Kryssbefruktning til besvær

Unnfanget i mørke av mange fedre, men uten mor, var det ventet at NTNU måtte bli et barn utenom det vanlige. Som ettårsdiagnose er det nærliggende å ta utgangspunkt i følgende polemiske utsagn: det er noe som er nytt og noe som er godt, men det gode er ikke nytt og det nye er ikke godt.

Utsagnet er spissformulert, og dermed unyansert. Det er selvfølgelig mulig å finne positive trekk ved det første leveåret: NTNU tar mål av seg til å bli en mer synlig og utadvendt institusjon enn det tidligere Universitetet i Trondheim. Det satses sterkt på forskningsformidling, inspireres til tverrfaglighet, og legges stor vekt på utvikling av profesjonsrettede studier.

Disse og andre positive utviklingstrekk overskygges likevel av grunnleggende svakheter, som gjennomgående har ett felles utgangspunkt: den nye institusjonen ser ikke ut til å ta på fullt alvor at den skal utvikle de ulike delene av Universitetet i Trondheim på egne premisser, basert på likeverd og gjensidig respekt. NTNU framstår stadig sterkere som en videreføring av NTH, gjenspeilt såvel i politisk og administrativ ledelse som i hastig lokalisering av alle nøkkelfunksjoner til Gløshaugen. Stadig oftere møter vi tanken om NTNU som produksjonsbedrift, med konkurranse og markedstilpasning som grunnleggende drivkrefter.

Jeg ser for meg tre alternative utviklingslinjer for NTNU. Den første er sannsynlig, den andre mulig og den tredje ønskelig.

  • En sannsynlig utvikling vil være at den politiske, administrative og geografiske konsentrasjon vi nå ser på Gløshaugen, videreføres, slik at vi på noe sikt står igjen med en universitetsmodell som kan rubriseres NTH+. Basis for denne modellen vil være den politiske tyngde som ligger i Gløshaugen-miljøet. Dette gjelder antall ansatte, forvaltning av den teknologiske hovedprofilen, og - ikke minst - en felles institusjonell referanseramme i NTH/Sintef-miljøet for de fleste politiske og administrative nøkkelpersoner. Modellen vil over tid marginalisere de humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljøer som ikke aktivt bidrar til universitetets hovedprofil.
  • En mulig utvikling vil bestå i at denne modellen fører til så store og vedvarende konflikter at NTNU blir et institusjonelt mellomspill. Ettersom det legges ned svært mye tid, penger og arbeidskraft i å få det nye universitetet til å fungere, vil en slik tilbakevenden til utgangspunktet være lite ønskelig. De tidligere AVH-miljøene vil dessuten bli mindre egnet til å etablere en egen, slagkraftig universitetsenhet etter overflyttingen av realfagsmiljøene til Gløshaugen, og en periode med sterk fakultetsprofilering.
  • En ønskelig utvikling vil derfor være at NTNU videreføres etter Stortingets intensjoner. Det vil si at alle fagmiljøer ved de tidligere delinstitusjonene utvikles på egne premisser, og at det legges avgjørende vekt på at NTNU skal være et universitet. I en slik tankegang prioriteres frihet foran marked, kritikk foran tilpasning, og individ foran organisasjon. Den beste veien til institusjonell enhet og fellesskapsfølelse vil da ikke være de bedriftsbaserte visjonsdokumenter, men aktiv satsing på bredde, særpreg og individualitet. Som universitet er det neppe den nye hovedprofilen som blir NTNUs prøvesten, men viljen og evnen til å utvikle de mange fagområder som ikke ligger naturlig til rette for teknologisk kryssbefruktning.
    •



    Professor Svein Lorentzen
    Avdeling for lærerutdanning og skoleutviklilng, NTNU