Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Studentprest Siv Limstrand strør ikke om seg med bibelsitater. Hennes ord og handling kommer som et resultat av hennes kryssende hjerneceller.

Hun tar ikke på seg prestekjolen sånn helt uten videre. Kanskje fordi den strammer litt både over hjertet og hjernen på studentpresten, som gjerne setter foreldede kirkelige prinsipper til side for å kunne inkludere de som kanskje ikke føler at det er så stor takhøyde og raust hjerterom i Den norske kirke.

Hun er ikke den type prest som moraliserer og som setter seg til doms over andre. Hun hører til den generasjonen som ikke forplikter seg til skriften. Hun tenker selv.

- Vi har da et «hau», sier hun.

Første desember var hun en av prestene som markerte sorg, sympati og håp med en lysmesse i Vår Frues Kirke på den internasjonale aidsdagen.

- På denne dagen er Gud en medlidende. Det blir tydeligere for meg at Gud må være den medlidende - ellers blir han en fraværende. Jeg ser på Gud som en som gjenoppretter. En medlidende, kjempende ? en livets Gud. Hele tiden er det snakk om en gjenoppretting av det skadede, en gjenoppretting av det som mangler. Gjenopprettelsen startet nå, gang på gang. Med lysmessen vil vi uttrykke smerte og håp. Vi kan ikke få de døde tilbake, men i stedet prøve å leve med det tapte.

Utfordringen

På Kirkemøtet i Trondheim valgte de å ikke ta opp igjen homofilidebatten. Fortsatt er det slik at homofile ikke har adgang til vigslede stillinger. Men det er ikke bare blant flertallet av bispene vi finner dette gubbesynet. En studentprest som er tilknyttet høgskoler på Sørlandet uttrykte sin frykt for homofili i et avisinnlegg i Adresseavisen for et par uker siden. Og vår egen «Familieminister» Valgerd Svarstad Haugland som ennå ikke har rundet 40, forsterker synet på den hellige familie-enheten som den basale enhet og fundament samfunnet skal innordnes i.

Det er kanskje på tide å utfordre moderne kristne. Be dem stikke fingeren i jorda så å si. Det er vel ikke for mye forlangt å be dem reflektere litt over den tiden vi lever i, og kanskje påpeke at man i løpet av 2000 år godt kan ta enkelte oppfatninger opp til revurdering.

Vi adresserer utfordringen til vår egen studentprest, Siv Limstrand.

Den norske sneverhet

Hun flirer litt kjekt avvisende når vi kommer inn og ber henne ta på seg prestekjolen for fotografering. Det blir for skuespilleraktig, mener hun, og har en bestemt mine bak latteren. Hun vil i stedet være seg selv.

Selv om hun ler, merker vi at hun er mer alvor-kristen enn glad-kristen. En som reflekterer og som gjerne blir stille en stund før hun svarer, og da sjeldent med et bibelsitat.

Hun har ingen problemer med å si at Den norske kirke er for snever. Hun sier til og med at hun skjønner at den kan oppfattes som ekstremt snever. Hun er prest i Den norske kirke blant annet fordi hun vil rette opp skjevheter og gjenopprette skade - da i Guds ånd, en moderne sådan.

- Det er mange meninger innenfor Den norske kirke. Kirken må bli flinkere til å håndtere, leve med og sette pris på uenigheter. Man trenger ikke mene det samme. Kirken er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap. Utover trosfundamentet som er Gud, Jesus og Den Hellige Ånd, må det være rom for forskjellige fortolkninger og forståelser for hvordan leve i virkeligheten, sier Limstrand. Hun har stukket fingeren i jorda. Sett at virkeligheten ikke nødvendigvis passer inn, verken etter foreldede forestillinger og moralregler eller de nye idealene som samfunnet produserer hele tiden.

Siv Limstrand argumenterer med virkeligheten.

- Forestillingen om at familie-enheten skal være den eneste akseptable enheten, må vi arbeide med både i kirka og i samfunnet. Det er utrolig snevert å bare ha ett ideal for hvordan det går an å leve. Det problematiske med familie-enheten er alle de som blir satt utenfor. Nærmere halvparten av voksne mennesker lever aleine. Alle folk sliter i livene sine, og vi kjenner alle på det problematiske i det som fins, og lengselen etter det som ikke fins. Hvis vi mener det er viktig å forholde oss til vårt møte med virkeligheten og vi til daglig kjenner at livet ikke likner idealene, bør vi kanskje spørre oss om vi faktisk legger stein til byrden for dem som sliter? Vi må søke alternativer, snakke om innholdet i relasjonene, eller verdiene, om du vil.

Siv Limstrand sier at det bare er snakk om å reflektere litt ? bruke «hauet», som hun sier. For henne er det en selvfølge at kirka må kunne si at det går an å ha et fullverdig liv uten å ha familie.

- Livet går videre, selv om ekteskapet går dukken. Og det må vi klare å snakke om på en skikkelig og troverdig måte.

Limstrand velger altså ikke en enveis-strategi som Valgerd Svartstad Haugland; å tviholde på parforholdet som det eneste riktige. Studentpresten mener rett og slett at hele samfunnet er ekstremt lite tolerant i forhold til mennesker som velger å leve annerledes.

- Det er paradoksalt at de som hardest forsvarer ekteskapet som ramme for det heterofile samlivet, gjerne er de hardeste motstanderne av partnerskapsloven. Den er jo nettopp ei mulighet for homofile og lesbiske til å leve i ei forpliktende ramme.

- Det er for eksempel lite akseptert å være uten barn i dagens norske samfunn. Og når forskere ser på det å være barnløs som en sykdom, er det i seg selv en belastning på de som ikke har barn. At det å være barnløs er en lidelse, blir symptom på hva slags verdier vi har i samfunnet. Vi som kirke har vært lite flinke til å si at livet er fullverdig uten barn.

Prest i tiden

Ingen stiller spørsmålstegn til de mange prestene som frekventerer gamlehjem og pleiehjem for eldre. Men hvorfor er det ikke flere som undrer seg over hvorfor vi har prester ved norske universiteter? Vi lever jo i et tverrkulturelt og pluralistisk samfunn med et religionsmangfold, eller gjør vi det ikke?

Siv Limstrand synes det er helt uproblematisk.

- Hadde kirka vært en sekt, ville det vært gode grunner til å være kritisk. Men det er ikke tilfellet, sier hun og påpeker at nær 90% av alle nordmenn er medlemmer i statskirka. Hun hevder at det for ti -femten år siden ble stilt flere spørsmålstegn til Den norske kirkes prestetjeneste ved universitetene enn hva tilfellet er i dag. Man treffer i det hele tatt prester på flere forskjellige steder i samfunnet i dag enn hva man gjorde for ti til tjue år siden, sier hun og mener de sjelelige og religiøse sidene ved mennesket er mer verdsatte.

Studentpresten lener seg framover, pirker litt på staerinlyset, har tatt til seg spørsmålet, tenker på hvordan hun erkjenner andre religioner. De har på en måte rykket nærmere, inn i landet så å si. Siv Limstrand viser ydmykhet. Hun sier det er mange ting hun ikke forstår. Men hun holder den kristne trua som den riktige trua for seg, trua på den treenige Gud. For å forklare henviser hun til en opplevelse. Hun var en gang i et buddhistisk tempel og mediterte.

- Jeg skjønte og hadde forståelse for mange av de tingene som guruen snakket om, men jeg kan likevel ikke forstå trua, rett og slett fordi jeg ikke deler den samme målsettinga. Mitt mål er ikke å skille meg selv fra kroppen min.

Siv Limstrand er likevel ikke så ydmyk, hun begynner med ett å misjonere, fortelle det gode med trua si:

- Noe med det flotteste med den kristne trua er at alt menneskelig er gitt av Gud og kjent av Gud, at kroppen ikke er en fiende, at den ikke er en feil. Og denne tanken kommer fra skapelsestrua. Dette er det særlig viktig å si i ei tid der så mange sliter med forholdet til kroppen sin.

- Men kroppen er knyttet til synd i den kristne tro, selv det nyfødte barnet er født syndig?

- Det handler ikke om at kroppen er syndig, men at barnet er født som et helt menneske. Jeg forstår sentimentaliteten, nyfødte babyer er bildet på uskyld og tillit og det gode i tilværelsen. Men jeg har tre unger og vet alt om syndige barn. Hun ler, enten fordi hun synes det er så selvfølgelig at barn er syndige, eller fordi hun liksom prøver å riste av seg spørsmålet. Hun blir mer alvorlig.

- Arvesyndslæren er en anerkjennelse av at mennesket består av både godt og vondt. Logikken bak den forståelsen om at også barn er syndige, er en erkjennelse av hvordan verden ser ut.

For at vi skal forstå hva mennesket er, siterer Siv Limstrand Paulus: «det gode jeg vil gjøre, gjør jeg ikke. Og det vonde jeg ikke vil gjøre, gjør jeg».

Fortolkning og skriften

Dermed har Siv Limstrand både misjonert og sitert fra bibelen. Det er jo godt, for da skjønner vi at hun er prest. Men hvordan forholder hun seg egentlig til skriften, når man noen ganger opplever at ett og samme sitat brukes til å begrunne to forskjellige syn?

Hun bykser fram i stolen, lener seg på albuene over bordet for andre gang. Sier på rett-fram-nordnorsk vis, på en litt tøft og kjekk måte.

- Vi har hjerneceller som krysser hverandre, ... Hvis man skal ta bibelen på alvor, så kan man ikke si det så enkelt at bibelen er en skrift fra Gud. Den er blitt til gjennom flere tusen års bearbeiding og blitt til i en maktkamp mellom menneskene ? i en kulturell prosess.

Hadde man kunnet si at bibelen er en skrift fra Gud så hadde man studert teologi i 7 år forgjeves, sier hun og spør det sentrale spørsmålet: Hva betydde teksten da, og hva betyr den nå?

- Men det vil også en litteraturviter kunne si?

- Ja, der er teologene og litteraturviterne enige; det mest håpløse er å diskutere tekst med de som hevder at de ikke fortolker. At det fins motsetninger i bibelen er ikke problematisk for oss teologer. Det fins også andre tekster enn dem som nå er trykt i vår versjon av det Nye Testamentet. Det er med andre ord en historisk prosess hva som er tatt med. Jeg kan velge å se på det som en mengde stemmer, hvor det også fins stemmer utenfor bibelen. Historia har gått videre, menneskene søker stadig Gud i sin verden.

- Men fortolker du fram et livssyn?

Siv Limstrand sier ikke ja. Hun sier ikke nei. Hun svarer ikke med et bibelsitat. Hun sier heller ikke til meg at jeg har misforstått alt. Hun tenker. Og hun blir personlig. Sier ikke «vi» lenger.

- Livssynet ligger der, i teksten. Det er toveis. En speiling. Jeg speiler livet mitt i lys av bibelteksten og bibelteksten speiler seg i meg. Teksten gir forskjellige meninger, noen ganger til trøst og andre ganger til fortvilelse. Det å tro er ikke statisk og bibelteksten er heller ikke statisk.

Man kunne kanskje kalt 38-åringen med det freidige kortklipte håret en postmoderne kristen. Slett ikke fordi hun ikke har noen tro, men fordi hun har en tro som er i bevegelse, og fordi de kristne prinsippene hun har, ikke er absolutte kategorier ? de kan variere.

- Hva er egentlig viktigst her, hva tjener gud og mennesker spør hun, i stedet for å følge blindt et sett leveregler.

tror på en medlidende Gud... og tør med ham møte realitetene i verden.