Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

I kjølvannet av «Scenarier 2000»-konferansen som ble avholdt i Oslo nylig, langet Inge Lønning et par verbale hestespark i retning SV-fagene. «Legg ned SV-fakultetene» sa han - med et lystig glimt i øyet, men dog ? 'Den som kun tar spøk for spøk...' og så videre: Lønning er professor i teologi, forhenværende rektor ved Universitetet i Oslo og høyst nåværende nestleder i Høyre. Mener han innerst inne at universitetene kunne greid seg like godt uten egne SV-fakultet?
 

Lønning mener humaniora ufortjent er kommet i bakgrunnen, til fordel for fag med mer åpenbare instrumentelle sider.

- Uttalelsen må tas som en spøk. Men det er ingen tvil om at samfunnsvitenskapen har hatt overdreven tro på seg selv. På 50-, 60- og 70-tallet trodde samfunnsviterne at de kunne kartlegge samfunnet i detalj, og at de så kunne gi sine instrukser til politikerne, som programmerte virkeligheten ut fra informasjonen samfunnsvitenskapen ga dem. Dette var planøkonomiens storhetstid. Så mistet man troen på det. Deretter startet man med såkalt scenarietenkning. Det gikk ikke så mye bedre, mener Lønning.

Scenarier - en analyseteknikk som går ut på at «dersom det-og-det skjer, blir følgene sånn-eller-sånn» kan se tilbake på et par gylne tiår. Men gullalderen er allerede et tilbakelagt stadium, mener Inge Lønning. Han synes konferansen gikk gjennom en høyst betimelig selvransakelse.

- Nå er man kommet dit hen at man erkjenner at egentlig er framtida nokså uforutsigbar. Dermed må samfunnsvitenskapen jekke ned ambisjonene sine ganske så kraftig.

- Mener du at scenarieteknikken er tilnærmet verdiløs?

- Den har utvilsomt underholdningsverdi. Det skal man ikke forakte. Noen ganger kan den nok bidra til å kaste lys over de dilemmaene vi står overfor i politikken. Men vi skal se på det den gjør med en solid porsjon skepsis. Du kan se på prognosemakeriet innen arbeidsmarkedets utvikling. De aller fleste prognosene som ble laget for arbeidsmarkedet på 80- og 90-tallet har slått dundrende feil.

Filosofenes renessanse?

Som alternativ til prognosemakerne holder teologiprofessoren Lønning fram de klassiske humanistiske fag. Lønning mener humaniora ufortjent er kommet i bakgrunnen, til fordel for fag med mer åpenbare instrumentelle sider.

- Jeg synes erfaringene vi har gjort oss de siste tyve årene viser at deler av klassisk filosofisk tilnærming i virkeligheten er mer 'up to date' enn flere samfunnsvitenskapelige teorier, sier Lønning, og holder fram den hedersgangne filosof Arne Næss som eksempel.

- Det er interessant og ganske tankevekkende at en gammel mann som Arne Næss faktisk har gått hen og blitt en bestselger, nå mens han nærmer seg fylte 90 år. Selv med en så aparte bok som den siste Spinoza-boken er, makter Næss å ta tak i en filosof fra flere hundre år tilbake i tid og bringe ham inn i vår tid på en måte som oppleves som både interessant og framtidsrettet.

Vi bringer inn prosjektet til medisiner Stein Kaasa og filosof Lars Johan Meterstvedt ved NTNU, hvor de to undersøker hvordan håp oppleves blant kreftpasienter som lever på det siste.

- Jeg synes det prosjektet er meget interessant. Filosofene på Hippokrates' tid var svært opptatte av medisin og legekunst - og spurte seg om hva sykdom, sunnhet, liv og død egentlig er. Det var ingen tilfeldighet at den gamle definisjonen av legekunsten var en treklang - helbrede, lindre og trøste. I dag har man kuttet helt ut det siste, og delvis det midterste, for å konsentrere seg nesten hysterisk om det første.

- Markedet må styre

Mener Lønning at selvransakelsen fra «Scenarier 2000»-konferansen bør få konsekvenser i form av hvilken vekt det legges på SV-fagene? Hva ville han gjort dersom han var rektor ved UiO i dag?

- Da ville jeg i hvert fall ikke våget å foreslå nedlegging av SV-fakultetet! Det ville vært ensbetydende med å legge inn sin egen avskjedssøknad.

Høyremannen Lønning viser i siste instans til markedet for å gi oss svar på spørsmålet.

- Du kan ikke si at 'nå har vi mistet troen på samfunnsfagene så nå halverer vi antall studentplasser.' Det er ikke slik man driver universitetspolitikk. Tallet på studieplasser vil langt på vei være en funksjon av markedet. Dersom fagmiljøene er i stand til gjøre seg attraktive, og studentene vil til dem, så bør man ta konsekvensene av det. Det synes jeg er et riktig prinsipp.

- Så markedet bør få avgjøre?

- I hovedsak ja. Vi sitter nå med dimensjoneringsmeldingen i komiteen. Mitt hovedsynspunkt er at når det gjelder studieplasser med normalkostnader, vil markedsprinsippet regulere dette bedre enn forsøk på statlige prognoser.

Lønning presiserer at staten ikke skal sitte stille med hendene i fanget. Dersom man ser at viktige fag opplever sviktende tilstrømning, slik tilfellet nå er med sentrale realfag, har staten et selvstendig ansvar for å gjøre disse fagene mer attraktive.

Lønnings kritikk av samfunnsvitenskapene går vel så mye på hvordan de brukes av det omkringliggende samfunnet ? og hvordan samfunnsforskerne har vent seg til å bli brukt.

- Det er blitt slik i det politiske liv at skal du få klem på et standpunkt, må du kunne vise til en eller annen forskningsrapport.

- Er ikke det bra?

- Problemet er at det har gått inflasjon i bruken, og i hva som kalles forskning. Ganske mye av det man i dag selger som forskningsrapporter, er i beste fall halvgodt konsulentmakeri som har forsvinnende lite med forskning å gjøre. Dette gjelder i høyeste grad samfunnsvitenskapene som er særlig utsatt for politisk misbruk. De burde være mye mer påpasselige, mye mere selvkritiske, mye mere opptatte av å gå opp grenselinjene mellom hva som er forskning og hva som er noe annet.