Politikk og energiteknologi

Jeg har med interesse lest amanuensis Gunnar Fermanns kronikk i Universitetsavisa nr. 18 om et forskningsprosjekt som skal avdekke forhold som fremmer eller hemmer spredningen av miljøvennlig energiteknologi. Jeg vil gi honnør til initiativet.

Bakgrunnen for dette er behovet for å finne alternative energikilder til fossile brensler, som på sikt vil øke drivhuseffekten. Det er såpass mange forhold som peker på langsiktige problemer ved fortsatt økning av CO2 utslipp at tiltak bør settes i verk for å stabilisere eller helst redusere utslippet. Samtidig er energibruk, som Fermann påpeker, så tett innvevet i all økonomisk aktivitet, at det er en vanskelig oppgave, for å si det svært forsiktig, å holde energibruk i sjakk.

Lar vi blikket gå til utviklingslandene, så får vi dette demonstrert til overmål. India og Kina har i dag billig kull som hovedenergikilde. De har ingen realistiske hovedalternativer på kort sikt. Selv med stor innsats når det gjelder vannkraft og vindkraft, vil det bare gi et beskjedent bidrag til en ressurs som er kritisk for deres egen økonomiske utvikling. Men det forhindrer ikke at det er verdifullt å ta opp et studium av teknologispredningsprosessen for ny energiteknologi, slik Fermann nå er i gang med, selv om det bare på lang sikt kan gi praktiske resultater.

Nå kommer jeg etter hvert til mitt poeng. Hvordan skal et slikt studium av teknologispredningsprosessen legges opp?. Kronikken sier lite om det konkrete innhold. Mitt inntrykk er at det skal legges opp som et nokså generell studium. Det er angitt at det er "vesentlig å utvikle systematisk kunnskap om hvilke forhold av teknologisk økonomisk, kulturell og institusjonell art som fremmer eller hemmer nyttiggjøring av miljøvennlig energiteknologi ".

Jeg er slett ikke uenig i denne målsettingen, men tror det vil være vanskelig å angripe saken som et allment problem. Ut fra egen erfaring, er hindringer for bruk av ny fornuftig teknologi sterkt bestemt av de spesifikke forhold knyttet til nettopp denne teknologien. Jeg har derfor mer tro på «Case»- studier. Jeg tror også at en ut i fra en rekke «Case»- studier kan trekke generell kunnskap som til syvende og sist kan føre til det mål som jeg oppfatter at prosjektet tar sikte på.

Jeg vil være konkret. Innenfor NTNU og Sintef er det en lang rekke energitekniske forskningsmiljøer. Disse har drevet frem en rekke energiprosjekter med miljømessige gevinster. Noen er blitt adoptert av praksis og derved blitt «teknologispredt», i hvert fall til en viss grad. Andre er blitt gjenværende i forskningsmiljøet som rapporter, eller kanskje prototyper. Det vil ikke være vanskelig å finne eksempler. Ta f.eks. varmpumpeforskningen, for å holde meg unna mitt eget fag elkraftteknikken. Der er det satset atskille årsverk og atskillige millioner kroner. Det har også fått en viss praktisk bruk, men neppe så stor som forskerne selv mener er riktig sett ut i fra samfunnsøkonomiske hensyn og miljøhensyn. Kanskje FoU knyttet til varmepumpen kunne være verdt et studium ut i fra teknologispredningssynspunkt. I et slikt "Case"-studium ville en møte på alle problemer av "teknologisk, økonomisk, kulturell og institusjonell art" som det ønskes kunnskap om. En ville også få god anledning til å teste alle de "teser" for hindring av ny teknologi som kronikken angir.

Prosjektet skulle passe godt innenfor NTNU. Det forlanger samfunnsfaglig og teknologisk innsikt. Min oppfordring er at en i et slikt prosjekt utnytter den kompetanse som finnes innenfor hele universitetet. I dette tilfellet har den samfunnsfaglige side et vell av konkret erfaring å øse av innenfor mange teknologiske miljøer, som arbeider med energiforskning. Her vil det sikkert ikke mangle på forslag til "Case" som kan studeres.

Jeg vil ønske lykke til med prosjektet.




Inge Johansen professor