Humaniora - det vide blikk
Når ble humaniora en egen tradisjon?
Er det mulig å spore en enhetlig humaniora-tradisjon gjennom universitetets historie, eller er skillet mellom naturvitenskap og åndsvitenskap ev nyere dato?
Førsteamanuensis Helge Høibraaten ved filosofisk institutt holder en knapp på det siste.
- I middelaldren opererte man med betegnelsen «de frie kunster», artes liberales, som omfattet fag som musikk, retorikk, geometri og astronomi. Det moderne skillet mellom natur- og åndsvitenskap opptrer først i den tyske romantikken, så tradisjonene her er ikke helt ryddige, forteller Høibraaten.
I følge Høibraaten kommer man ikke utenom Newton og den vitenskapelige revolusjon dersom man vil forstå framveksten av humaniora:
- Det er forskjellige tradisjoner innen humaniora, og en måte å samle dem på, er i lys av den newtonianske revolusjon. Et illustrerende eksempel er Voltaire, som kanskje var det attende århundrets viktigste skribent. Han brukte hele sin tidlige karriere til å lage propaganda for Newton, og satte slik den newtonianske revolusjon på dagsorden for opplysningtiden. Nå er det ikke uten videre slik at opplysningstiden innebærer noen insistering på åndsvitenskapenes uavhengighet, det er for eksempel opplysningstiden som lanserer ideen om l´homme machine og idéen om at mennesket må beskrives naturvitenskapelig. Likevel representerte suksessen til Newton en utfordring. Man spør seg: går det ikke an å tenke vitenskaplig over hele fjøla, og ikke bare om naturen? sier Høibraaten.
Han ser opplysningstiden som en forlengelse av den vitenskapelige revolusjon inn i allmennkulturen.
- Alexsander Pope skal ha sagt noe slikt som at først var jorda full av mørke, "but then God said: Let Newton be! and all was light". Dette er selvfølgelig propaganda. Mange spørsmål av metafysisk art sto fortsatt uløste.
Distanse og innlevelse
Konturene av en selvbevisst åndsvitenskap sporer Høibraaten til Tyskland. Først med Leopold Ranke og den tyske historismen etablerer historievitenskapen seg som selvstendig disiplin.- Den tyske historismen utviklet det kildekritiske metodeidealet, og hevdet at historievitenskapen skulle konsentrere seg om hvordan det egentlig var. Dette høres jo veldig antispekulativt ut. Historie er å rekonstruere seg tilbake til fortidens situasjoner. Vitenskapelighet er å sjalte ut egne fordommer, sier Høibraaten.
- Samtidig hevdet Ranke at alle epoker er like nær Gud. Gud har så å si laget mange utkast til menneskelig liv. Dermed går det ikke an å si at vår sivilisasjon er bedre enn andre. Slik vinner historikeren distanse til sin egen tid: han skjønner at for å forstå andre kan han ikke umiddelbart gjøre sine egne standarder gjeldende. Vi oppkaster oss ikke til dommere, vi moraliserer ikke over historien, men forstår det andre ut fra dets egenart.
Viljen til å kaste vrak på egne fordommer gjenfinner Høibraaten også innen andre disipliner:
- Her går det an å dra en parallell til sosialantropologien, som på en måte er en synkron utgave av historismen. Idéen om at "the past is a foreign country" kan forstås analogt til tanken om at enhver epoke er like nær Gud. Etter hvert har man likevel innsett at det er vanskelig å tre helt ut av egne klær. Det nytter ikke å "føle" seg inn i den andre og helt glemme seg selv. Bevisstheten om dette problemet står sentralt blant filosofer i vårt århundre, blant annet hos Dilthey, Heidegger og Gadamer.
Antikke antikvarer?
- Hvilken idé om teori er i sving innen "åndsvitenskapene"?- Teoribegrepet innen humaniora ligger tett opptil Aristoteles idé om praktisk klokskap. De humanistiske vitenskapene er ikke eksperimentelle, tvert om gjelder det å ha et vidt blikk. Ikke bare se det som er rett foran deg, men se det som er i randsonen for oppmerksomheten, så å si å skjele. Karikaturen er den som skjeler så mye at han bare ser helt aparte, merkverdige ting som ingen andre ser. Filosofen Thales ramlet som kjent ned i en grøft mens han teoretiserte over stjernene, poengterer Høibraaten
- Den upraktiske, verdensfjerne professor som bare kan skjele og som Nietzsche gjør narr av, fortaper seg i all mulig slags skitt bare fordi den har antikvarisk verdi. i følge Nietzsche trenger vi en myte som kan binde folket sammen. Det pussige er at historismen faktisk hadde en slik myte: myten om nasjonen. Dette kan selvsagt lede over i sjåvinisme. Likevel er ideen om det vide blikk en form for livsideal som ikke uventet må sees i sammenheng med den moderne idéen om toleranse, sier Høibraaten.
- NTNU ble forsøkt lansert med slagordet «bli den du er». Fra mange hold ble dette oppfattet som en ren selvmotsigelse - har dannelsestanken mistet fotfeste innen humaniora?
- "Bli den du er", det er jo Nietzsches uttrykk. Det er et merkelig slagord. Noe av tanken med det felles innføringsemnet er kanskje at man best blir den man er gjennom den andre. Men ser humanistene etter åndsslektninger, vil de finne det, også på gamle NTH. Interessen for filosofiske spørsmål har vært sterk i enkelte NTH-miljøer, selv om den kanskje ikke har hatt så mange institusjonelle kanaler. Å se hva de andre gjør og å se hva man selv gjør annerledes kan også føre til at man blir den man er. Men det ligger en fare her. Universitetet inngår i et verdenssystem, og NTNU bør passe seg for å bli en barnehage hvor man bare er opptatt av hverandre.
Likevel er det en hardnakket myte Høibraaten gjerne skulle sett død og begravet:
Mange i naturvitenskapelige- og tekniske miljøer assosierer humaniora utelukkende med tradisjoner som går til bake til antikken. Humaniora det er Artistoteles og Platon. Tenker man slik, glemmer man at Platon og Artistoteles ikke bare var humanister, men også hadde et verdensbilde som styrte naturvitenskapelig tenkning i 2000 år. Humaniora er snarere betegnelsen på de humanistiske vitenskaper som vokste fram etter newtonianske revolusjon, og som svarte på utfordringen fra denne revolusjonen på forskjellige måter. Framveksten av en egen humanistisk og samfunnsvitenskapelig vitenskapskultur
Torsdag 16. januar, ca. kl. 11.00 Auditorium X, Dragvoll
og kl. 13.00 iRådssalen på Gløshaugen
Karen Margrethe Nielsen
