- Vi trenger kunstnermyten
- Vanlige mennesker trenger myter å speile seg i. Derfor trenger vi også kunstnermytene. De fargerike, eksentriske personlighetene forteller oss om oss selv gjennom å leve et liv som vi knapt tør tenke på, sier førsteamanuensis Terje Borgersen.Borgersen skal innlede til debattmøte om kunstnermyter i Studentersamfundet lørdag. Han understreker at mange kunstnere produserer mytene om seg selv, noe som kan være en betingelse for å bli kjent i dagens medieverden:
- Mediene har gjort mye for å fremme for eksempel Odd Nerdrum i publikums bevissthet. De aller fleste av oss vet at Nerdrum vagger rundt i kjortler, og at han neppe kammer seg etter at han står opp fra himmelsengen sin. Han provoserer stadig med spesielle synspunkter på mangt og meget, og veien er kort til det offentlige rom. Slik manifesteres myten om ham som en figur som er dramatisk annerledes, og han blir kjent også for dem som ikke kjenner kunsten hans. I en slags motsatt posisjon finner vi for eksempel en Håkon Bleken. Mens Nerdrum stadig ytrer seg om sin egen kunst, er det svært sjelden vi får dele Blekens innerste tanker om det han driver med.
- Dette har vel også en kommersiell side?
- Klart. Igjen er det slik at den gjensidige avhengigheten mellom myteskapende kunstnere, mediene og publikum kan være avgjørende for om en kunstner blir kjent. Fra utlandet kan Andy Warhol være et eksempel på hvordan mennesket til slutt blir sin egen myte. Warhol omskapte seg selv til et kunstnerisk konsept. Hele mennesket Andy går opp i «A/S Andy Warhol», og økonomisk er det nok lønnsomt. I det hele tatt er kampen om oppmerksomhet essensiell. Den som lever som en god fortelling, kan regne med oppmerksomhet. Det blir medieomtale av å plassere ut rottelik på glass i hermetikkhyllene i butikker, for å nevne et norsk eksempel. I den moderne verden stimulerer det salget å ha offentlighetens oppmerksomhet rettet mot seg. Vi kan altså ikke se bort fra at en del selvproduserte kunstnermyter er spekulative. Det er for eksempel ingen ulempe for en operasangerinne å ha et visst divapreg...
- Du snakker om forvalterne av kunstnermyten. Hvem er de, bortsett fra kunstnerne selv?
- Biografer og historikere er de fremste forvalterne, blant annet gjennom anekdoter om temperamentsfulle personligheter og fargerike kunstnermiljø. Det er også mulig å lokalisere de mytedannende biografiene. De lages i dag, men vi kjenner igjen strukturer fra eldgamle gude- og heltesagn. Hovedpersonene er eksentriske, de kan gjøre noe som vi andre ikke er i stand til, de snakker gjerne et språk vi andre ikke forstår, de skaper et klart skille mellom seg selv og oss andre. I tillegg hjelper vi andre til ved å tillegge dem egenskaper som stemmer med myten. Preget av å være helt enestående blir gjerne framstilt som en forutsetning for genial kunst. Og fordi kunstneren ikke er som alle de andre, trenger han/hun heller ikke å innordne seg fellesskapets tradisjonelle normer. Kunstneren drikker hva han vil når han vil, og han sulter når han må. Resultatet er storslagen kunst.
Slik opptrer en vekselvirkning mellom fellesskapet og den normløse kunstneren. De er gjensidig avhengige av hverandre. Og for at mytene skal få liv, må noen presentere dem. Det er er her forvaltere som biografer og media kommer inn.
Borgersen peker på at kunstnernes egen myteskaping kan ta svært ekstreme former. Et eksempel er franske Orlan, en kvinne som bruker kirurgi som kunstform og seg selv som objekt. Hennes plastiske operasjoner har som mål å gjøre henne styggest mulig, angivelig en protest mot den moderne higen etter evig skjønnhet som fører utallige kvinner under kirurgenes kniv. Orlans utstillinger består gjerne av henne selv på en stol, videofilmer av hennes operasjoner, samt små glass med kroppsvev hun har fjernet. Slik kan egen mytedannelse spinne rundt det ekstreme, med handlinger som er helt utenkelige for de aller, aller fleste.
Alle myter har sitt opphav i et behov for å gjøre det ubegripelige begripelig. Mennesket griper til fortellingene der normale grenser ikke finnes for å få tak på sitt eget liv. Slik opptrer myten om den gode mor og den onde stemor, - og myten om kunstneren som eksentrisk, ustyrlig og uforutsigbar. Borgersen peker på at også vitenskapen bruker myter til å forklare fenomener. Et framtredende eksempel i så måte er Sigmund Freud, som bruker figurer fra klassiske myter til å beskrive menneskelige egenskaper.
Kunstnermyten
Debattmøte i Studentersamfundet lørdag18. januar kl. 20.00
Innleder: Førsteamanuensis Terje Borgersen,
Institutt for drama, film og teater, NTNU.
Panel: Siri Meyer (kunsthistoriker),
Hilmar Fredriksen (billedkunstner)
Holger Kofoed (kunsthistoriker)
Olav Gorseth
