NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes 

Teknisk ansvarlig: 
Erik Prytz Reitan

 
President i hvitt 

Jeg var forberedt på å vente. Men presis klokken tolv skimtet jeg noe hvitt midt i folke-vrimmelen. Plutselig var det som om de travle menneskene, med stresskofferter og papirer under armen, som jaget omkring i en eim av svette og støyende skvalder på den internasjonale bokmessen i Frankfurt, vek til side og lot den hvitkledde frem. Enkelte stanset og stirret åpenlyst på ham. Det er nesten noe bibelsk over dette bildet, som den gangen havet delte seg, tenkte jeg. 

Så sto han foran meg. En slank, spelemmet kar med glatte ansiktstrekk og et profesjonelt smil over de smale leppene. Den hvite dressen så ulastelig ut, under jakken var også vesten hvit og kneppet, et smakfullt slips sto godt til den stripete skjorten med hvit bunn. 

- Hello, I'm Tom Wolfe. 

Stemmen var behagelig, inviterende til samtale. Vi tok hverandre i hånden, en representant for det tyske vertskapet spurte om vi ikke ville sette oss ved et bord som nå var blitt ledig med to stoler. 

Mens country & western-artisten Johnny Cash har skapt seg et image av å være «the man in black», også når det gjelder antrekket, er det motsatt for Tom Wolfe, en av den internasjonale medieverdenens få virkelige kultfigurer. Hans dresser er hvite. Mens den tyske håndlangeren skjenket kaffe i to plastbegre og ga sin berømte litterære gjest beskjed om senere avtaler, ble jeg sittende og reflektere over fargeforskjellen på klærne til de to amerikanerne kunstnerne. Det sorte gir ikke rom for alternativ tolkning, fargen forsterker og gjør budskapet overtydelig. Hvitt er mer spennende, også fordi det ikke er en farge, og samtidig en blanding av alle farger. Hvitt er den fornemmelsen av farge som er vanskeligst å fange, og det vanskelig fangbare er alltid spennende. Dessuten skal vel uskylden være hvit, tenkte jeg. 

Noen år er gått siden dette møtet i Frankfurt, men jeg erindret samtalen vår da jeg forleden leste om Tom Wolfes nye store roman, «A Man in Full» - som har begynt sin suksessreise verden over. På norsk vil den foreligge neste høst. Den gangen jeg traff Wolfe, som utsendt medarbeider for Adresseavisen, hadde hans forrige roman, «Forfengelighetens fyrverkeri», startet på samme reisen. I den utleverer han livet til sine egne, de rike og velfødde på Manhattan, som likevel aldri blir fornøyd og jakter på mer penger og innflytelse uten å ta menneskelige hensyn. Den romanen gjorde den hvitkledde fra New York også til en skjønnlitterær celebritet i internasjonalt format. For Wolfe kom ikke fra det store intet med den romanen, han hadde forlengst etablert seg som en av de mest markante og nyskapende journalister i dette århundre. Tom Wolfe representerte den såkalte nyjournalistikken, men med en annen nøktern og analyserende angrepsvinkel og stil enn gonzojournalisten Hunter S. Thompson. Wolfes nyjournalistiske bakgrunn er merkbar også når han dikter. 

Tom Wolfe ble omfavnet av et stort publikum etter å ha dissekert de rike på Manhattan, også ved effektivt å kontrastere det dekadente med detaljerte skildringer fra fattigstrøkene i Bronx og Harlem. «Forfengelighetens fyrverkeri» ble også filmatisert, med Tom Hanks foran kamera og Brian de Palma bak, men filmen ble ingen suksess. I «A Man in Full» går Wolfe løs på sørstatsbyen Atlanta, med sine skiller mellom rik og fattig, sort og hvit. I romanens forord uttrykker Wolfe sin takk til alle dem i Atlanta som har bistått ham med informasjon, og som har åpnet dører for ham i den litterære research. Slik tydeliggjør han fortsatt sin journalistiske angrepsvinkel. Wolfe mener at det ikke er mulig å bli skjønnlitterær forfatter i dag uten først å ha vært reporter. For ham framstår det som umulig å isolere seg i et elfenbenstårn og samtidig skrive gyldig om mennesker og samfunn. For å få den kunnskapen, må en forfatter ut på gaten. 

Tom Wolfe ser i grunnen ingen vesentlig forskjell mellom å skrive journalistikk og fiksjon; hans egne litterære forbilder er blant andre Dostojevskij og Tolstoj. 

Mens en del interesserte hadde stilt seg opp ved bordet vårt på det travle messeområdet, og regelrett stirret på ham, hadde vi snakket vel og lenge om journalistikk, litteratur og hans trang til å være en celebritet. Da hamrer Tom Wolfe pekefingeren lett i bordplaten. - Jeg er president, sa han. 

- Javel, sa jeg, hvor da ? 

- I en beboerforening på 3rd Avenue, sa han med en lav latter - og la ikke skjul på at hans konkrete politiske og samfunnsmessige engasjement begrenset seg til det vervet. Politisk tilhører han det republikanske partiet, selv om han stemte på demokraten Jimmy Carter i 1976. Ronald Reagan var Tom Wolfes mann. 

Et paradoks, kan vi tro, når vi samtidig merker det avslørende og kritiske blikket han har på skillene mellom samfunnsklasser og ulike etniske grupper i USA. Men en forfatters private oppfatninger lar seg - heldigvis - ikke alltid avlese i teksten. 

- Men den hvite dressen, sa jeg - hvorfor har du latt den bli ditt varemerke ? 

- Ganske enkelt for å fange andres oppmerksomhet, sa han. - Jeg kommer opprinnelig fra Virginia, og der kan det bli svært varmt. Derfor er hvite dresser meget vanlig der. I New York anskaffet jeg meg en hvit dress, men stoffet var for varmt til sommerbruk. Så jeg brukte den om vinteren, og dermed var det altså gjort. 

Så hverdagslig og tilfeldig er altså forklaringen, tenkte jeg. 

Men hvitt er mest hvitt på avstand. På en meters avstand konstaterte jeg at Tom Wolfe utvilsomt var glad i fete sauser og supper, og at han samtidig måtte spise litt uvørent. Dressen var nemlig full av flekker. 

Slik er også hvitt bedre enn sort, tenkte jeg. Vi slipper overspillet, som den sorte trubadur inviterer til. Ingenting i menneskelivet er genuint hvitt eller sort. Vi lever alle sammen i et grått landskap. Menneskets landskap. Tom Wolfes verden. 
    
     

TEKST: SVERRE M. NYRØNNING