Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Han skammer seg når han tar imot nye studenter på arkitekt. Are Risto Øyasæter mener arbeidsforholdene på arkitektstudiet er uholdbare.

Universitetslektoren ved Insti-tutt for byggekunst er dyktig lei av plassmangel og dårlige romløsninger. Det er arbeidsforholdene på arkitektstudiet han snakker om. I ett og et halvt år har han slitt med mangel på plass og upraktiske løsninger i forbindelse med sitt ansvar for førsteklassingenes prosjektarbeid.

- Prosjekter gjennomføres på tross av begredelige arbeidsforhold. Det er en veldig viktig erfaring for studentene å jobbe i fullskala, noe som nærmest ikke er mulig ved dagens arkitektstudie her i Trondheim, sier Are Risto Øyasæter.

Dårlig tilrettelagte lokaliteter gjør undervisningsjobben, som han for øvrig egentlig er veldig glad i, til en hverdag som er unødvendig trist og tung.

Farlig fullt

Øyasæter mener at den nye studieplanen som førsteklassingene begynte på i høst er god, blant annet fordi den vektlegger at studentene skal jobbe i fullskala. Øyasæter mener imidlertid at dette ikke er praktisk mulig på grunn av konkrete mangler med hensyn til lokaler.

- Verkstedet hvor vi skal arbeide i 1:1-forhold, er alt for lite. Helt katastrofalt tatt i betrakning antall studenter som går på dette studiet.

Verkstedet i Vollabakken (Lucas) har flere rom, blant annet ett for maling, ett for metallverksted og ett verksted for tre-arbeid. På et av rommene står to sløydbenker, ment å dekke bruksbehovet for 600 studenter. Rommene er til tider overfylt av studenter. Da blir snekkermester og avdelingsleder Sverre Halvorsen nervøs og stresset. Når sirkelsagene og båndsagene går i ett og køene blir lange, springer han i mellom for å påse at arkitektfingrene beholdes på.

- Det er rett og slett plassmangel. Bygging i fullskala må skje utendørs, her er det kun plass til modellbygging og knapt nok det. Verkstedet er egentlig en provosorisk løsning som både er upraktisk og farlig, sier mesteren, som er glad for at HMS-seksjonen (Helse, miljø og sikkerhet) ikke til daglig stikker innom.

Mangler utstillingslokaler

Det fins heller ikke tilfredsstillende utstillingslokaler hvor arkitektstudentene kan stille ut arbeidene sine, sier Øyasæter. Han mener NTNU må være mer ambisiøse, og henviser til Oslo Arkitekthøyskole som har sin diplomutstilling på Kunstnernes Hus. En noe mer verdig utstilling enn hva tilfellet var i høst da diplomstudentene her i Trondheim måtte stille ut i dårlige lokaler i Ilsvika.

- Det er for eksempel ikke romkapasitet i det hele tatt for å kunne stille ut materialprøver som studentene har laget. Prøvene er ment til å brukes i undervisningen. I stedet må materialprøvene stables ned i en kjeller. Vi mangler også gode møterom, grupperom og plass til å undervise effektivt på tegnesalen. Når alt dette mangler, blir den praktiske hverdagen tungvint og trasig. Det er klart situasjonen sliter, sier Øyasæter.

Manglende identitet

Øyasæter opplever at studentenes skaperevne og utfoldelse hindres av de fysiske omgivelsene. Han mener at universitetet og fakultetet har et ansvar i å gi studentene rom og arbeidsforhold som gjør det mulig for studentene å få prøvd seg i ulike medier for å forstå og utvikle sitt eget talent.

- Det er et paradoks at et studium som legger vekt på form, estetikk og funksjonelle løsninger, har en så begredelig og lite funksjonelt samordnet lokalitet som her på Gløshaugen. Identiteten er usynlig i de fysiske omgivelsene. Dette skaper et unødig stort skille mellom lærerne og studentene.

Nytt verksted i kjømda

I forbindelse med at Realfagbygget skal tas i bruk, vil det bli frigjort plass i lokaler på Gløshaugen. Hva som skjer, hvem som får tildelt hvilken plass, er ennå ikke avklart.

Arne Rønning, eiendomssjef ved teknisk stab, forteller at det er en stor kabal som skal gå opp, og at planene endres hele tiden.

- Vi er i gang med å diskutere med arkitekt, og det er klart at vi må finne en løsning for et nytt verksted. Hvor det blir, vet vi ikke helt ennå, sier Rønning. Det er bare å vente å se.

Hit og dit

Arkitektstudiet ved NTNU har ikke én stor, men mange små lokaliteter. Studenten må springe imellom.

På arkitektstudiet på Gløshaugen må studentene forflytte seg fra sine egne arbeidsplasser og ned til verkstedet i Vollabakken for å lage modellene sine.

Hit og dit

Tredjeklassingene Cathrine Hval og Live Melhus sitter på Lucas og lager modeller til sin prosjektinnlevering før jul. De er lei av at de må stå i kø på verkstedet når det røyner på som verst. De klager imidlertid ikke på oppfølgingen de får når verkstedet er åpent, men skulle gjerne ønske seg at verkstedet var betjent også på kveldstid og på sommeren. Da kunne man kanskje sluppet noe av kø-dannelsen, sier de.

De er på vegne av sine medstudenter mindre fornøyde med at studenter i fjerde og femte klasse har arbeidsplassene sine på Stentofonbygget. De må «pendle» mellom Innherredsveien og Gløshaugen hvor de har forelesninger.

- Det er tungvint å skulle forflytte seg hele tiden. Det ideelle hadde vært å samle alt på ett sted. De tenker seg hvor lettvint og fint det hadde vært om alt, både verksted, arbeidsrom, forelesningssal, datasal, fakultetskontoret og en avdeling på Tapir, kunne vært samlet i én og samme bygning.