NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes

Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

 
Nicaragua etter Mitch

Sintef-forsker Øyvind Arne Jensen har permisjon fra jobben sin for å jobbe i Nicaragua som fiskerirådgiver i regi av Norad Fredskorpset. Jensen var opprinnelig ansatt for en toårsperiode, men tar nå ett års forlengelse. Jensen har jobbet spesielt med å introdusere den tropiske fiskesorten Tilapia, som har gått en seiersgang verden over som oppdrettsfisk. Øyvind Jensen var på vei ut på landsbygda for å besøke ett av oppdrettsanleggene, da orkanen slo til med full styrke. Jensen beretter også om kampen etter å bli begunstiget av utenlandske givere. 


Foto: Scanfoto

I Nicaragua beskrives de fleste ting ut fra spesielle hendelser. Gatenavn brukes ikke, så en adresse angis som «to kvartaler nedenfor der det store treet stod før det måtte sages ned etter jordskjelvet i 1972». At du kom hit i 1997 og slett ikke har peiling på hvor Managuas trær har stått, er ditt problem, det er bare å lære seg orienteringspunktene så fort som mulig. Andre historiske episoder er «etter revolusjonen i 1979», «under tidligere president Violetta Chamorro». 

Og nå «etter orkanen Mitch», som vil bli stående som et av de sørgeligste i landets historie. Det har regnet lite etter at uværet passerte, men 900 - 1200 mm i løpet av ti dager er mer nedbør enn det normalt kommer i løpet av et helt år i det nordlige Nicaragua. De fleste veiene er gjenåpnet, mange steder ved hjelp av provisoriske broer. 

Men det klarer seg nok til japanerne kommer for å bygge nye. «Este puente fue donado por el pueblo de japon a la republica de Nicaragua»: Denne broa er gitt til Nicaragua som en gave fra det japanske folk, står det på skiltet før du kommer til mange av de nye broene i Nicaragua. Japanerne har sammen med spanjolene lovet å bygge nye broer på de mer enn 100 stedene der det før Mitch var mulig å krysse elva - uten å forlate bilen. 

Landskapet i det nordlige Nicaragua har mange steder forandret seg til idylliske laguner der skogens dronning - mangotreet - speiler sin ruvende krone. Virkeligheten for de som bodde der, er ganske annerledes, de som fortsatt prøver å tro på en fremtid der de engang hadde sine hjem. 

Absolutt alle rekeoppdrettene gikk tapt i regnværet. De lå rundt utløpet av elva Estero Real i Fonseca-gulfen like ved grensa til Honduras, nord i Nicaragua. Noen av oppdretterne har startet med å rekonstruere bassengene, mens andre ikke har økonomisk ryggrad til å starte på nytt. 

Det var til den lille landsbyen Puerto Morazan, som ligger i hjertet av dette rekeoppdrettslandet, at jeg og min kollega fra CESADE var på tur da orkanen Mitch gjorde sitt inntog i Nicaragua. Halvveis på vei fra Managua besluttet jeg å snu. Det tiltagende regnet og de mørke skyene som lå som et lokk over landskapet. Minnene om de gangene vi har stått bom fast på gjørmete grusveier med firehjulstrekket innkoblet og ti kilometer til nærmeste traktor, fristet ikke til gjentagelse. Min nicaraguanske kollega mente at regnværet var forbigående og at det ville klarne opp i løpet av dagen, så han valgte å dra videre i en annen bil. 

En uke senere fikk jeg telefon fra min medarbeider som stod i byen Leon ni mil nord for Managua. Han spurte om jeg kunne hente ham. Etter en kjøretur på omlag seksti kilometer var det stopp, flommen hadde tatt brua, så jeg parkerte bilen og fortsatte til fots. Jeg kom fram til elva, som altså var uten bro. Elva kunne krysses på en av to måter: Enten betale fem cordobas for å bli fraktet på hest over, eller å entre langs et tau som var strukket mellom bruhodene. Jeg betalte de fem cordobasene og fikk samtidig tilbud om å betale ytterligere for sykkeltransport til neste elv. 

Der traff jeg min kollega - sterkt preget av en uke i katastrofeområdet, med overnattinger i Posoltega - byen som ble utslettet av gjørmevannet fra krateret i vulkanen Las Casitas. Møtene med folk på flukt, døde og sårede, som mange plasser lå halvveis nedgravd i gjørma. Det første han sa til meg var at dette var virkelighetens skrekkfilm. Hans beskrivelse av smertejammer fra døende, gråten til de som hadde mistet sine nærmeste, om anarki der folk ble ranet på åpen gate, mangedobling av prisene på basisvarer, var uvirkelig. 

Uka etter dro vi på tur igjen for å finne ut hvordan «våre» fiskere og oppdrettere hadde kommet fra «Mitch». Halvpar-ten av oppdretterne hadde mistet fisken som følge av at gården deres var blitt oversvømmet, mens to båter med mannskap var savnet. Det ene mannskapet kom heldigvis til rette etter noen dager, mens de andre fremdeles er borte. Til tross for at mange gårder fremdeles står under vann, er det sannsynlig at eierne vil flytte tilbake. Det som er tapt, vil bli gjenoppbygget. For oss som jobber med å fremme oppdrett som en alternativ mat- og inntektskilde, er det viktig å bidra i planleggingen av hva som skal være på den fremtidige gården. Filosofien er at bonden skal utnytte alle tilgjengelige ressurser. De som har tilgang på vann hele året, kan med små midler konstruere seg en kombinert lagrings- og oppdrettstank, som de enten graver ut i jorda og kler med plast, eller som de bygger av betong der de samler opp vannet før det brukes til vanning. Dette er også hensiktsmessig fordi mange har fått installert vindmøller for å pumpe opp vannet fra brønnen til den kombinerte lagrings- og oppdrettstanken. 

I Norge selges «Tilapia» som akvariefisk, mens den i tropene er den viktigste oppdrettsfisken. Den er ideell for uerfarne oppdrettere, da den tåler meget lave konsentrasjoner av oksygen, har høy sykdomsresistens, og lever av det som produseres på gården. Den ernæres også av plankton som produseres ved å gjødsle vannet med møkk fra kua, grisen og hønsene som er på gården. Dette fertiliserte vannet fungerer også som gjødsel for avlingene. Fiskeyngel får vi tak i fra fiskeriministeriets klekkeri som ligger i Managua. 

Etter 8-12 måneder har fisken nådd slaktevekten som er på 500 gram. Tilapia er ikke bare praktisk for oppdrett: Den er også en smakfull, næringsrik hvitfisk som har godt betalende markeder både innenlands og i utlandet. 

Fremtiden er full av utfordringer for den nicaraguanske campesino (småbonde) som nok en gang må starte på bar bakke. Men flere naturkatastrofer har lært dem at det som er tapt, kommer ikke tilbake, og da må man gjøre det beste ut av situasjonen. Én ting er å starte på nytt med to tomme hender. Det blir ikke noe lettere når man har gammel gjeld som skulle betales med avlingen som gikk tapt. 

Spillet mellom alle de private, nicaraguanske organisasjonene går også høyt. Gjenoppbygginga som forestår, gir dem muligheter for å styrke og eventuelt utvide sin posisjon som mellomledd mellom bistandsorganisasjoner som Norad, og mottakerne av bistanden i den andre enden. 

Tiden etter «Mitch» blir derfor utnyttet maksimalt med hensyn til å være blant de fremste i arbeidet med å skaffe penger, og distribuere mat og medisiner til trengende: Men de jobber også for å krisemaksimere med tanke på fremtidige prosjekter som skal presenteres for giverne. Alle bygdene og landsbyene der organisasjonen jobber, er blitt grundig diagnostisert med hensyn til alt fra tap av familiemedlemmer til saknede tomater. 

Men organisasjonene er ikke alene om å kjenne spillet etter katastrofen. Vi fikk nettopp oversendt en tapsliste som inneholdt følgende: Tre båter med motor, ni garn, fem termoser, og litt annet småplukk. Lista var undertegnet av varaordføreren. 

Det var selvsamme varaordfører som i et møte like før «Mitch» søkte vår hjelp til å skaffe kreditter til anskaffelse av båter med utstyr til landsbyens fiskerne. Under møtet spurte vi hvilket utstyr de hadde fra før og fikk da opplyst at fiskernes problem var at de ikke hadde «så mye som et garn, de manglet absolutt alt!» 
 

TEKST: ØIVIND JENSEN