Prest i pluralismens tid
Siv Limstrand argumenterer ved å vise til virkeligheten...
Studentprest Siv Limstrand strør ikke om seg med bibelsitater.
Hennes ord og handling kommer som et resultat av hennes kryssende hjerneceller.
Hun tar ikke på seg prestekjolen sånn helt uten videre.
Kanskje fordi den strammer litt både over hjertet og hjernen på
studentpresten, som gjerne setter foreldede kirkelige prinsipper til side
for å kunne inkludere de som kanskje ikke føler at det er
så stor takhøyde og raust hjerterom i Den norske kirke.
Hun er ikke den type prest som moraliserer og som setter seg til doms
over andre. Hun hører til den generasjonen som ikke forplikter seg
til skriften. Hun tenker selv.
- Vi har da et «hau», sier hun.
Første desember var hun en av prestene som markerte sorg, sympati
og håp med en lysmesse i Vår Frues Kirke på den internasjonale
aidsdagen.
- På denne dagen er Gud en medlidende. Det blir tydeligere for
meg at Gud må være den medlidende - ellers blir han en fraværende.
Jeg ser på Gud som en som gjenoppretter. En medlidende, kjempende
? en livets Gud. Hele tiden er det snakk om en gjenoppretting av det skadede,
en gjenoppretting av det som mangler. Gjenopprettelsen startet nå,
gang på gang. Med lysmessen vil vi uttrykke smerte og håp.
Vi kan ikke få de døde tilbake, men i stedet prøve
å leve med det tapte.
Utfordringen
På Kirkemøtet i Trondheim valgte de å ikke ta opp
igjen homofilidebatten. Fortsatt er det slik at homofile ikke har adgang
til vigslede stillinger. Men det er ikke bare blant flertallet av bispene
vi finner dette gubbesynet. En studentprest som er tilknyttet høgskoler
på Sørlandet uttrykte sin frykt for homofili i et avisinnlegg
i Adresseavisen for et par uker siden. Og vår egen «Familieminister»
Valgerd Svarstad Haugland som ennå ikke har rundet 40, forsterker
synet på den hellige familie-enheten som den basale enhet og fundament
samfunnet skal innordnes i.
Det er kanskje på tide å utfordre moderne kristne. Be dem
stikke fingeren i jorda så å si. Det er vel ikke for mye forlangt
å be dem reflektere litt over den tiden vi lever i, og kanskje påpeke
at man i løpet av 2000 år godt kan ta enkelte oppfatninger
opp til revurdering.
Vi adresserer utfordringen til vår egen studentprest, Siv Limstrand.
Den norske sneverhet
Hun flirer litt kjekt avvisende når vi kommer inn og ber henne
ta på seg prestekjolen for fotografering. Det blir for skuespilleraktig,
mener hun, og har en bestemt mine bak latteren. Hun vil i stedet være
seg selv.
Selv om hun ler, merker vi at hun er mer alvor-kristen enn glad-kristen.
En som reflekterer og som gjerne blir stille en stund før hun svarer,
og da sjeldent med et bibelsitat.
Hun har ingen problemer med å si at Den norske kirke er for snever.
Hun sier til og med at hun skjønner at den kan oppfattes som ekstremt
snever. Hun er prest i Den norske kirke blant annet fordi hun vil rette
opp skjevheter og gjenopprette skade - da i Guds ånd, en moderne
sådan.
- Det er mange meninger innenfor Den norske kirke. Kirken må bli
flinkere til å håndtere, leve med og sette pris på uenigheter.
Man trenger ikke mene det samme. Kirken er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap.
Utover trosfundamentet som er Gud, Jesus og Den Hellige Ånd, må
det være rom for forskjellige fortolkninger og forståelser
for hvordan leve i virkeligheten, sier Limstrand. Hun har stukket fingeren
i jorda. Sett at virkeligheten ikke nødvendigvis passer inn, verken
etter foreldede forestillinger og moralregler eller de nye idealene som
samfunnet produserer hele tiden.
Siv Limstrand argumenterer med virkeligheten.
- Forestillingen om at familie-enheten skal være den eneste akseptable
enheten, må vi arbeide med både i kirka og i samfunnet. Det
er utrolig snevert å bare ha ett ideal for hvordan det går
an å leve. Det problematiske med familie-enheten er alle de som blir
satt utenfor. Nærmere halvparten av voksne mennesker lever aleine.
Alle folk sliter i livene sine, og vi kjenner alle på det problematiske
i det som fins, og lengselen etter det som ikke fins. Hvis vi mener det
er viktig å forholde oss til vårt møte med virkeligheten
og vi til daglig kjenner at livet ikke likner idealene, bør vi kanskje
spørre oss om vi faktisk legger stein til byrden for dem som sliter?
Vi må søke alternativer, snakke om innholdet i relasjonene,
eller verdiene, om du vil.
Siv Limstrand sier at det bare er snakk om å reflektere litt ?
bruke «hauet», som hun sier. For henne er det en selvfølge
at kirka må kunne si at det går an å ha et fullverdig
liv uten å ha familie.
- Livet går videre, selv om ekteskapet går dukken. Og det
må vi klare å snakke om på en skikkelig og troverdig
måte.
Limstrand velger altså ikke en enveis-strategi som Valgerd Svartstad
Haugland; å tviholde på parforholdet som det eneste riktige.
Studentpresten mener rett og slett at hele samfunnet er ekstremt lite tolerant
i forhold til mennesker som velger å leve annerledes.
- Det er paradoksalt at de som hardest forsvarer ekteskapet som ramme
for det heterofile samlivet, gjerne er de hardeste motstanderne av partnerskapsloven.
Den er jo nettopp ei mulighet for homofile og lesbiske til å leve
i ei forpliktende ramme.
- Det er for eksempel lite akseptert å være uten barn i
dagens norske samfunn. Og når forskere ser på det å være
barnløs som en sykdom, er det i seg selv en belastning på
de som ikke har barn. At det å være barnløs er en lidelse,
blir symptom på hva slags verdier vi har i samfunnet. Vi som kirke
har vært lite flinke til å si at livet er fullverdig uten barn.
Prest i tiden
Ingen stiller spørsmålstegn til de mange prestene som frekventerer
gamlehjem og pleiehjem for eldre. Men hvorfor er det ikke flere som undrer
seg over hvorfor vi har prester ved norske universiteter? Vi lever jo i
et tverrkulturelt og pluralistisk samfunn med et religionsmangfold, eller
gjør vi det ikke?
Siv Limstrand synes det er helt uproblematisk.
- Hadde kirka vært en sekt, ville det vært gode grunner
til å være kritisk. Men det er ikke tilfellet, sier hun og
påpeker at nær 90% av alle nordmenn er medlemmer i statskirka.
Hun hevder at det for ti -femten år siden ble stilt flere spørsmålstegn
til Den norske kirkes prestetjeneste ved universitetene enn hva tilfellet
er i dag. Man treffer i det hele tatt prester på flere forskjellige
steder i samfunnet i dag enn hva man gjorde for ti til tjue år siden,
sier hun og mener de sjelelige og religiøse sidene ved mennesket
er mer verdsatte.
Studentpresten lener seg framover, pirker litt på staerinlyset,
har tatt til seg spørsmålet, tenker på hvordan hun erkjenner
andre religioner. De har på en måte rykket nærmere, inn
i landet så å si. Siv Limstrand viser ydmykhet. Hun sier det
er mange ting hun ikke forstår. Men hun holder den kristne trua som
den riktige trua for seg, trua på den treenige Gud. For å forklare
henviser hun til en opplevelse. Hun var en gang i et buddhistisk tempel
og mediterte.
- Jeg skjønte og hadde forståelse for mange av de tingene
som guruen snakket om, men jeg kan likevel ikke forstå trua, rett
og slett fordi jeg ikke deler den samme målsettinga. Mitt mål
er ikke å skille meg selv fra kroppen min.
Siv Limstrand er likevel ikke så ydmyk, hun begynner med ett å
misjonere, fortelle det gode med trua si:
- Noe med det flotteste med den kristne trua er at alt menneskelig er
gitt av Gud og kjent av Gud, at kroppen ikke er en fiende, at den ikke
er en feil. Og denne tanken kommer fra skapelsestrua. Dette er det særlig
viktig å si i ei tid der så mange sliter med forholdet til
kroppen sin.
- Men kroppen er knyttet til synd i den kristne tro, selv det nyfødte
barnet er født syndig?
- Det handler ikke om at kroppen er syndig, men at barnet er født
som et helt menneske. Jeg forstår sentimentaliteten, nyfødte
babyer er bildet på uskyld og tillit og det gode i tilværelsen.
Men jeg har tre unger og vet alt om syndige barn. Hun ler, enten fordi
hun synes det er så selvfølgelig at barn er syndige, eller
fordi hun liksom prøver å riste av seg spørsmålet.
Hun blir mer alvorlig.
- Arvesyndslæren er en anerkjennelse av at mennesket består
av både godt og vondt. Logikken bak den forståelsen om at også
barn er syndige, er en erkjennelse av hvordan verden ser ut.
For at vi skal forstå hva mennesket er, siterer Siv Limstrand
Paulus: «det gode jeg vil gjøre, gjør jeg ikke. Og
det vonde jeg ikke vil gjøre, gjør jeg».
Fortolkning og skriften
Dermed har Siv Limstrand både misjonert og sitert fra bibelen.
Det er jo godt, for da skjønner vi at hun er prest. Men hvordan
forholder hun seg egentlig til skriften, når man noen ganger opplever
at ett og samme sitat brukes til å begrunne to forskjellige syn?
Hun bykser fram i stolen, lener seg på albuene over bordet for
andre gang. Sier på rett-fram-nordnorsk vis, på en litt tøft
og kjekk måte.
- Vi har hjerneceller som krysser hverandre, ... Hvis man skal ta bibelen
på alvor, så kan man ikke si det så enkelt at bibelen
er en skrift fra Gud. Den er blitt til gjennom flere tusen års bearbeiding
og blitt til i en maktkamp mellom menneskene ? i en kulturell prosess.
Hadde man kunnet si at bibelen er en skrift fra Gud så hadde man
studert teologi i 7 år forgjeves, sier hun og spør det sentrale
spørsmålet: Hva betydde teksten da, og hva betyr den nå?
- Men det vil også en litteraturviter kunne si?
- Ja, der er teologene og litteraturviterne enige; det mest håpløse
er å diskutere tekst med de som hevder at de ikke fortolker. At det
fins motsetninger i bibelen er ikke problematisk for oss teologer. Det
fins også andre tekster enn dem som nå er trykt i vår
versjon av det Nye Testamentet. Det er med andre ord en historisk prosess
hva som er tatt med. Jeg kan velge å se på det som en mengde
stemmer, hvor det også fins stemmer utenfor bibelen. Historia har
gått videre, menneskene søker stadig Gud i sin verden.
- Men fortolker du fram et livssyn?
Siv Limstrand sier ikke ja. Hun sier ikke nei. Hun svarer ikke med et
bibelsitat. Hun sier heller ikke til meg at jeg har misforstått alt.
Hun tenker. Og hun blir personlig. Sier ikke «vi» lenger.
- Livssynet ligger der, i teksten. Det er toveis. En speiling. Jeg speiler
livet mitt i lys av bibelteksten og bibelteksten speiler seg i meg. Teksten
gir forskjellige meninger, noen ganger til trøst og andre ganger
til fortvilelse. Det å tro er ikke statisk og bibelteksten er heller
ikke statisk.
Man kunne kanskje kalt 38-åringen med det freidige kortklipte
håret en postmoderne kristen. Slett ikke fordi hun ikke har noen
tro, men fordi hun har en tro som er i bevegelse, og fordi de kristne prinsippene
hun har, ikke er absolutte kategorier ? de kan variere.
- Hva er egentlig viktigst her, hva tjener gud og mennesker spør
hun, i stedet for å følge blindt et sett leveregler.
KAREN ANNE OKSTAD
FOTO: KENNETH AAR
tror på en medlidende Gud... og
tør med ham møte realitetene i verden. |