk det også to nye institutter: Trøndelag Musikkonservatorium og Kunstakademiet i Trondheim, som utdanner utøvende og skapende kunstnere. Dette er et utgangspunkt som burde kunne gi interessante og originale resultater for alle parter. Våre (KITs) forventninger til NTNU er nettopp å bli en del av et større fagmiljø. Det mener vi at vi har fått ved opprettelsen av Fakultet for arkitektur, plan og billedkunst, selv om fakultetet nok har fø1t visse vekstsmerter i overgangen.
Vårt største prosjekt i året som gikk, er utvilsomt arbeidet med å skaffe nye og bedre lokaler. Vi håper å kunne flytte inn i Industribygget i løpet av året. Prosessen har så langt gått usedvanlig raskt, og ville sannsynligvis ikke vært mulig uten NTNU-tilknytning. Vi har fått kortere avstand til bestemmende myndighet, og god hjelp fra ledelsen ved fakultetet.
I dette første året har vi fått "Nettverk for kunst og estetikk" som arrangerte et seminar på Røros i høst. Nettopp dette nettverket har kanskje avdekket en viss kulturforskjell mellom kunstutdanningen og den tradisjonelle universitetsutdanningen.
Vi har et sterkt ønske om å bringe vårt utdanningstilbud opp på hovedfagsnivå. NTNU har lagt vekt på å profilere seg tungt gjennom kunst og estetikk. Etableringen av et hovedfag i billedkunst vil være et pionerprosjekt i norsk sammenheng, og vil synliggjøre NTNUs unike kunstneriske og estetiske potensial, og ikke minst manifestere viljen til a ta billedkunst på alvor.
Kunstutdanningen har forandret seg radikalt de siste ti årene. Konseptet har fått større betydning, og teori, teknologi og håndverksmessig dyktighet er likestilte forutsetninger - ikke mål for kunstutdanningen. Konsepsjonen kan også kalles oppfinnsomhet, inspirasjon eller intuisjon. Men intuisjon krever kunnskap. Gertrud Sandquist ser for seg fremtidens kunstner som en forsker som kan ha forskjellige funksjoner i samfunnet. Det er viktig i denne sammenhengen å være klar over at en tradisjonell vitenskapelig metode ikke nødvendigvis er den beste vei til å forske i billedkunst.
Studentenes egen kunstneriske praksis er hele tiden forutsetningen også for den teoretiske undervisningen, som har fått en viktigere plass enn før. Roland Barthes sier at man ikke "søker" en teori; at konseptene må bli skapt ut fra objektet for ens undersøkelser eller importert ifø1ge dette objektets spesifikke krav, og at den viktigste teoretiske oppgave er å definere dette objektet, ikke motsatt. Kunst må derfor ikke bli illustrasjoner for teori. Billedkunsten er fortsatt en egen måte å tenke på, delvis ikke-verbal kunnskap som skal gis en form. Det er å håpe at vi kan bli en positiv tilvekst for NTNU, og bidra til at billedkunsten blir et sted for ny erkjennelse såvel som gjenkjennelse.
Jon Arne Mogstad
Professor
Instituttstyrer Kunstakademiet
